Smertefull legende om å være annerledes

Wallis, Velma: "Fuglepiken og mannen som vandret mot solen"

Oversatt av Gry Brenna, Cappelen, 202 s. Kr 249,-

Å være annerledes. Å bryte opp. Å vende hjem igjen. Det handler denne naivistiske legenden fra Alaska om. Den får taket på deg, klemmer til og vrir rundt. Det gjør vondt, men du lærer.

Fuglepiken er opprørsk, i likhet med gutten som drømmer om å vandre mot sola. De tilhører hver sin stamme, ser lengselsfullt mot fjellene og vil over på den andre siden. De elsker sine foreldre, men vil ikke ofre det som kreves for å få være en del av stammen. De drar for å nå sine drømmer og for ikke å skjemme ut sin familie.
Fuglepiken tas til fange av fiendtlige eskimoer. Hun utsettes for pinefull ondskap, men gir aldri helt opp. Gutten som leter etter sola, kommer til varmere land og lever lykkelig en stund inntil skjebnen ødelegger for ham og han drives på vandring igjen. Til slutt finner de to vandrerne fred med seg selv. De er hjemme, men de er et helt annet sted enn da de startet sin ferd, og ingenting er slik det engang var.
Velma Wallis tilhører selv Alaskas stamme av athabask-indianere, og denne legenden er basert på muntlig overleverte historier. Man trenger ikke å være spesielt fascinert av eskimoer for å leve seg inn i fortellingen. Du gripes av det enkle, klare språket som skjærer historien til beinet og likevel blomstrer med poesi av det basale slaget, med naturen og våre felles grunnleggende lengsler som utgangspunkt. Historien er voldelig og til tider nesten ikke til å holde ut. Men skildringene er så langt fra spekulative, og glir inn i en ramme der respekten for menneskeverdet er bærende. Wallis' legende tilhører en fortellertradisjon som med sin håndgripelige form sier mye om den delen av livet som nettopp ikke kan gripes. Derfor gir Wallis heller ingen svar i sin legende. De to hovedpersonene gjorde det de måtte. Om prisen for frihet er for høy, blir opp til hver enkelt leser selv å finne ut av.
ANNETTE SJURSEN

© Dagbladet