- DEN 6. AUGUST 1945 var det ikke en sky på himmelen, sier Miyoko Matsubara.

I en leilighet på Tøyen i Oslo sitter den lille 76 år gamle kvinnen og forteller om dagen som forandret verden. Da USA slapp atombomba de døpte «Little Boy» over byen Hiroshima, og drepte 80 000 mennesker i ett smell.

- Jeg ble eksponert for atombomba, sier hun. Hele kroppen er dekket av arr. Ansiktet, hendene, føttene. Alle steder hvor huden er bar, ser man restene av brannsårene. Fingrene og hendene ble kraftig ødelagt.

Hun har fortalt historien mange ganger før, til alle som vil høre. I dag er hun i Volda, hvor hun deltar på et seminar om bombingen av Hiroshima. Her vil hun fortelle historien igjen, og snakke om fred sammen med leder for Den norske Nobelkomite, Ole D. Mjøs. De møttes første gang for to år siden.

- Jeg møtte henne sammen med flere andre overlevende etter Hiroshima-bomba. De ble kalt hibakusha, de som var overlevende etter bomba, forteller Mjøs, og sier han ser fram til å møte henne igjen.

DET VAR 8 400 SKOLEELEVER I ALDEREN 12 til 14 år ute i gatene i Hiroshima den dagen bomba falt.

- Alle elever fra 12 til 14 år måtte studere og arbeide for myndighetene. Vi lagde branngater, sier Miyoko.

Hiroshima var forberedt på allierte bombetokt. Derfor rev de ned hus, for å hindre at brannene som fulgte etter bombingene skulle spre seg. 

- Vår skole hadde 250 studenter som arbeidet på stedet, noen av dem rev ned husene, og vi var grupper på fire og fem personer som plukket opp restene. Vi samlet sammen ødelagt glass, murstein og trebiter i kurver og ropte oppmuntrende rop til hverandre.

DAGEN BOMBA BLE SLUPPET hadde det allerede vært to luftvernalarmer. Begge ble avblåst med faren over.

Senere den dagen sa bestevennen Takiko Funaoka at hun hørte lyden av B-29 bombefly.

- Men vi trodde det var umulig, siden vi hadde hatt to flyalarmer tidligere på dagen, sier Miyoko.

Derfor lød ingen luftsirener da bomba falt. Ingen brød seg om flyet. Men det var den amerikanske B-29 bombeflyet Enola Gay Takiko hadde hørt. Flyet var på vei på verdens første bombetokt med en atombombe om bord.

- Da jeg tittet opp, så jeg at det var noe som falt ut fra halen på flyet, men det var ingen luftvernsirener.

- Plutselig så jeg en stor brann, og jeg kastet meg på bakken. Samtidig hørte jeg en kraftig lyd. Det første jeg tenkte var at flyet siktet på meg, men flyet hadde hele byen Hiroshima i siktet, sier hun.

Hun mistet bevisstheten. Da hun våknet igjen var det mørkt. Og bestevennen som hadde stått ved siden av henne var forsvunnet.

- Jeg ropte på Takiko, men så skjønte jeg at jeg var blitt blåst vekk fra det stedet jeg var da bomba smalt.

- JEG KLARTE IKKE Å BEVEGE MEG, det lå rester av bygninger over meg. Og da jeg tittet ned på kroppen ble jeg sjokkert, sier Miyoko Matsubara.

Klærne hun hadde hatt på seg var borte. Bare rester av jakken og undertøyet var igjen.

- Jeg tror undertøyet reddet meg, hvis ikke hadde jeg dødd av brannskader. Hele kroppen hadde brennmerker, ansiktet, beina, armene, sier hun.

Så kom lukta. Fra overalt.

- Jeg ville beskytte ansiktet med hendene, men begge hendene var forbrente, og hadde svulmet opp til dobbel størrelse.  Miyoko viser fram hendene som har vært igjennom en rekke operasjoner for at hun skal kunne bevege fingrene.

- Huden hang ned fra armene i strimler. Den falt av. Jeg ville bare gå hjem, og begynte å gå. Det var folk over alt, de holdt hendene foran brystet og ropte; Mamma. Hjelp meg. Og at de trengte kaldt vann.

Hun gikk til elvebredden for å få lindring for den brannskadde kroppen. Her så hun lik flyte i vannet sammen med skadde som kjempet for å holde seg flytende.

- Jeg så en person som hadde fått magen revet opp, slik at innvollene ble synlige. Jeg så slike fryktelige ting, sier hun og lukker øynene.

MIYOKO GIKK LANGS ELVEBREDDEN et stykke før hun kom seg ut i vannet, da noen ropte navnet hennes.

- Jeg så ingen jeg kjente. En stemme sa «Jeg er Michiko». Venninnen var så forbrent at ansiktet var helt ugjenkjennelig. Ansiktet hennes var forferdelig. Det var helt ødelagt.

Michiko så reaksjonen til Miyoko og spurte om ansiktet hennes var i orden. Venninnen klarte ikke å fortelle henne hvordan hun så ut. De to gikk hjemover.

- Michiko satte seg ned, hun var tørst og hadde vondt. Jeg oppmuntret henne til å komme videre. Til slutt sa hun at hun ikke kunne gå videre, og ba meg gå videre og finne hjelp.

Miyoko forsøkte å oppmuntre henne til å komme til førstehjelpsstasjonen, men hun bestemte seg for å bli. Hun ba venninnen om å si fra til læreren om hvor hun var.

- Om jeg bare hadde klart å hjelpe henne litt videre ville hun kanskje overlevd. Hjertet mitt sørger fremdeles, sier Myiyko Marsubara.

TIL SLUTT FANT MIYOKO noen som kunne hjelpe henne. De brukte en dør som båre.

I tillegg til store brannsår, hadde hun diare, kastet opp og blødde i tannkjøttet. Hun var 12 år gammel.

Etter sju måneder returnerte hun til skolen. 50 av de 250 elevene fra hennes skole var i live. Michiko og Takiko var ikke der.

Først i 1953 gjennomgikk hun en serie operasjoner over sju måneder for å reparere de ødelagte øyelokkene, slik at hun igjen kunne blunke, samt flere operasjoner for å kunne bevege fingrene.

- Hva tenker du i dag om de som slapp bomba?

- Etter krigen fikk jeg ikke jobb og ingen ville gifte seg med meg, jeg var forgiftet av strålingen, så jeg begynte å hjelpe til i en kirke. Jeg hatet virkelig Amerika da jeg lå syk og var på sykehus, men det fører ikke til fred.

Matsubara og forteller om hvordan hun møtte en amerikansk dame, Barbara Reynolds.

- Hun var en fantastisk person. Jeg klarte ikke å hate det amerikanske folk. Til slutt forsvant hatet til landet også, sier hun.

HUN HAR REIST VERDEN RUNDT og fortalt sin historie, og håper å bidra til at verdens atomvåpenarsenal ødelegges.

Det kan se ut til en tapt kamp. Stadig flere nasjoner skaffer seg atomvåpen.

- Vi kan ikke forvente en lysere fremtid, men jeg ser også at det er kommet avtaler om klasevåpen, og konferansen om dette ble holdt i Oslo. Jeg tror sterkt at denne avtalen er et skritt på veien for å få fjernet alle atomvåpen. Det var derfor jeg ville til Norge. Jeg respekterer Norge, og jeg vil at dere skal hjelpe oss å bli kvitt atomvåpnene, sier Miyoko Matsubara.

I DAG REGNER MAN MED at rundt 200 000 mennesker døde av Hiroshima-bomba. Og den dag i dag skal det være 80 000 innbyggere i Hiroshima som har helseproblemer som følge av atomstrålingen.

Miyoko Matsubare illustrerer hva som skjedde ved å fortelle om lillebroren på åtte år, som ikke var i byen da bomba falt. Han kom til byen tre dager etter. Ett år senere døde han.

I 1962 døde hennes andre bror og kona. De hadde tre barn fra 5 til 11 år, som Miyoko tok seg av.

De to niesene har nå fått to barn hver og nevøen er blitt 49 år og er professor i medisin ved Universitetet i Hiroshima.


Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.