Koker bort

Konupek, Michael: "Hittil" Aschehoug, 202 s. Kr 248

For ti år siden hadde jeg gleden av å anmelde Michael Konupeks debutroman, "Böhmerland 600 cc", her i avisa. Romanen ga grunn til jubel.

Norsk litteratur var blitt beriket med en sjelden plante, en tsjekker som på uanstrengt norsk så å si øste ut over oss av sitt hjemlands rike fortellerkunst. Siden den gang har Konupek befestet sin posisjon, særlig gjennom romanen "I sin tid". Desto tristere er det å fastslå at han i årets bok, novellesamlingen "Hittil", ettertrykkelig møter veggen.
Disse novellene virker, på tross av "aktuelle" temaer, tidvis rungende likegyldige, ja, overflødige. Her koker selv eksistensielle problemer bort i banale konversasjoner, her renner spennende ansatser til handling ut i lite eller intet, og slik det ofte skjer: Handlingens likegyldighet virker inn på språket, som er blottet for undertekst, antydninger, spenninger.
Samlingens første novelle - hvis man kan kalle den det - "Hvordan man blir en norsk forfatter", danner i så måte et mønster. Fire frihetslengtende unge menn sitter i Praha rundt 1970 og spiller kort. De vil bort, de undrer seg på hvor, men det hele ender opp i en slags slapstickhumor som virker påtatt mer enn desperat. Så gjenkjenner man da, på novellens siste side, der Konupek forteller oss hvordan det "gikk" med de unge menn, noe av den sorgmuntre melankolien som er ham på sitt beste. Og så beklager man, her som i de påfølgende novellene, at han ikke i større grad har rendyrket sine kvaliteter.
Finnes det så noveller som bidrar til å heve samlingen? Kanskje, med litt velvilje, den siste, tittelnovellen "Hittil". Historien om lærerinnen som finner sin ungdoms jugoslaviske elskede igjen på et asylmottak for bosniske flyktninger, er i perioder en vakker kjærlighetshistorie, en fortelling med sosial og politisk tendens. Dessuten preges den noe av Konupeks robuste humor og store menneskelige raushet. Men også her koker mye av handlingen bort i uspennende konversasjoner og manglende konsentrasjon.
HARALD SKJØNSBERG

© Dagbladet