Det er lett å være infam, men den infamiteten østerrikske Karl Kraus (1874- 1936) representerte, tilkommer bare geniene.

Infamitetens mester

Kraus, Karl: "Nattetid" Oversatt av Sverre Dahl Pax 123 s. Kr 98

Jeg kjenner ingen som hadde en slik forakt for journalister som Karl Kraus - "sannhetens hvite yppersteprest", som lyrikeren Georg Trakl kalte ham.

Fra 1899 til sin død i 1936 utga han tidsskriftet Die Fackel, der han freste ut dikt, aforismer, essays, litterære analyser, og der han angrep alt han mente var motbydelig: keiserdømmet, moderne lyrikk, jødiske foreninger (han var selv jøde), og dessuten presteskapet, kirken, universitetet, og i særdeleshet all falskhet og alt hykleri.
Han bar virkelig "krigerens blå brynje" og syntes for øvrig Østerrike var en motbydelig nasjon, og særlig motbydelig den østerrikske utenrikspolitikken. Det eneste gode de østerrikske politikerne hadde oppnådd, var at de gjennom sin avskyelige politikk hadde gjort landet så beryktet at resten av verden ikke lenger forvekslet landet med Australia.

Musisk
Men av alt det motbydelige var altså ingenting mer motbydelig enn journalister og journalistikk, mente Karl Kraus. Ellers var han ingen åndssnobb. Han var ikke sikker på at den østerrikske bruk av det musiske i oppdragelsen fremmet utviklingen av det Jon Roar Bjørkvold ville kalle det musiske menneske. "I den alderen barna tidligere hadde meslinger, har de nå symfonier," sa han.
Moderne vitenskap var han også skeptisk til, blant annet psykoanalysen. "Syke er de fleste. Men bare få vet at de kan gjøre seg viktige av den grunn. Det er psykoanalytikerne," sa han syrlig. Og om deres vitenskap har han uttalt de kjente ordene: "Psykoanalyse er den sinnssykdommen den anser seg for å være terapien for."
Karl Kraus var stamgjest på Café Griensteidl på Michaelerplatz i Wien. Da den ble revet til fortrengsel for Adolf Loos' berømte funkisbygg, mente han det var skjedd en formidabel og uopprettelig kulturkatastrofe. For øvrig satte han stor pris på den rebelske arkitekten Adolf Loos, også en trofast gjest på nattkafé, blant annet fordi han forsto å skjelne mellom en nattpotte og en urne. I akkurat dette var Loos lik ham selv, ellers fantes det to andre kategorier med mennesker: De som brukte nattpotten som urne, og de som brukte urnen som nattpotte. Kanskje opplevde de begge at nattkafeen i Wien, den lille usle, som skrevet står, var en avspeiling av den så mye større og mye uslere verden!

Talentløst
Dette litterære, filosofiske, språklig bevisste og etsende bladmenneske er nå kommet i et lite utvalg på Pax, glimrende oversatt av Sverre Dahl. Aforismetekstene "Nattetid" er en flott Kraus-begynnelse. Selv ga Kraus dem ut som bok, men de fleste av disse juvelene har stått i Die Fackel. Det viser dessverre bare hvilket talentløst og harmløst folk vi er, som ikke har utgitt et større utvalg av Kraus' ondskapsfullheter tidligere. Ikke for det. Det er lett å være infam. Men slik infamitet som den Kraus representerer, tilkommer bare geniene.
Hans skrifter i pocketutgave ble for øvrig utgitt til 50-årsdagen for hans død i 1986. Det svenske forlaget Symposion utga et utmerket utvalg i 1995 ved Lars Bjurmann, og Pax melder seg nå blant de mer oppegående publisister. La oss ikke glemme det!
KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet