Poetisk temporitt

Sonja Nyegaard: "Frøstjerne"

Kolon. 53 s. Kr 164
Med Sonja Nyegaards samling "Frøstjerne" får vi til fulle demonstrert hva som kan skje når det diktes i den surrealistiske gate, med "slumpens klokker klemtende for fullt" (Paul Eluard).

Nyegaard gir ordene fritt spill. Hun skriver på lykke og fromme og rett fra lever'n og for full guffe:
Det skjer her
i et temposkifte så hardt
at bildet rikosjetterer
Ja! Og før en leser har fått summet seg, har diktet gjort et nytt rykk. Ord og bilder og meningsbrokker blir som liggende igjen i veikanten. Nyegaard behøver ikke behandle lesere som sinker som må ha det inn med teskjeer. Men tar hun hensyn til leseren overhodet? Det vrimler av tilløp til tanker og anslag til temaer i diktene. "Tingenes natur er ord," skriver hun uventet.
Skulle ønsket meg mer om den saken. Skulle gjerne visst hva hun mente. Skulle gjerne fordypet meg. Men det er noe som nevnes i forbifarten. Jeg føler meg avspist og distansert. Dikteren får ikke med seg leseren. Og den "slumpens musikk" som ledsager surrealistisk poesi, får hun heller ikke med seg. Kanskje er hun mer av en futurist? Med sitt tempo. Med sine "klangskrudde" vers.
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet