Rohinton Mistrys prisbelønte roman "Balansekunst" bringer leseren inn til enkeltskjebner i en indisk storbyvirkelighet som overgår den villeste fantasi.

Bevegende fortellerkraft

Mistry, Rohinton: "Balansekunst".

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen. Aschehoug. 643 s. Kr 328
"Når det gjaldt mennesker, var undring den eneste følelsen som ga mening. Undring over deres evne til å holde ut," skriver Rohinton Mistry i "Balansekunst". Sitatet kan sees som en kjerne i denne romanen om indisk storbyliv.

Året er 1975. Toget er på vei inn til en av byene ved havet, dit folk fra landsbyene søker i håp om et bedre liv. Ofte går de fra asken til ilden, slik også med onkelen og nevøen Ishvar og Omprakash, to lavkastemedlemmer som har brutt kastelovene for å prøve seg som skreddere. Sammen med en ung student får de arbeid og losji hos en enke i førtiårene. Rundt disse fire personene i den lille leiligheten til enken spinner Rohinton Mistry historie etter historie, han skaper et bilde av massenes India, av hver enkelts nærmest umenneskelige slit for å overleve.
"Balansekunst" vant The Commonwealth Writer Prize i 1996 og ble innstilt til flere prestisjetunge priser. En 600-siders roman som er enkelt fortalt, tidvis pratsom, med handling som en skillingsvise - uten noe felles med den ironiske og sofistikerte skrivekunst som imponerer kritikere. Hvorfor prisinnstillingene? Et av svarene må være at dette er "god, gammeldags" fortellerkunst av den typen der personenes skjebner beskrives så livaktig at man som leser lar seg bevege. Ikke minst fordi romanen drives av en kombinasjon av menneskekjærlighet og sosial indignasjon som sjelden sees i vestlig litteratur i dag, men som i sin tid gjorde f.eks. Martin Andersen Nexøs bøker til kjær folkelesning.

Mangfold
Nexø skrev en gang om sitt litterære program: "det morede mig mere at være vaagen udad og ta levende del i alle foreteelser mellom himmel og jord end at fordybe mig indad". Det er slik Rohinton Mistry skriver. Han viser oss mangfoldet ved å trekke fram enkeltskjebnene i gatemylderet: Hårsamleren som i desperasjon for å tjene penger skjærer flettene av sovende kvinner og til slutt begår mord. Den beinløse tiggeren som drar seg rundt på rullebrettet sitt. Tiggermesteren som lever av å spore opp de mest deformerte til tiggerstaben. Forfatteren lar oss møte The Pavement People, fortausfolket, de absolutt eiendomsløse som ufrivillig har blitt aktører i et gateteater til allmenn beskuelse. Han lar oss se volden fra myndighetene: Slumstrøk brennes og slumbeboere tvangssteriliseres mot løfte om transistorradio (som selvfølgelig aldri utdeles). Folk tvangskjøres fra slummen for å utgjøre det "entusiastiske" publikummet til Indira Gandhi under en av de mange periodene med opptøyer og unntakstilstand.
Mistry skriver om skitten og stanken, om kloakken og kakerlakkene, om sulten og sisyfosslitet, om pengene som aldri strekker til. Han angriper kastelover, klasseskiller og kvinneundertrykking. Han lar en av sine personer utbryte: "Var dette livet? Eller en grusom spøk?"... I beskrivelsen av hva som har skjedd fra Indias selvstendighet i 1947 og fram til unntakstilstanden i 1975 tegner han et pessimistisk bilde; om Gandhi heter det at hun ble slukt av det monsteret hun selv skapte. Optimismen ligger i vanlige menneskers oppfinnsomhet, i den geskjeftigheten man kan se på hvert indiske gatehjørne, i kraften til å overleve der overlevelse virker umulig. Mistry skriver så denne kraften står ut fra boksidene.

"Eventyrspinneri"
I sin store bok tar Rohinton Mistry i bruk underholdningsromanens elementer og borer seg gjennom leserens kjølige distanse. I kapittel etter kapittel følger vi enkens kamp for å beholde leiligheten, studentens kamp for å bevare verdigheten og de to skreddernes manøvre for å unngå kastevolden. "Byen, et eventyrspinneri," lar Mistry en av personene si. Når en roman båret av sosial realisme kan bli så medrivende, skyldes det ikke minst at indisk storbyvirkelighet byr på virkelighet som overgår enhvers villeste fantasi. Rohinton Mistry bruker sitt talent til å tydeliggjøre menneskene som er underlagt denne virkeligheten slik at man får et intenst ønske om at det skal gå dem bra. Det gjør det selvfølgelig ikke.
TOVE NILSEN

© Dagbladet