«ETTER JUL ER KNUT Jørgen Røed Ødegaard ikke lenger en del av det akademiske miljø.» Ordene er sagt — helt uten beklagelse i stemmen — av solforsker Pål Brekke. Han er en av dem som irriterer seg hver gang Ødegaard hopper i begeistring på tv. Det er ganske ofte.

For Ødegaard — som de siste åra har vært formidlingsansvarlig ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Blindern — har ikke doktorgrad en gang. Likevel retter alltid lyskasterne seg mot ham, uten at han henviser media til andre, og tyngre krefter ved Universitetet i Oslo. Som Brekke, for eksempel.

— Jeg vet jo hvilke personer som er negative til meg. Det er en håndfull som gir inntrykk av å representere mange flere enn de faktisk er.

Ødegaard har brettet sine 194 centimeter sammen på en liten stol i et bokhav. Kartonger står stablet faretruende i høyden. Planeter i pappruller oppå. Han rakk aldri å pakke ut etter oppussingen i sommer. Nå kan bøkene like gjerne ligge i kartongene. Han må antakelig ut av kontoret etter jul likevel.

— Jeg har ingen interesse av å krangle i mediene, jeg er opptatt av å formidle forskning. Det synes jeg de andre også kunne være.

— Går det innpå deg?

— I korte øyeblikk. Men jeg føler at veldig mange er positive. Det hjelper veldig.

VENDEPUNKTET KOM 19. NOVEMBER 1999, klokka 10.03.

Det var meteorstorm over Tryvann i Oslo. Mange hadde samlet seg for å se stjerneskuddene på himmelen. Hadde dette vært en amerikansk collegefilm hadde heroisk musikk blitt spilt i bakgrunnen. For dette var dagen Ødegaard tok et nervøst, men enormt skritt ut til publikum. Han fikk en mikrofon stukket opp i ansiktet, og han snakket. Med begeistring. Journalisten i andre enden nikket  bekreftende. Innen dagen var omme var Ødegaard eksponert i det meste av norsk media.

De elsket ham.

— Har du jobb etter jul?

— Jeg har jobb etter nyttår. Det er i alle fall 99 prosent sikkert. Solobservatoriet, der jeg har vært daglig leder, er overtatt av nye eiere. De går i gang med ny giv. Solobservatoriet blir fantastisk. Du kan se det du leser om i lærebøkene: månene rundt Jupiter, ringene rundt Saturn, skybeltene rundt Jupiter, Orion, tåker, stjernefødsler. Eller, du kan ikke se en stjernefødsel, men inni Oriontåken ligger små kokonger, hvor det lages stjerner og planeter. Det er virkelig fantastisk.

— Inkluderer disse planene deg?

— I aller høyeste grad. Jeg skulle også gjerne vært tilknyttet Universitetet, men det vet jeg ikke noe mer om.

— Er de bare tause?

— Det har ikke vært noen kommunikasjon rundt det egentlig.

— Har noen interesse av å få deg ut herfra?

— Helt sikkert. Men jeg føler de fleste vil ha meg her.Hvorfor jeg ikke har fått noe tilbud foreløpig, kan det være mange grunner til. Det må man spørre de som sitter høyere opp i systemet om.

FORSKERE ER KOMPLISERTE. På den ene siden hersker en utbredt oppfatning om at mediene, ofte ansett som forflatende og fordummende, bør holdes så langt borte fra forskningen som mulig. Ingen premieres for å stille opp hos Grosvold, for å si det sånn. På den annen side: Når journalistene først er der, vil forskerne gjerne bli spurt. Så kan de eventuelt motvillig takke ja.

— Hvis noen er frimodige og stikker seg fram, så merkes det godt at ikke alle verdsetter det. Men det er også viktig å si at mange er fornøyd med at forskning blir formidlet ut til folk, men dem som mener det går sjelden selv ut i
mediene.

— Er det et poeng å ikke fortelle hva dere forsker på?

— Vi har en moralsk og formell plikt til å formidle forskning. Det brukes offentlige midler til dette. Vi lever i ei tid da det foregår uhyre mye spennende innen mange fagfelt, ikke minst astronomi. Vi kunne vært ei gruppe som drev med formidling på heltid. Folk får ikke høre om
de enestående oppdagelsene som gjøres på for eksempel Mars og Venus.

— De som sitter med disse oppdagelsene, hvorfor går de ikke ut?

— Noen forskere har ikke selvtillit til det, andre føler det tar for mye tid. Og det er helt riktig. Det tar mye tid. Jeg mener likevel man bør gjøre det. Det løfter interessen for hele fagområdet. Statusen blir hevet, både internt og eksternt. Det øker muligheten til å få finansiering på lang sikt. Interessen for astronomi og romfart har økt veldig blant folk flest de siste åra.

— Har du spilt en rolle i det?

— Ja. Godt hjulpet av at det skjer fantastisk mye spennende.

KRITIKERNE TREFFER LIKEVEL ET ØMT PUNKT. Ødegaard har ikke fullført doktorgraden sin. Er det riktig at kameraene  følger en stipendiat, og knapt nok det, mens professor Ditt og Datt blir neglisjert? Universitetet har en tydelig rangordning. Ødegaard kjenner ikke sin plass.

— Kan du ikke bare fullføre den doktorgraden?

— Jeg var veldig nær til å fullføre. På det minste har jeg kanskje hatt tre-fire måneder igjen.

— Så du beveger deg faktisk bakover i forhold til resultatet?

— På en måte, ja. Nå er det så lenge siden jeg har holdt på, at det tar tid å komme i gang igjen.

— Når begynte du da?

— Det spør vi ikke om.

LA OSS GÅ TILBAKE TIL STARTEN: Ødegaard begynte tidlig å interessere seg for kvasarer. Det er blåaktige stjerner som finnes veldig langt fra oss. De viste seg etter hvert å ikke være stjerner, men kjernen i energirike galakser milliarder av lysår unna. I begynnelsen trodde forskerne det var snakk om supertunge stjerner. Etter hvert forsto de at det var snakk om superslurpende svarte hull. Problemet er at Ødegaard er ikke så opptatt av slike hull. Han vil forske mer på tunge stjerner.

— Kommer du noen gang til å fullføre?

— Til neste år, antakelig. Formelt sett hadde det vært enklere om jeg hadde en doktorgrad, men det er også et viljespørsmål om man vil gi meg jobb.

ØDEGAARD VELTET INN i rommet en halvtime for seint. Han har ikke spist. Egentlig skulle han vært et annet sted for en time siden. Han har innboksen full av sinte e-post fra kreditorer som ikke har fått penger siden solformørkelsesarrangementet i sommer. Journalister ringer konstant. Folk vil at han holder foredrag. Tønsberg i dag. Vestfold i morgen. Og hjemme venter datteren Aurora Miranda, og samboeren han ikke har rukket å gifte seg med.

— Har datteren din fått sine første planeter?

— Ja, for lenge siden. Hun fikk Saturn ganske tidlig, og hadde hele planetsystemet hengende over barnesengen.

— Hadde ikke du gitt opp håpet om å få din egen familie?

— Sånn går det når du støver ned på et kontor og bare fordyper deg i likninger og fjerne himmellegemer. Men det var faktisk fag som gjorde at vi møttes. Hun skrev en barnebok, og trengte informasjon om Karlsvogna. Hun kom innom kontoret en fredag. Fem timer seinere hadde vi snakket om alt, bortsett fra Karlsvogna. Det sa bare pang. Eller BANG sa det. Nå er hun min samboer, og ...

— Du fridde i 2004?

— Jeg gjorde det. Men vi har ikke fått tid til å gifte oss enda. Det er så mye spennende som skjer.

TIL JUL LUKKES ANTAKELIG et kapittel. Kanskje en professor som har enda mer peiling på astronomi dukker opp på skjermen. Kanskje ikke. På mange måter var det enklere da all vitenskap var på latin. Da var det hevet over enhver tvil at forskning ikke var noe vanlige folk skulle bry seg med.

— Forskning kan være komplisert, men man kan alltid skissere opp de store trekkene og forklare hvorfor dette er viktig. Jeg tror likevel det aller meste kan beskrives. Jeg skal ikke spekulere i hvorfor ikke flere forskere vil formidle det de driver med. Veldig mange er entusiastiske overfor oppdagelsene de gjør. Ofte mye mer entusiastisk enn meg. Men de vil ikke vise det utad.

— Fordi da mister de status?

— Antakelig. De føler at det å folkeliggjøre, og ta av på slike ting, ikke er noe man gjør som forsker. Ikke noe pang. Ikke noe BANG. Ingen veivende armer eller hopp i beste sendetid.

— Man skal være seriøs og ærbødig overfor det man jobber med.

 iwt@dagbladet.no