— Hva tror du skjer etter døden?

— Jeg tror sjelen opphører å eksistere.

— Er du redd for å dø?

— Ja, det er klart. Jeg tror alle mennesker har angst for døden. Den øker naturlig nok med alderen, fordi døden rykker nærmere. Det betyr ikke at jeg går rundt i kontinuerlig dødsangst. Men ...

— Jeg må passe meg litt, så jeg ikke grubler for mye.

Jon Michelet har en hjerteklaff av karbon. Han har en hardt prøvet prostata, en ubøyelig autoritetsforakt og et periodisk tungsinn. Dagen Dagbladet brakte gla`nyheten om at åtti prosent nå overlever prostatakreft, kjente Michelet umiddelbart angsten over å være blant de tjue. Det er i slike stunder han burde ha stått under bøken i hagen, og tro det fantes en Gud høyt der oppe.

— Du er kvitt prostatakreften, men er du redd kreften skal komme tilbake?

— Det er alle som har hatt kreft. Det er universelt. Alle lever med den skyggen i livet sitt. Det er noe dritt, men man lærer seg å leve med det.

— I et intervju med avisa Vårt Land sa du at du tørstet etter tro. Er det egentlig sant?

— I min bevissthet vil jeg ikke bruke ordet tørste. Jeg leter og grubler, ja. Men i underbevisstheten min, der er jeg ikke så sikker på hva som foregår. I mitt liv, slik det er nå, tenker jeg hver dag at det skulle vært godt å ha en tro.

— Som en livbøye?

— Eller som Guds myndige skipperneve å holde fast i. Det tenker jeg mye på. Samtidig har jeg ingen tro. Og det må jeg leve med.

— Du har jo virkelig prøvd?

— Så langt jeg kan, har jeg prøvd. Jeg tror ikke det er noen nordmann som har testet ut sin ateisme mer enn jeg har gjort de siste åra.

Etter det samme intervjuet fikk Michelet brev fra troende. Som den ateisten han er, registrerte han det i starten nærmest som en kuriositet. Først noen år seinere, da sykdom igjen overskygget alt, fant han dem fram. Brevene utfordret ham. Kunne han tro? Finnes det nåde? Hvorfor er Herrens veier uransakelige? For Michelet er akkurat det problemet. Hadde de vært ransakelige, hadde han kanskje vært Guds mann.

— De vil at jeg skal bli frelst. De ber for meg. Det er veldig seriøst fra deres side. Det har jeg følt som et press .

— Du har jo åpnet opp for det selv, ved å si at du tørster?

— Ja, det har jeg gjort. Og jeg har måttet tenke nøye igjennom det. Folk spør meg jo om jeg har endret syn på tro gjennom sykdommen.

— Endret du syn på de troende?

— Jeg har fått et annet syn på den kristne grasrota enn jeg hadde før. Jeg har ikke fått et eneste fordømmende brev. De er insisterende og prøver å advare meg, men jeg opplever ikke de jeg møter som fordømmende. Og det overrasket meg.

— Ble du rørt over graden av omsorg?

— Det også. Det finnes virkelig en nestekjærlighet der ute man kanskje trodde var blitt borte i det rike Norge.

Det er blitt ei bok. Brev fra de troende. Mens Michelet bakser med sin tvil og ateisme i barndomshjemmet på Larkollen, faller hans gamle meningsfeller fra som fluer. Til troen, altså. Du kan hylle Mao en hel ungdomstid, men når det røyner på vil mange heller ha den siste olje og bibelvers enn et kamprop.

— Er kommunismen din barnetro?

— Den kom i ungdommen.

— Hvor fra? Du er oppvokst på Ullern, som har høy tennisbane-tetthet?

— Jeg vokste opp i en kunstnerkoloni i et meget radikalt miljø. Det var et intellektuelt hjem uten bibel og bønn.

— Så du hadde ingen leggetider?

— Jo da. Det hadde jeg. Det var først og fremst ungdomsgjengen som var radikale.

— Hva fascinerte deg ved kommunismen?

— Tanken om rettferdighet. Jeg ble fanget inn av sosialismen. På slutten av 60-tallet ble jeg radikalisert og ble marxist-leninist.

— Når du sier «ble radikalisert», høres det ut som noe kom utenfra og tok deg?

— Og det var det. Vietnamkrigen, spesielt. Jeg var veldig imot den krigen. Så kom opprøret i Paris i -68. Oppstanden i Tsjekkoslovakia, der vår tro på at Sovjet kunne forandres innenfra, ble skutt i filler. Så vil du sikkert spørre, er dette noe jeg tror på i dag? Jeg tror på ideen, men jeg må oppsummere at praksis ikke har gått noe bra.

Veggende er dekket av bøker. På hver ledige flate ligger avisartikler som skal leses og brukes en gang. Noen av dem er gulnet i kantene. Så mange bøker. Så uendelig kort liv.

— Du virker mer avdempet. Har du forandret deg?

— Jeg har nok det. Det ville være synd hvis man ikke ble litt klokere med åra. Jeg er blitt 64, jeg har levd et langt liv, og jeg har lært meg å være mindre skråsikker. Men fremdeles kan jeg snakke med stor intensitet og entusiasme.

— Hvorfor blir man mildere med åra?

— Man får en større aksept for at det trengs alle slags mennesker for å lage verden. To ganger har jeg vært alvorlig syk. Da opplever jeg plutselig å bli hjulpet i jævlig alvorlige situasjoner av mennesker som er helt annerledes enn meg og mine venner. Plutselig ligger min skjebne i deres hender. Da får man en respekt for de andre.

I boka er han brutalt selvkritisk. Han plukker sine egne argumenter fra hverandre. Dissekerer gamle intervjuer, argumenterer mot seg selv. Hvis Job kjempet med Gud om sin skjebne, kan vi si at Michelet møter Michelet i ringen. Tredje runde.

— Skal denne boka om tro ha noen verdi, så må jeg ta mine egne holdninger opp til kritisk vurdering. Da blir det ålreit å være selvkritisk.

— Du kaller deg selv en pompøs blei?

— Vi sier jo ofte ting vi angrer på, som er pompøse, dumme eller krenkende. Når du da, som i mitt tilfelle, ofte får disse utsagnene på trykk, står det og roper på å bli motsagt. Så prøver jeg å gjøre det.

Da han tiltrådte som redaktør i Klassekampen, leverte halve redaksjonen sine avskjedssøknader som en slags velkomstpresang.

— Mer enn halve redaksjonen. Jeg skjønte ikke hvor alvorlig konflikten var. Jeg tenkte det var som å skifte trener for et fotballag, men konflikten var mye dypere enn som så. Jeg måtte bygge opp en ny redaksjon.

— Kan vi si du alltid har vært en brennende sjel?

— Jeg har forandret meg fra å være flammende til å ha en mer intens glød. Før var det også viktigere å svi andre. Nå er jeg mer opptatt av å bruke meg selv.

Han har fire døtre. De har tre mødre. Nå er han gift igjen med nummer to. Barndomshjemmet er nedbetalt. Han er en internasjonalt anerkjent forfatter. Så stor en arv. Og likevel. Dette hersens svartsynet. Han har allerede bestemt hvor han vil begraves. Under den enorme bøken i hagen. Når han står under den likner han en Playmo-figur.

— Allerede som ung styrmann hadde jeg perioder der jeg så veldig svart på ting. Forfatteryrket er jo et veldig isolert yrke. Det kan være tungt på den måten at man sitter så forbanna alene. Men jeg blir jo oppglødd for ting. Jeg er produktiv og engasjert i samfunnet rundt meg. Noen av vennene mine er overrasket over at jeg har så mye svartsyn. De har ikke opplevd meg sånn.

— Har du tatt medisiner mot depresjon?

— Jeg gjør det stadig vekk. Jeg går til en psykiater, og jeg tar medisiner. Svært milde, riktignok, men jeg trenger dem som en hjelp. Jeg har valgt å være åpen på det. Mange er jublende glade for at jeg står fram.

Michelet er brun. Han svømmer i sjøen så lenge det overhodet går. Trener på ergometersykkel hver dag. Når vinteren kommer, rykker han inn i svømmehallen. Han har til og med sluttet å røyke.

— Og jeg går ikke på fylla lenger heller. Men jeg tar en dram. Det er stor forskjell.

I 1997 fikk han ideen om å drikke seg i hjel. Han kjøpte to flasker whisky og tok inn på et hotell i Sarpsborg. Han vil ikke anbefale noen å drikke seg i hjel i Sarpsborg. Fin by, men det er så kjedelig å drikke seg i hjel der.

— Hadde du lykkes hvis du var et mer spennende sted?

— Hadde ikke lykkes i Rio en gang. Det blir for kjedelig. Tanken ga seg heldigvis fort.

— Hadde du et alkoholproblem?

— Jeg trodde jeg hadde det, men jeg har fått kontroll på det. Jeg er blitt mer forsiktig.

— Er det enda et alderdomstegn?

— Jeg ække blitt en helgen. Framstiller du meg som en helgen, kvæler jeg deg, sier han muntert. — Men noen ting må man ta opp til vurdering.

Han har vurdert nye allianser. Han maner venstresida og kristenfolket til felles kamp. Da begge leire protesterte mot Norges deltakelse i Irak, stilte 60 000. Det er den største demonstrasjonen Michelet kan huske. Han vil oppleve det igjen.

— Så kristenfolket kan ta dette som en direkte oppfordring?

— Ja. De skal vite at de kan stole på sånne som meg. •