— Kundene spør hvor lenge jeg skal holde på. Så lenge helsa holder, sier jeg.

Midt i Horten sentrum, i en gråmalt hjørnegård like overfor torget ligger kolonialforretningen Alfred Berg. Der har den ligget siden 1915, og der kommer den i hvert fall til å ligge noen år til. Alfred Berg (71) er tredje, og sannsynligvis siste, generasjon kjøpmann. Høy, slank, gråhåret med hvit lagerfrakk står han bak disken. Mandag til fredag fra ti til fire, lørdag, ti til ett.

— I prinsippet er vi en uavhengig kolonialforretning, men vi har endret oss mer og mer i retning til å bli en spesialforretning for kaffe og te. Tjuve sorter kaffe, etter siste grovtelling, og cirka 60 sorter te, tror jeg det er, sier Berg.

Han snakker kvikt og kort, og imellom sluker han ordene. Før var det kolonialforretninger på ethvert gatehjørne, og la oss ta for oss ordet kolonial med en gang. Ordet har sin opprinnelse fra koloni, altså et område som en stat har herredømmet over, og som ligger utenfor dens grenser. Og kolonial betyr altså at store deler av vareutvalget i forretningene, kom fra koloniene, altså slikt som kaffe, te, sukker, sirup, mel, ris og tobakk. I tillegg solgte kolonialforretningene mineralvann, hermetikk, ukeblader, kjeks, eller det man innen faget kaller tørrvarer. Alt ble solgt over disk av en stor betjening.

Skulle man ha ferskt kjøtt til middag, gikk man til slakteren. Brød fikk man hos bakeren, ost i ostebutikken, melk i melkebutikken, fisk i fiskebutikken, for slik var det den gangen.

Men så kom de selvbetjente butikkene der kundene selv gikk mellom hyllene og plukket med seg det de ville ha. Butikkene hadde kjøl og frysere med melk og ost, kjøtt og fisk. Men butikkene hadde et fordyrende mellomledd — grossistleddet. Og derfor slo butikkene seg sammen i kjeder, de presset ned prisene, og snart konkurrerte de ut tradisjonelle og uavhengige butikkene. I dag finnes det knapt en butikk igjen i Norge, som ikke er skiltet med Rimi, Rema 1000, Meny, Coop eller Joker. Ja, da bortsett fra innvandrerbutikkene — og Alfred Berg.

Han holder stand, og det er mye rart i forretningen. Ikke alt er til salgs. I hyllene står skipsmodeller, gamle parafinlamper, fotografier og Karl Meyers vareleksikon, «omfattende alle viktige handelsvarer, deres forekomst, framstilling, sammensetning, kvalitetskendetegn, anvendelse og forfalskninger». Der henger en plakat av teplukkere i på Sri Lanka, der et bilde av kona, der hans legetime og der farfarens åpningsannonse i Gjengangeren fra 25. april 1899: «Ny Colonialforretning.

Undertegnede aabner Tirsdag den 25. en vellassorteret Colonial og Fedevareforreting. Alfred Berg».

— Men hva i all verden gjør kosedyret Pusur der oppe?

— Før hadde vi lasagne i hylla der og Pusur var så glad i lasagne, vet du. Lasagne var veldig populært for noen år siden. Nå er det frossenpizza. Alle skal ha frossenpizza.

Berg fører ikke frossenpizza, men han fører hermetisert blekksprut.

— Det går det ikke så mye av, sier han.

— Hva med hermetisert «champinjongsuppe»?

— De har stått der i årevis. Antakelig vil de eksplodere hvis man forsøker å åpne dem.

— Er det nissekrus som står i hylla der?

— Ja. Ingen stor artikkel på den tiden av året.

— Hva er dette? Vinsyre?

— Det var også veldig populært da folk lagde egen vin. Nå har de gått ut på dato, men jeg tenkte at de like gjerne kunne stå der.

Det er flere varer som er utgått på dato. Kardemomme fra 2007 og ansjoskrydder fra 1997.

— Man burde kastet det, selvfølgelig, for vi selger ikke noe av det i det hele tatt. Det er mest for at hyllene ikke skal se tomme ut, sier Berg, pauser og tar sats.

— Men det er ikke noe i veien med krydderet. Når det gjelder krydder, er oppbevaring viktigere enn datoen. Det gjelder nesten alle ting.

— Du skulle kanskje tørket støv i hyllene?

— Ja, jeg er sørgelig klar over det. Det er min dårlige samvittighet, det der. Jeg tar gjerne en hylle om gangen, og når jeg er kommet gjennom, er det bare å begynne på nytt igjen, sier han.

Forretningen har også en liten ostedisk.

— Med oster som det er mulig å selge her. Horten er ikke noe Aker Brygge, akkurat. Men kjøledisken fra 1950-tallet er antakelig Norges første. Den er reparert sikkert tusen ganger, men virker ennå og er godkjent.

Bak ostedisken står lenestolen og over den et håndkle fra Solo. En reklamesak som han fikk på et landsmøte for kjøpmenn en gang i tiden, forteller han. Det er der han setter seg ned og spiser matpakka ved tolvtida. På en bruskasse i tre står en vifteovn, for det er kaldt om vinteren.

— Om det er! Det er altfor varmt om sommeren og altfor kaldt om vinteren.

— Fortell om en vanlig dag?

— Man åpner da klokka ti, og håper det kommer noen kunder, sier han og ser på klokka.

— Nå er klokka elleve, og det har ikke vært noen hittil i dag. De står ikke i kø lenger. Ikke hver dag. Men på lørdag var det ganske livlig her, sier han.

— Har det hendt at?...

— Det har hendt, ja. For et par år siden. Da kom det ingen. Men det er én dag på 40-50 år.

— Hva tenkte du da? Nok er nok?

— Nei. Hva skal jeg ellers gjøre? Sitte hjemme og glane på tv? Nei, butikken er min hobby.

— Du kunne jo bare stengt, leid ut lokalene og kost deg?

— Men det er jo det jeg gjør. Jeg koser meg.

I døra henger åpningstidene. Under dem er det føyd til: «Tidene må av og til avvikes. NB! Se oppslag i døra til høyre».

— Som jeg sier til kundene mine: Åpningstidene er uregelmessige og uforutsigbare. Nå på onsdag må jeg holde stengt. Jeg skal ha bilen på verksted. Da setter jeg et lite oppslag i døra, sier han.

Alfred Berg har oppslag for enhver anledning. «Er tilbake cirka klokka 1300», står det på ett. «Åpner i dag klokka 1100», «Stengt, er tilbake 1430», «Stengt i dag pga. sykdom», «Stengt i dag på grunn av møte i kommunestyret».

— Jeg er første varamann for Arbeiderpartiet. Men den jeg bruker mest, er denne, sier han og holder opp oppslaget: «Er ute et ærend. Kommer snart».

— Jeg taper mindre på å stenge, enn å leie inn noen. Skal jeg betale en anstendig lønn, så må jeg selge ganske meget, for å si det sånn.

Alfred Berg har jobbet i butikk hele livet, sier han, men det stemmer ikke helt. Han begynte hos sin far på Torvet 2, da han kom hjem fra Amerika i 1961. I en periode drev han to dagligvarebutikker i Horten, men å flytte margarin-, øl- og melkekasser tok på ryggen. Han måtte ta en pause.

— Så 15. januar 1987, jeg husker datoen fordi det var femten kuldegrader den dagen, begynte jeg i arbeidsgiverkontrollen i Oslo kommune.

Høsten 1989 begynte han hos kemneren i Horten kommune. Da var det kona som drev butikken på Torvet 2.

— Men da jeg gikk av med pensjon i 2004, orker hun ikke mer, så jeg tok over.

Ved siden av kasseapparatet ligger en kikkert. Fra butikken har Alfred Berg full oversikt over hva som skjer utenfor. Og så har han fjordgløtt. Det eneste han har å klage over, er biltrafikken.

— Det er for mye trafikk her. Det kan jeg forelese ganske meget om. Nei, nå ser det ut som om det kommer noen her, sier han og stiller seg opp bak disken. Det er Elisabeth Pettersen Dahl. Hun har vært kunde hos Alfred Berg siden hun kunne snakke.

— Væsjegod, sier han.

— En halv kilo melittamalt, sier hun.

— En halv kilo melittamalt, gjentar Berg. Han finner kaffen i en skuff, måler opp 500 gram på vekta, går til vinduet der kverna står, stiller inn på filtermalt og slår på. Mens kaffen maler, står han med ryggen til og ser ut. Duften av nymalt kaffe brer seg i butikken. Så vender han tilbake, dunker posen noen ganger i disken, lukker.

— Et halvt kilo melittamalt. 70 kroner, takk.

Han slår inn på kasseapparatet som ble anskaffet på midten av 1930-tallet en gang.

— Kasseapparatet har store, grove deler, og er nærmest uslitelig. Men inflasjonen har for lengst gått ifra det. Man kan ikke slå inn mer enn 99,99.

— Hva gjør du hvis noen handler for tre hundre?

— Da slår man inn 99,99 ganger tre, pluss tre øre etterpå.

Telefonen ringer.

— Det er min kone, tenker jeg.

Alfred Berg går til telefonen som henger ved døra til lageret. Han snakker kort i telefonen, leiter fram oppslaget «Ute et ærend. Kommer snart».

— Ja, da må jeg stenge. Jeg skal hente min kone hos frisøren.

hop@dagbladet.no