Grundig, perspektivrik og tidvis oppsiktsvekkende er Øystein Sørensens bok om Bjørnstjerne Bjørnsons seilas i 1800-tallets ideologiske farvann.

Bjørnson i nytt lys

Sørensen, Øystein: "Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen", Cappelen 266 s.

I sin samtid var Bjørnson, som trådte fram på offentlighetens arena i 1850-årene og forlot den ved sin død i 1910, en ruvende personlighet. Samfunnsdebattanten og politikeren var minst like viktig som dikteren.

I ettertid har imidlertid Bjørnson-forskningen i stor grad befattet seg med den skjønnlitterære forfatteren. Studien til professor i historie Øystein Sørensen, som bygger på Bjørnsons sakprosatekster, både norske og ikke-norske, er et bidrag til å oppveie noe av denne ubalansen. Han har gravd fram mengder av tidsskrift- og avisartikler, men også foredrag, taler og brev. Herunder materiale som i lang tid har hvilt i bibliotekenes gjemmer. Fordi Sørensen er opptatt av å studere Bjørnson i 1800-tallets kontekst, trekker han også inn norske og europeiske begivenheter samt en rekke av datidas forfattere og tenkere.
Et viktig idékompleks som ga næring til Bjørnsons politiske holdninger og handlinger, var nasjonalismen. For Sørensen er nasjonalismen verken skjellsord eller honnørord. I tråd med nyere forskning defineres nasjonalisme som et sett av forestillinger om nasjon og stat, folk og stamme, språk, kultur og religion. Nasjonalismen kan være politisk, kulturell og etnisk. Sørensen har begrepsapparatet i orden før han gir seg i kast med de store tekstmasser fra Bjørnsons 50 år lange virke som samfunnsdebattant og politiker.
Med våkent blikk for språklige detaljer og nyanser, jakter han etter de til enhver tid sentrale ideer og linjer i Bjørnsons tankeliv. Sett med nasjonalismens briller gjennomgikk Bjørnson mange faser. Han var også influert av to overnasjonalistiske ideologier, skandinavismen og pangermanismen. At Bjørnson var tilhenger av "pangermanismen", ja, betegnelsen skriver seg fra ham selv, har hittil ikke vært påaktet av Bjørnson-forskere. Den ideologiske profilen av Bjørnson som Sørensen tegner, er derfor revisjonistisk.

Fem perioder
Profilen tydeliggjøres av de fem periodene som den ideologiske og nasjonsbyggende Bjørnson gjennomløp. Den unge Bjørnson var idémessig forankret både i en nasjonalisme og en skandinavisme av kulturell karakter. Da han som 40-åring hadde en "pangermansk omvendelse", ble hans norske nasjonalisme underordnet et germansk forestillingsfellesskap. Det var basert på språk, kultur og stammefølelse, men også frihet. Etter noen år mistet pangermanisten motet.
Verken de skandinavistiske eller de pangermanistiske ideene som Bjørnson sådde i offentligheten, fikk spirekraft. Sørensen undersøker nemlig disse ideenes resonans eller resepsjonshistorie. Bjørnsons neste såkorn falt i bedre jord. I perioden 1879- 93 hevdet han en "militant venstrenasjonalisme". "Norge for Nordmændene" lød Bjørnsons slagord. Det hadde brodd mot storsvensken. Full likestilling innen unionen var det eneste akseptable. Bjørnson var selve innbegrepet av Sverdrups demokratiske venstrefylking. Og ikke uten grunn er det "venstremannen" Bjørnson som i ettertid er mest kjent.
Han måtte tåle mye kritikk fra tidligere partifeller da han i 60-årsalderen kom i full glideflukt bort fra de korrekte venstremeningene. Han ble nå marginalisert i norsk offentlighet og engasjerte seg sterkt i internasjonalt fredsarbeid.
Å studere kontinuitet og bruddd i Bjørnsons ideologiske utvikling er et viktig anliggende for Sørensen. Konklusjonen hans er overraskende. Fra ungdommen av og i fire tiår var Bjørnson forankret i nasjonalismen, skjønt den ble reformulert og tilføyd nye tankeelementer underveis. Ikke bastant, men drøftende hevder Sørensen at etter 1899 kan ikke Bjørnson lenger kalles nasjonalist. Det eneste av hans gamle idékomplekser som han holdt fast ved, var pangermanismen i en fornyet, og vel å merke fredsbevarende, demokratisk variant.

Nasjonalistens død?
Hvordan argumenterer Sørensen for sitt syn? For det første, Bjørnson tok oppgjør med kulturnasjonalismen. I 1899 gikk han til frontalangrep ikke bare på landsmålet, men på hele den organiserte norskdomsrørsla med Arne Garborg som symbolsk leder. Rørsla hadde, ifølge Bjørnson, et romantisk og reaksjonært kulturbegrep. Det var slutt på hans langvarige aktelse for bondekulturen. Nå ville han ha "Kultur" og den var overnasjonal. I protest tok Bjørnson initiativ til å danne Norsk Riksmålsforening, ble dens første formann og ledet an i en storstilt riksmålsoffensiv.
Det andre argumentet Sørensen fører i marken, er at Bjørnson vendte ryggen til den etniske nasjonalismen. Bjørnson avviste ungdomsrørslas lære om at Norge besto av to nasjoner: en opprinnelig bondebefolkning og et innvandrerfolk derunder embetsmenn av dansk herkomst. I 1899 begynte Bjørnson å bruke ordet "Nationalist" om sine motstandere. Nasjonalismen ble samlebetegnelse for intoleranse, selvforherligelse, antisemittisme og aggressiv utenrikspolitikk.
Sørensen fastslår at Bjørnson i sine siste ti leveår reviderte sitt nasjonsbyggingsprosjekt i et kosmopolitisk utviklingsperspektiv. Det preger også Bjørnsons politiske nasjonalisme. Den ble betydelig moderert. Overfor Sverige ble tidligere fiendtlighet og antagonisme avløst av vilje til forsoning og forhandling. Hvorvidt den politiske nasjonalismen også forsvant ut av Bjørnsons horisont, gir ikke Sørensen noe entydig svar på. Bjørnson beholdt sine gamle nasjonale verdier om frihet og selvstendighet. Men han var ikke motstander av at småstaten Norge kunne inngå i en større enhet. Det germanske fellesskap var en realitet for Bjørnson. Framtidsdrømmen var et pangermanske forbund i verdensfredens tjeneste.

Ettertid
Et spørsmål melder seg: Hvor interessante er skriftene fra Bjørnsons skandinavistiske og pangermanistiske perioder? Skriftene er viktige for å forstå Bjørnsons personlige utvikling, men fra en bredere kulturhistorisk synsvinkel må det vel være de mest virkningsfulle skriftene, de venstrenasjonalistiske, som har størst interesse. Denne boka rokker ved det etablerte bildet av Bjørnson og trekker lange linjer i Norges og Europas ideologiske fortid og nåtid. "Norge for nordmenn" - i dag har Bjørnson fått enkelte arvtakere som han aldri ville ha vedkjent seg. Boka er en påminnelse om at nasjonalismen både kan være god og ond. Bjørnson har for sin del kommet heldig ut av denne dybdeborende og systematiske analysen. Den nøkterne, akademiske språkbruken til tross, kanskje skjuler det seg en Bjørnson-beundrer mellom linjene.
BODIL STENSETH

© Dagbladet