Berikende fryd og fortvilelse

Dunmore, Helen: "En hage om vinteren", Oversatt av Eva Skagen, Cappelen, 298 s Kr 289

I "En hage om vinteren" leker motsetningene med hverandre. Stygt og skjønt. Storslagent og smått. Sårt og svalende. Helen Dunmores kontrastrike landskap er spennende.

På sitt aller beste får denne romanen meg til å tenke på temperamentet i Emily Brontės "Stormfulle høyder". Vi er i et viltvoksende landskap hvor den like viltvoksende heltinnen lever i huset der den isnende vakre, hvite frosten må holdes ute med flammende peisbål og der sommerens blomsterflor er like uendelig som landskapet utenfor. Menneskenes opplevelser av naturen er bilder på sinnsstemninger og handlingsmønstre. Dunmores symboler er i 1997 oppsiktsvekkende nettopp fordi de er klassiske, og slett ikke anstrengt originale sammenstillinger. De blir ikke dårlige kopier av tidligere storverker. De stikker seg ikke fram som kunstferdigheter, men beriker isteden denne jeg-fortellingen, som ser ut til å finne sted i forrige århundre. Begivenhetene hører derimot hjemme i en roman fra vår tid.

Elskere
Vi følger Cathy som vokser opp sammen med broren Rob, bestefaren og Kate, som passer på dem.
Familieforholdene avdekkes gradvis via Cathys opplevelser fra barne- og ungdomsårene. De veksler elegant med kapitler fra romanens nåtid der Cathy sitter alene i det store, kalde huset. Hun har sin brors frakk rundt seg og ønsker at alt utenfor skal fryse til is og slutte å leve som henne selv. Via poetiske skildringer av detaljer og små gjøremål lar Dunmore oss forstå den brutale sannheten. I begynnelsen tas vi med på besøk til faren som ikke kan bo hjemme. Med Cathys undrende barneøyne avdekkes det faktum at faren er tvangsinnlagt på asyl. Dunmore gir en smertefull beskrivelse av å få torpedert den tryggheten og styrken som en far representerer.
Cathys mor eksisterer bare i minnet. Etter hvert forstår vi at hun har reist fra dem, og utenforstående beskylder henne for å være kvinnen som trollbandt faren, gjorde ham gal og forlot ham. Cathy får stadig høre at hun likner - og det svært mye.
Den fraværende moren er det stadig nagende savnet etter kjærlighet og anerkjennelse. Den bortførte faren er den voksne verdens brutale krav til normal oppførsel, et krav Cathy kommer til å bryte på et av de aller helligste områdene.
Både Cathy og broren avviser tanken på å gifte seg. Deres slekt kan umulig være noe å føre videre. De klamrer seg til hverandre. Bror og søster blir kjærester og lidenskapelige elskere. I hverandre søker de erstatning for alt det tapte. I bakgrunnen beveger mannen i nabohuset seg, han er den eneste som ikke er skadeskutt. Han rammes likevel - av forelskelse i Cathy. Hun er ikke likegyldig, men tør ikke ta imot gleden. Henrykkelsen mellom bror og søster fortar seg ikke, men de oppdages og dermed raser livet av gårde med dem. Redselen for å bli sperret inne, som faren, spøker hos Cathy. Drap, sykdom og flukt rammer dem alle, og til slutt sitter Cathy alene igjen som voksen, slik romanen begynte, i huset hun elsker og ikke kan frigjøre seg fra.

Lyse toner
Men huset slåss mot henne. Stæren tar bolig i de tomme rommene, og hekken vokser inn gjennom vinduene. Kanskje husets skjebne ikke behøver å bli hennes? Den forelskede mannen fra nabohuset kommer med brev fra moren. Han sørger for at romanen ender i lyse toner.
Dunmores lyriske skildringer av nattsvart fortvilelse og himmelropende fryd sammen med et solid fortellergrep får historien til å heve seg langt ut over det banale. Eva Skagen har laget en nydelig oversettelse. Skjønnhet og brutalitet går hånd i hånd og gjør at man som leser ikke får sjansen til å lukke seg for de slagene som svir. Men Dunmore vet å lege blødende sår på troverdig vis, både romanpersonenes og leserens. Du får merker, men av det slaget som gjør sterkere og klokere.
ANNETTE SJURSEN

© Dagbladet