- USA ER INNE I EN FINANSKRISE som kan bli den verste siden annen verdenskrig, sa Carsten O. Five, økonomisk rådgiver og gründer av Dine Penger, til Dagbladet.nos lesere på tirsdag.

Både i USA og i resten av verden synker forbruket. Boliglånsrenta stiger. Mange klarer ikke lenger å betjene avdrag og renter. Bedrifter må si opp ansatte. Banker går under.

Norge er foreløpig ikke like hardt rammet av finanskrisa som USA, men vi trenger ikke å se lenger enn til Island og Danmark for å finne eksempler på hvordan staten har måttet trå til for å redde konkurstruede banker.

Tidligere i uka skrev dessuten Aftenposten at norske bankkunder må forberede seg på over 11 prosent rente.

HVEM HAR SKYLDA for denne globale finanskrisa? Det er vanskelig å utpeke enkeltpersoner, i og med at krisa er forårsaket av et system som består av tusenvis av aktører. Selv i USA, der krisa oppsto, bidro utallige banker, meklere og andre finansakrobater på Wall Street til problemene.

Det er likevel enkelte navn som peker seg ut. De tidligere presidentene Jimmy Carter, Ronald Reagan og Bill Clinton (med god hjelp fra Kongressen), finanskvinnen Blythe Masters, tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan og - ikke overraskende - president George W. Bush, kan alle sies å ha muliggjort eller forverret den verdensomspennende økonomiske krisa vi befinner oss i.

I SENTRUM for finanskrisa er såkalte subprime-lån. Disse er høyrisiko-boliglån, som er blitt gitt til amerikanske bankkunder med lav kredittverdighet. Enkelte av lånetagerne hadde ikke engang fast jobb. Fordi lånet var knyttet til boligen, ikke til personen, var det likevel relativt risikofritt for bankene å låne ut penger, så lenge husprisene steg og lånet kunne refinansieres.

Slike subprime-lån var særdeles fortjenestefullt for bankene, som finansierte høyrisiko-lånene ved å pakke dem inn med andre, sikrere lån. Disse verdipapirpakkene solgte de så videre i såkalte «collateralized debt obligations» (CDO'er) til investeringsbanker og andre spekulanter på Wall Street. Det antas at disse pakkene hadde en samlet verdi på omkring 1,3 billioner dollar.

Da boligboblen tilslutt sprakk og stadig flere lavtlønte over hele USA ikke lenger klarte å betale avdrag og renter på boliglånene, falt bunnen ut av CDO'ene, og dermed også av investeringsbankene og den amerikanske økonomien.

Dette fikk følger også her på berget. Terra Securities solgte CDO'er som var pakket av Citigroup til flere kommuner i Nordland, noe som førte til den såkalte Terra-skandalen.

• Se en enkel grafikk på hvordan CDO'er fungerer her.

PRESIDENT GEORGE W. BUSH har verken hatt evne og vilje til å regulere det amerikanske finanssystemet gjennom sine snart 8 år i presidentstolen, og han har heller ikke klart å se signalene om at det var i ferd med å bryte sammen. Han og hans rådgivere har på mange måter videreført den republikanske politikken om deregulering og minst mulig statlig innblanding, en økonomisk politikk som også ble prioritert av en annen cowboy-president, Ronald Reagan.

George Bush senior kalte det for «voodoo-politikk», men den økonomiske politikken til Reagan er bedre kjent som Reaganomics. Det gikk i korte trekk ut på deregulering av økonomien og færre veferdsordninger, samt skatteletter som skulle gi staten større inntekter ved at produktiviteten og omsetningen økte. Følgene ble en økonomisk og finansiell katastrofe.

Innen 1986, var 1 500 banker på myndighetenes liste over finansinstitusjoner i økonomiske vansker. 150 av disse gikk konkurs. Millioner av mennesker ble fratatt velferdsgoder, psykiatriske sykehus ble lukket og USA opparbeidet seg en enorm gjeld, som Clinton til slutt fikk bukt med.

- DET SOM BEGYNTE som en idebasert Reaganrevolusjon, endte som en katastrofal demonstrasjon av inkompetent styring. Da dette ble klart, var skadene på den nasjonale og internasjonale økonomien allerede uopprettelige, hevder Reagans budsjettdirektør David A. Stockman i boka «Politikkens triumf. Kampen om Reagans økonomiske politikk» (1986).

- Tragedien var at Reagan bare forsto halvparten av det som ble fortalt ham. Han skjønte at skattelettelser kunne være bra, men han skjønte lite eller ingenting av de sosiale katastrofer programmet innebar, skriver Stockman.

Dereguleringen som Reagan iverksatte tidlig på 1980-tallet, kan sies å være begynnelsen på liberaliseringen av finansmarkedet etter New Deal, som tilslutt skulle lede til dagens globale finanskrise. Reaganomics åpnet døren på gløtt for spekulative finansakrobatiske manøvre, som CDO'er og CDS'er.

MYE AV SKYLDA for krisa ligger i grådigheten til bankene og spekulantene. Samtidig har myndighetenes politikk bidratt. Bankene i USA har blitt pålagt av politikerne å gi lån til personer med lav inntekt i over tretti år, helt siden amerikanske banker ble anklaget for diskriminering på 1970-tallet.

- Kritikere hevdet at bankene var villige til å motta innskudd fra hushold og småselskaper i nabolag der inntekten var lav, men bankene var ikke villige til å investere i eller låne ut penger til de selsamme nabolagene, står det på hjemmesidene til Den amerikanske sentralbanken The Federal Reserve Board.

I 1977, i et velmenende forsøk på å gi kredittverdighet til lavinntekts-nabolag, signerte president Carter «the Community Reinvestment Act» (CRA), eller «Loven om reinvestering i lokalsamfunnet».

I motsetning til andre, lignende lover som økte kredittverdigheten til folk som ble diskriminert på bakgrunn av rase, kjønn eller andre personkarakteristikker, fokuserte CRA først og fremst på småsamfunn der inntekten, og dermed betalingsevnen, var lav.

Under CRA måtte banker som ønsket å endre driften, enten ved å åpne opp en ny filial eller fusjonere, bevise at de hadde oppfylt myndighetenes krav om lån til mennesker med lav kredittvurdering (subprime-lån). Dette ga bankene et sterkt insentiv til å gi kreditt til mennesker med usikker betalingsevne.

- BANKENE FIKK ETTER HVERT ERFARING i å garantere for lånene i lav-inntektssamfunn. Etter flere år, innså lederne av de finansielle institusjonene at slike låneportefolioer (...) kunne være lønnsomme, sa sentralbankdirektør Ben S. Bernankei i en tale om CRA i fjor vår.

Med andre ord, høyrisiko-lånene (subprime-lån) som CRA hadde tilskyndet, ble videresolgt. Kjøperne var blant andre Fannie May og Freddie Mac, de to boliglånsgigantene som amerikanske myndigheter måtte redde fra fallitt for litt under en måned siden.

Fannie og Freddie pakket om høyrisiko-lånene og solgte dem videre på det åpne markedet for flere milliarder dollar. Disse pakkene er nærmest verdiløse i dag.

UNDER CLINTON-ADMINISTRASJONEN økte presset på bankene til å gi lån til de som ikke hadde råd til å ta opp boliglån i det regulære bankmarkedet. I 1994 ba Clinton lederen for Bolig- og byutviklingsdepartementet (HUD), Henry G. Cisneros, om å utvikle en strategi som skulle gi flere amerikanere muligheten til å eie sitt eget hjem.

Ifølge et HUD-notat fra året etter var denne strategien «et enestående samarbeid mellom offentlig og privat sektor, for å øke antallet boligeiere til et rekordnivå i løpet av de neste seks årene». Et av midlene var å gjøre boliglånene « lettere tilgjengelige» og «fleksible» for unge familier «som med rette eller med urette ikke kvalifiserer til boliglån».

Mange lavinntektsgrupper skaffet seg, og klarte å beholde, boliger som følge av tiltakene. Problemet er at tiltakene ikke tok inn over seg at låntagerne kunne få problemer med å betale lånene hvis boligprisene sank og renta økte - og det ikke fantes støttetiltak, som for eksempel den norske bostøtten.

Ifølge Washington Post kommer mellom tre og fire millioner amerikanere til å bli husløse i løpet av den nærmeste tiden fordi de ikke har råd til å betale de høye rentene på subprime-lånene. Prognosene viser at disse kommer til å miste hjemmene sine minst tre ganger så raskt som vanlige lånetagere.

DEREGULERINGEN AV BANKVESENET, i flere omganger, har også spilt en rolle for finanskrisa. Børskrakket i 1929 og de harde tredveårene som fulgte, ble delvis forårsaket av overivrige banker som spekulerte med kundenes penger i aksjemarkedet. Både daværende president Franklin D. Roosevelt og Kongressen gikk derfor innfor å regulere bankene, og i 1933 ble «the Glass-Steagall Act», eller Bankloven som den er mer kjent som, vedtatt.

Loven skilte mellom sparebanker og investeringsbanker, og forbød sparebanker å drive med investering i aksjemarkedet, og vise versa. Dette var blant annet for å beskytte sparepengene til «folk flest».

Men i 1999 opphevet Kongressen, med Clintons godkjenning, de viktigste elementene av the Glass-Steagall Act. Da hadde  republikanere i kongressen presset på og foreslått å oppheve loven 12 ganger på 25 år.

- Det tillot finansielle supermarkeder som Citigroup å operere innen hele finansspekteret og profittere på flere interessekonflikter, hevdet økonomen og finansjournalisten Robert Kuttner i en artikkel i American Prospect i fjor.

ELIMINERINGEN AV the Glass-Steagall Act åpnet også portene for en rekke nye finansakrobatiske manøvre. En av dem som visste å benytte seg av tidens nye muligheter, var Blythe Masters, en av de mektigste kvinnene på Wall Street og del av det som har blitt kalt Morgan-mafiaen, eliten innen investeringsbanken JP Morgan.

Masters lanserte ideen om «Credit Default Swap» (CDS), et slags kredittderivat som skal forsikre bankene mot tap, skriver the Guardian.

Det norske Finansdepartementet definerer kredittderivater som «finansielle kontrakter som overfører hele eller deler av kredittrisikoen knyttet til for eksempel pengefordringer fra kjøperen av beskyttelse (selgeren av risiko) til selgeren av beskyttelse (kjøperen av risiko). (...) Kredittderivater kan benyttes til å regulere en aktørs totale kredittrisiko. Det er særlig bankene som benytter kredittderivater for å redusere kreditteksponeringen på sine utlån og dermed avlaste balansen i forbindelse med kapitaldekningskravene.»

Litt enkelt forklart flytter bankene risikoen for tap på lån over til andre.

- Et økonomisk masseødeleggelsesvåpen, sier Warren Buffett, verdens nest rikeste mann, om kredittderivater. I 2002 kalte han dem for «tidsinnstilte bomber», ettersom utbyttet kan tas ut umiddelbart mens tapene ikke nødvendigvis blir synlig før etter flere år.

KVINNEN BAK «MASSEØDELEGGELSESVÅPENET» tar ingen kritikk.

- Jeg tror at CDS'er har blitt misbrukt, på den måten som dårlige arbeidsfolk legger skylden på verktøyet sitt, skriver hun i en epost til the Guardian.

Ifølge finansdepartementet har enkelte aktører i Norge benyttet seg av kredittderivater, herunder Eksportfinans, DnB NOR og Nordea, men generelt har slike derivater vært relativt lite brukt her til lands.

I USA derimot, bare økte CDS'er i popularitet frem til subprimeboblen til slutt sprakk. Fram til andre halvår i 2007, var den samlede verdien på CDS markedet hele 45 billioner dollar, dobbelt så mye som det amerikanske aksjemarkedet var verdt.

Men i motsetning til vanlige forsikringer, der man betaler en forsikringspremie mot at man er sikret å få kostnadene dekket om noe går galt, så er ikke CDS-systemet regulert. Selv om banker tror de har forsikret seg mot betalingssvikt hos lånetagerne, er systemet i virkeligheten svært uoversiktelig. I likhet med CDO'er, har CDS'er blitt videresolgt uten noen forbindelse til de opprinnelige investeringene.

- En original CDS kan bli videresolgt opptil 15 eller 20 ganger. Så når det blir en betalingssvikt, så vet ikke den forsikrede parten hvem som er ansvarlig for å betale ut forsikringen og om den ansvarlige parten har midler til å betale, sier Harvey Miller, seniorpartner hos Weil, Gotshal & Manges, til Times.com.

Det var CDS'er som førte til at verdens største forsikringsselskap, AIG, nesten kollapset og måtte reddes av sentralbanken.

OG HVOR STÅR SÅ SENTRALBANKEN oppe i det økonomiske tåkelandskapet? Professor i økonomi og nobelprisvinner Joseph E. Stiglitz mener den genierklærte tidligere sentralbanksjefen Alan Greenspan, som satt fra 1987 til 2006, må ta sin solide del av skylda.

- Man kan si at sentralbanken feilet dobbelt, både som regulerende instans og i pengepolitikken. Likviditetsflommen (penger som lånetakerne kunne få låne billig) og lite regulering ledet til en husboble. Da boblen sprakk, gikk det dårlig med de enorme lånene som var blitt gitt, skriver Stiglitz i en kronikk på CNN.com.

- Alan Greenspan var ingen tilhenger av statlig regulering, han mente at når finansmarkedet oppdaget overskridelser så ville de regulere seg selv, noe som er en selvmotsigelse, skriver nobelprisvinneren.

- Markedet ble overøst med billig likviditet gjennom alt for lave renter, sier analysesjef i First Securities, Pål  Ringholm, til Dagbladet.no.

Også Newsweeks kommentator Michael Hirsh mener at Greenspan er delvis ansvarlig for finanskrisa.

- I 1994 ga Kongressen sentralbanken myndighet til å overvåke boliglån. Men Greenspan utsatte dette hele tiden. Så sent som i april 2005, da ting begynte å gå alvorlig galt, uttalte han at subprime-lån tjente folkets beste - uten statlig regulering, skriver Hirsh.

KUNNE GREENSPAN HA FORHINDRET, eller begrenset, skadevirkningene av finanskrisa? I desember i fjor uttalte han at det var lite sentralbanken kunne ha gjort.

- Etter å ha observert prisbobler blåse seg opp og sprekke i over et halvt århundre, har jeg måttet konkludere med at boblene ikke kan sikres ved hjelp av pengepolitikk eller andre politiske virkemidler, sa mannen som hadde størst innflytelse over pengepolitikken i USA.

Tre måneder tidligere sa Greenspan imidlertid at sentralbanken hadde tatt et aktivt valg om ikke å gjøre noe, fordi bare svært velstående mennesker hadde investert i de riskable finanstransaksjonene.

- Vi visste hva som holdt på å skje. Grunnen til at vi ikke stoppet dem, var at flertallet av disse dubiøse transaksjonene var foretatt av folk som hadde investert sine egne penger, sa sentralbanksjefen til BBC News.

GREENSPAN LEGGER SKYLDEN PÅ PRESIDENT BUSH og dennes manglende økonomiske kompetanse.

- Min største frustrasjon (som sentralbanksjef, journ.anm.) var presidentens motstand mot å legge ned et veto mot overdrevent forbruk. At han lot være å bruke vetoretten, ble kjennetegnet på presidentskapet hans, skriver Greenspan i siste kapittel av memoarene sine.

Under Bush fikk USA et stadig voksende budsjettunderskudd, på grunn av alle skattekuttene, krigen i Irak og de høye oljeprisene.

Greenspan skriver at han ba president Bush legge ned veto i Kongressen for å sende et signal om at de ikke kunne bruke så mye penger, men at svaret fra Det hvite hus var at presidenten ikke ønsket å støte fra seg lederen for Representantenes hus, Dennis Hastert. Han hevder at det var Det hvite hus og ikke finansministeren som hadde hånd om landets økonomi.

- I mine øyne, har Bush gjort en enorm feil med sin ikke-konfronterende linje. Det kostet landet maktfordelingsprinsippet som er essensielt for å bevare økonomisk disiplin, hevder den tidligere sentralbanksjefen.

• Fremdeles forvirret? Da kan dette YouTube-klippet være noe for deg.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.