Margaret Atwoods dokumentarroman om et dobbeltdrap fra forrige århundre er stor diktning så vel som et interessant sjangereksempel.

Storartet om skyld og soning

Atwood, Margaret: "Alias Grace"

Oversatt av Inger Gjelsvik. Aschehoug. 568 s. Kr 298
Den mangfoldige kanadiske forfatteren Margaret Atwood har denne gang skrevet en slags dokumentarisk roman. Utgangspunktet er et etter sigende legendarisk dobbeltdrap i forrige århundres Canada.

Hovedpersonen, Crace Marks, er tjenestepike hos Thomas Kinnear, på en gård i Vest-Canada. Sammen med en tjener på gården, James McDermott, ble hun i november 1843 dømt for brutalt mord på sin arbeidsgiver og hans husholderske og elskerinne, Nancy Montgomery. Begge ble, etter et mislykket fluktforsøk til USA, dødsdømt. Han ble hengt, hun benådet til livsvarig fengsel. Hun var 16 år da hun ble dømt, og hun ble sittende, dels i tukthus, dels i asyl, i 28 år, før hun slapp ut - og tilsynelatende forsvant ut av historien.

Vakker
Saken skal ha vakt enorm oppsikt i Canada og USA, dels fordi Grace var så ung, dels fordi hun skal ha vært svært vakker. Jeg bekjenner gjerne at jeg aldri har hørt historien før i Margaret Atwoods fascinerende roman som kom på engelsk i fjor.
Fascinasjonen skyldes dels det store klassiske tema: Skyld og soning, enten det nå er i Shakespeares eller Dostojevskjis tapning, for den saks skyld i Bonnie og Clydes versjon. Dels at Atwood stiller dokumentarromanens gjennomgående problem: Hvilket ansikt har egentlig sannheten? Grace Marks egner seg som hovedperson, fordi hun i rettsdokumentene og i senere undersøkelser gir minst tre- fire forskjellige forklaringer på hva som egentlig foregikk.
"Rettferdig dømt?" sier hun selv. "Rettferdig eller urettferdig, det betyr ingenting. Folk vil ha en skyldig. Når det er begått en forbrytelse, vil de vite hvem som gjorde det. De liker ikke å ikke vite." Det gir aktuelle ekko, som Margaret Atwood ikke kunne forutse. "Selv rettskafne og respektable mennesker liker å lese om andres ulykke," som Atwood lar Grace si.

Studier
Beretningen er også knyttet til en slags psykiater, interessert i lærene om sjelens eller sinnets lidelser, nokså betent i midten av forrige århundre, også knyttet til en usalig blanding av hypnotisører og buktalere.
Det ligger, etter litteraturlisten å dømme, åpenbart enorme studier bak Atwoods fremstilling. I motsetning til altfor mange moderne "dokumentariske" forfattere, understreker hun at resultatet beror på at hun "selvfølgelig har diktet om på de historiske begivenheter (i likhet med de mange kommentatorer av denne saken som påsto seg å skrive historie). Jeg har ikke endret på uomtvistelige kjensgjerninger, men de skriftlige kildene er så motstridende at få kjensgjerninger uten videre fremstår som uomtvistelige." Eksempler: "Melket Grace en ku, eller klippet hun gressløk da Nancy ble truffet av øksen? Hvorfor var Kinnears lik iført McDermotts skjorte, og hvem hadde McDermott fått skjorten av?"
"Når jeg har vært i tvil," skriver Atwood, åpenbart redeligheten selv, "har jeg forsøkt å velge den mest sannsynlige muligheten, men benyttet alle muligheter hvor det har latt seg gjennomføre. Der kildene bare inneholder hint eller rene hull, har jeg følt meg fri til å dikte."

Vilt dyr
Nå er det på den ene side slik at en norsk leser ikke har den ringeste grunn til å gå Margaret Atwoods undersøkelser etter i sømmene. På den annen side er en roman, eller altså en dokumentarroman, om skjebnedramaer alltid aktuelle. På den tredje er fremstillingen av en forfatters kamp med et uregjerlig historisk stoff interessant, ikke minst i tider da "autoriserte" og "uautoriserte" biografier flommer over. Sannhet er et nokså vilt dyr, det vet alle som har forsøkt å gi bilder av et levd liv - enten det nå er ens eget eller andres.
Margaret Atwoods "Alias Grace" er stor og betydningsfull diktning, og så langt jeg kan bedømme er Inger Gjelsviks oversettelse uten plett og (nesten) uten lyte. Og den første, av mange, henvisninger i boken gir nok en presis bruksanvisning til hvorledes boken, eller bøkene, bør leses: "Hva som enn er skjedd i løpet av disse årene, skal Gud vite at jeg snakker sant, når jeg sier dere lyver." Sitert fra William Morris, noenlunde samtidig av Grace Marks, sannsynligvis uten å ha kjent henne.
BRIKT JENSEN

© Dagbladet