DYPT UNDER BAKKEN, noen mil utenfor Genève, har europeiske og amerikanske forskere bygget en 27 km lang tunnel. Konstruksjonen går under navnet Large Hadron Collider (LHC) og vil være åstedet for tidenes heftigste partikkelkollisjon. I august skal protoner sendes mot hverandre med enorm kraft i den mektige generatoren. Etter planen. Men det finnes krefter som ønsker å stoppe det gigantiske eksperimentet. De hevder at risikoen forbundet ved å la protoner kollidere med så stor intensitet, ikke er skikkelig utredet. I verste fall kan verden bli slukt opp av et stadig voksende og menneskeskapt svart hull, hevdes det. Den pensjonerte stråleinspektøren Walter Wagner og vitenskapsjournalisten Luis Sancho står bak et søksmål anlagt mot amerikanske myndigheter. De vil at USA skal stoppe sin finansielle støtte til forskningsinstitusjonen CERN som står bak LHC. I klagen beskylder de institusjonen for å ha skjult risikoene forbundet med forsøket, og for at de ikke har maktet å dokumentere at partikkelkollisjonen er trygg.

I BUNN FOR skepsisen til de to saksøkerne ligger muligheten for at eksperimentet vil frambringe et mikroskopisk svart hull. Fysikere på begge sider av saken er enige om at svarte hull kan oppstå, men CERN hevder at disse eventuelt vil fordufte omtrent like fort som de kom, og dermed ikke utgjøre noen fare. Wagner og Sancho forfekter derimot at det er en liten mulighet for at det svarte hullet vil stabilisere seg og vokse. I så fall vil dets stadig økende gravitasjonskraft vokse seg til et glupsk monster som vil sluke opp i seg både CERN, Genève, Europa, kloden og galaksen vår. Godzilla og Frankenstein vil bli som småtasser i forhold.

«Som i alle forsøk som beveger seg inn i ukjent terreng, vil det finnes risikoer,» uttalte den anerkjente astronomen Martin Rees til The New York Times nylig. Han har interessert seg for problemet med å kalkulere risiko for eksperimenter som drives innenfor en slik surrealistisk sfære der oddsen for katastrofe er uendelig liten, men den potensielle konsekvensen så totalt utraderende. «Hvor usannsynlig må en katastrofe være for at eksperimentet skal kunne rettferdiggjøres? Dette er et spørsmål som vi trenger å utforske nærmere,» ifølge Rees. CERN har svart med å offentliggjøre en ny rapport som avviser all tenkelig fare forbundet med testen. Forskerne som står for undersøkelsen, konstaterer at den naturlige strålingen i verdensrommet ofte kolliderer med kloden med minst like stor kraft som protonene i partikkelgeneratoren i Sveits uten at det har skapt svarte hull med uvanlig stor appetitt. Men Wagner og Sancho har likevel ingen planer om å trekke tilbake søksmålet. De hevder rapporten er et bestillingsverk og langt fra grundig nok.

PÅ BEGYNNELSEN AV 40-tallet satt fysikeren Emil Konopinski og finregnet på noen temmelig viktige tall på en forsknings stasjon i New Mexico. Han hadde fått i oppdrag å kalkulere muligheten for verdens undergang i forbindelse med utviklingen av verdens første atombombe. Frykten var at detoneringen av bomba skulle sette i gang en kjedereaksjon som ville brenne opp alt oksygenet i atmosfæren og dermed ødelegge forutsetningen for livet på planeten. Konopinski kalkulerte seg fram til at frykten var ubegrunnet. I den hemmelige rapporten med den spenstige tittelen «Ignition of the Atmosphere with Nuclear Bombs» konkluderte atomforskeren at kjedereaksjonen i atmosfæren ikke ville kunne settes i gang «uansett temperatur». Alt hemmelighetskremmeriet rundt bomba gjorde at folk var lykkelig uvitende om dette skrekkscenariet i forbindelse med sprengningene av Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Men når vi presser teknologien inn i ukjent territorium er skrekkscenariene et mer eller mindre veloverveid vedheng. Så da opplysningene om undersøkelsen etter hvert lakk ut, ble en kaotisk brann i atmosfæren et skremmebilde som ble en sentral del av atomfrykten etter Krigen.

PÅ SAMME MÅTE som de greske tragediene beskriver de grusomme konsekvensene av hybris i forhold til gudenes planer, er den moderne Frankenstein-myten en advarsel mot menneskelig overmot. Men i vår tid handler det ikke om å sette seg opp mot Gud, men å prøve å leke Gud: tukle med skaperverket, som en KrF-politiker ville ha uttrykt det. Teknologiske framskritt har satt verden så til de grader på hodet at det kan virke som om vi har fått guddommelige evner.

Slik har det menneskeskapte monsteret blitt en figur som har dominert mytedannelsen de siste 200 åra. Fra den menneskefiendtlige datamaskinen HAL i Stanley Kubricks «2001 ? en romodyssé» (1969), via de galopperende dinosaurene i Steven Spielbergs filmatiseringer av Michael Crichtons «Jurassic Park»-bøker, til fjorårets «I am Legend», der en ny vaksine viser seg å ha en verdensutslettende bieffekt.

FRANKENSTEIN-MYTEN har dessuten et stort politisk potensial. Det er ikke fritt for at miljøbevegelsen spiller på frykten for teknologiske monstre i sine advarsler om klimakonsekvensen av gasskraftverk, eller at KrF lar Frankenstein-monsterets lite tiltalende ytre skule i bakgrunnen av sin argumentasjon mot bruk av stamceller og tera-peutisk kloning.

I Mary Shelleys grøsserklassiker fra 1818 ofrer den ivrige vitenskapsmannen Victor Frankenstein livet i forsøket på å stoppe monsteret han har skapt. Før sin død innser han hvilken skade han har gjort ved å leke Gud. Om det var ment som en oppfordring fra Shelley om teknologisk ydmykhet, kan det ikke sies at hun har lyktes. I stedet har monstrene nå blitt så voldsomme at de truer med å gjøre det umulig å lære av vår hybris. Hvis partikkelkollisjonen utenfor Genève ender slik Sancho og Wagner frykter, er det heller lite lærdom man kan trekke.

Denne artikkelen er publisert i Ideer-spalten i papiravisa. Ulrik Eriksen er journalist og filmskribent.