OVER ETT ÅR ER GÅTT siden Sikkerhetsrådet i FN vedtok resolusjon 1769. 31. juli 2007 slo de fast at den fem år gamle krisen i Darfur krever umiddelbar handling fra det internasjonale samfunnet.

Løsningen ble at FN i samarbeid med den Afrikanske Union skal opprette styrken UNAMID (United Nations - African Union Mission in Darfur).

Fullt utrustet skulle samarbeidstyrken være på 26 000 mann. Et halvt år etter, 31. desember i fjor, skulle de første styrkene sendes til landet.

Per dags dato er kun en tredel av det militære personellet, og en fjerdedel av politisoldatene, på plass i det som er kalt FNs mest betydningsfulle operasjon noensinne.

SELV DET TALLET ER LØGN.

Soldatene som nå utgjør UNAMID-styrken er i all hovedsak blitt med fra den helafrikanske styrken AMIS, som allerede var utplassert i Sudan da Sikkerhetsrådet var samlet i fjor sommer.

- Inntil videre er vi kun AMIS med blå FN-hjelmer, sier general Martin Luther Agwai, som leder den afrikanske styrken.

Hjelmene er heller ikke nye. De fleste soldatene har måttet male sine gamle grønne hjelmer i FNs karakteristiske blåfarge.

Situasjonen har ført til at general Martin Luther Agwai truer med å trekke seg fra stillingen. Han har i flere intervjuer fortalt om en underfinansiert, utslitt og underbemannet militærstyrke.

- SEKS MÅNEDER ETTER FN startet sitt dyreste, mest omfattende og mest medieomtalte fredsbevarende oppdrag noensinne, må det konstateres at operasjonen har slått feil: Det har ikke lykkes å beskytte de menneskene som har akutt behov for hjelp, skriver den britiske journalisten Steve Bloomfield.

Han har til daglig sitt virke i Nairobi, Kenya, og som Afrika-korrespondent i den britiske avisen Independent har han fulgt situasjonen i Darfur tett.

- Operasjonen har utviklet seg til verdensorganisasjonens mest katastrofale fiasko, hevder han.

Han er ikke den eneste.

- FN-OPPDRAGET I DARFUR står i fare for å bli «verdenssamfunnets siste brutte løfte» med mindre den mottar den internasjonale støtten den er lovet, er den ferske konklusjonen fra en rapport om krisen i Sudan.

Rapporten er utarbeidet av en koalisjon bestående av 50 organisasjoner med Afrika som virkeområde.

- Uten mer støtte er UNAMID-styrken tragisk nok dømt til å feile, skriver Darfur-koalisjonens talsperson Dismas Nkunda i den ti sider lange rapporten.

DEN DYSTRE VIRKELIGHETEN bekreftes av UNAMID-styrkens talsperson Noureddine Mezni.

- Per dags dato har vi kun en skarve tredjedel av den totale styrken på plass, forteller Mezni til Dagbladet.no på telefon fra Sudans hovedstad Khartoum.

Han forteller at troppene gjør så godt de kan med de midlene de har til disposisjon, men understreker at det mangler både utstyr, personell og innkvarteringsmuligheter i området. Dessuten har hærstyrkene et skrikende behov for kjøretøy og helikoptre.

- De logistiske og sikkerhetsmessige utfordringene er gigantiske. De få veiene som finnes er i elendig stand og vi mangler en stor nok flyplass til å kunne ta imot store forsendinger. Mannskapet her nede gjør sitt ytterste for å hjelpe befolkningen, men de er fortvilte over at forsterkningene er så forsinket som de er, forteller en tydelig beveget Mezni, som forklarer at regnsesongen gjør arbeidet ekstra vanskelig på denne tiden av året.

Han håper imidlertid at framtiden vil bli bedre.

- Innen utgangen av dette året bør vi ha 80 prosent av styrkene på plass, og i løpet av 2009 skal vi være de 26 000 FN har sagt vi skal være. Fram til da må vi bare gjøre som best vi kan, sier Mezni.

- SLIK JEG SER DET er ikke det anslaget reelt i det hele tatt, sier Kripos-etterforskeren Sven Åge Rønning til Dagbladet.no, også han på telefon fra Sudan.

Rønning har fartstid fra Sierra Leone og Vestbredden, og har i et halvt år ledet fem norske polititjenestemenn i FNs politistyrke UNAMID, ved Darfurs Tsjad-grense.

- FN må gjerne si at de ønsker å ha mannskapet på plass, men det er til liten nytte når de verken kan skaffe dem mat, steder å sove eller nødvendig utstyr. Alt her nede er basert på frivillig giverglede. Vi må skaffe alt fra våre egne kulepenner til datautstyr, forteller en oppgitt Rønning.

- Alle er interessert i å utrette en forskjell for befolkningen her nede, det er derfor vi er her, men frustrasjonen har vokst i alle leire. Jeg tror ikke FN forutså hvor vanskelig dette oppdraget kom til å bli, sier han.

De siste ukene har imidlertid forsyningene av nødvendig utstyr begynt å komme, og han håper at vinden kan være i ferd med å snu.

- Men nå er regnsesongen på vei for fullt, og da blir de få veiene her fullstendig uframkommelige. Og vi bor fremdeles i en provisorisk camp uten vann og strøm, avslutter han.

SITUASJONEN I DARFUR har i over fem år vært en hodepine for det internasjonale samfunnet. Da Sikkerhetsrådet i FN i fjor sommer vedtok å sende militært personell til regionen, øynet mange et håp om at det kunne bli et substansielt bidrag til både å sikre en våpenstillstand, og få beskyttet sivilbefolkningen.

Behovet er skrikende. Frivillige organisasjoner antar at det dør mellom 200 000 og 400 000 mennesker årlig i Darfur som en direkte følge av regjeringens angrep på sivilbefolkningen.  Det offisielle tallet fra Sudans regjering er 9 000.

I tillegg er over 2,5 millioner innbyggere på flukt i sitt eget land.

Styrken i Darfur skal være på 26 000 mann, mens man sendte 50 000 til Kosovo. Til sammenligning er Darfur ca. like stort som Tyskland, Sveits og Østerrike til sammen, mens Kosovo er på størrelse med Sør-Trøndelag fylke. Darfur har dessuten tre ganger så mange innbyggere og betydelig dårligere infrastruktur.

FN ADVARTE PÅ FORHÅND om at oppdraget kunne bli vanskelig å gjennomføre, og skyldte blant annet på at den sudanske regjeringen utviste en utilbørlig innblanding i sammensetningen av UNAMID-styrken. 

Regjeringen kommuniserte først og fremst sterk misnøye til at vestlige styrker skulle oppholde seg på sudansk jord. Så tidlig som i november i fjor var det også klart at FN stod overfor en gigantisk logistisk utfordring.

FNs bange anelser kan nå, ett år etter resolusjonen om å intervenere ble vedtatt, se ut til å ha blitt til tragisk virkelighet.

DEN MATERIELLE OG POLITISKE krisen er imidlertid ikke det eneste problemet for styrken. I den sivile delen av staben er det oppstått splittelser mellom den gamle administrasjonen fra Den Afrikanske Union, og de nyankomne fra FN-systemet.

De siste blir av sine forgjengere beskrevet som både innbilske og arrogante, ifølge journalisten Steve Bloomfield. De nye FN-administratorene er på sin side oppgitt over hvor dovne og inkompetente deres forgjengere er.

- De sitter og legger kabel hele dagen, med unntak av ettermiddagen. Da tar de seg en lur, har en FN-ansatt fortalt journalisten.

- SPØRSMÅLET ER IKKE hvor mange soldater vi kan få på bakken, det viktigste er at fredsforhandlingene får ro, sier UNAMIDs talsperson Noureddine Mezni til Dagbladet.no

Han minner om at den militære tilstedeværelsen slett ikke er en langvarig løsning. Et synspunkt han deler med den britiske journalisten Rob Crilly. 

- Problemet med UNAMID-styrken er ikke at den er for liten og underfinansiert; problemet er at den ikke er den riktige løsningen på problemet, hevder Crilly i et ferskt blogginnlegg på nettsiden South of West.

- Darfur har aldri vært en sorthvitt krig mellom opprørere og myndighetene. Konflikten involverer opprørfraksjoner, banditter, stammesympatisører, militser og snyltere. Hva skal du med en intervensjon når styrken ikke vet hvordan den best kan intervenere?, spør han retorisk. 

Crilly dekker krisen i Darfur for aviser som The Times og The Daily Mail.

- Løsningen må være å få startet de vanskelige fredssamtalene, og konfrontere den sundanesiske regjeringen og deres medsammensvorne, tror Crilly. 

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.