Se for deg en hverdagslig norsk scene. På toget sitter en mann, 50-60 år gammel, blar i ei avis, kikker ut av vinduet. Han er pen i tøyet, med mange års utdannelse, jobber som overlege på et sykehus. Toget stanser. To nye passasjerer kommer på. Han betrakter dem i øyekroken. Begge tar fram bøker. Legen aner Kjartan Fløgstads navn på omslaget til boka til den ene. Den andre holder en billig føljetongroman, kjøpt på kiosken på stasjonen. Legen trekker til seg blikket, kikker ut av vinduet igjen. Hva tenker han nå om de to?

Vi trenger ikke å lure. De siste tre åra har en gruppe sosiologer ved Universitetet i Bergen gjennomført dybdeintervjuer med 113 representanter for det forskerne kaller den «høyere middelklasse» i Norge: høyt utdannede menn og kvinner med viktige jobber i privat og offentlig sektor. Forskerne har spurt middelklassemenneskene om deres kulturelle vaner, og synet deres på kulturens sosiale betydning. Som for eksempel når en typisk middelklassemann med mange års utdannelse plutselig blir sittende overfor en Sandemo- og en Fløgstad-leser på toget: «Jeg ville ikke tenkt forskjellig om dem på grunn av bøkene,» bedyrer overlegen. «Populærkultur, hva betyr egentlig det? At noen er mer intelligente og mer skolerte enn andre? Jeg for min del kan ikke si at Dag Solstad er en bedre forfatter enn Anne Holt. Hadde en litteraturprofessor sagt det til meg, så hadde jeg tenkt at ja, kanskje er det slik etter professorens kriterier ? men etter mine egne kriterier er Gunnar Staalesen bedre enn Solstad. Og det behøver ikke bety at jeg er mindreverdig, ikke sant?» Vi kan se for oss at overlegen setter blikket i intervjueren, litt trassig.

Det er lite vi bruker så mye tid på å snakke om her i landet som forholdet mellom høy og lav i kulturen. Det er en slags norsk besettelse. «Vi vil elitekulturen og åndssnobberiet til livs», fastslo Frp?s kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knutsen tidligere i sommer. Det ble begynnelsen på en av fellesferiens mest omfangsrike debatter. Den liknet på debattene fra alle tidligere fellesferier.

Imens intervjuet sosiologene i Bergen sine representanter fra det kulturbærende sjiktet. Hva oppdager de? At også norske åndssnobber og kultureliten vil den norske elitekulturen og åndssnobberiet til livs. «Intellektuell? Det er ikke et stempel jeg vil ha på meg», fnyser en jurist i statsadministrasjonen. Han får støtte av en universitetsutdannet humanist: «Intellektuelle er en kulturelite, de er åndssnobber som er nedlatende overfor dem som for eksempel ser Idol».

Sitatet oppsummerer kjernen i sosiologenes undersøkelse: De høyt utdannede vil for enhver pris ikke være nedlatende. De nekter å felle dommer ? verken når det gjelder kulturen selv, eller de som tar den i bruk. 7 av 10 var «helt uenige» når de ble spurt om det går an å si «at Dag Solstad er en bedre forfatter enn Anne Holt.» Å si noe sånt ville være uttrykk for en «typisk arrogant holdning», fastslår en advokat fra Bergen. En siviløkonom fra Kristiansand er enda tydeligere: Hvis en litteraturviter kom til ham og påsto at Karl Ove Knausgårds bøker var mer verdt enn en krimroman, da ville han synes «synd på» ham: «Jeg ville synes det var stakkarslig».

Hva skal en si til sånt? Har vi virkelig ført kulturdebatt på feil premisser i alle disse åra? Vi kan trøste oss med at lyden vi hører bak sitatene over, er selve historiens sus. Spenningen mellom elitære og folkelige kunnskapstradisjoner har preget hele den norske fortida. Middelklassemenneskene i undersøkelsen bærer gamle dilemmaer på kroppen.

Den nye norske staten på 1800-tallet ble styrt av en embetsmannselite som primært skilte seg fra folket gjennom dannelsen de gjorde krav på. Fra begynnelsen av forvaltet likevel folket sine egne dannelsesstrategier. Store deler av den norske allmuen kunne lese allerede tidlig på 1700-tallet, selv om lesevanene dere ikke nødvendigvis sto i stil med elitenes forventninger. Den første norske folkebevegelsen ? haugianervekkelsen rundt 1800 ? profilerte seg ikke minst gjennom kritikken av embetselitens kunnskapstradisjoner. Samtidig var haugianismen en mektig kunnskapsorganisasjon i seg selv: Totalt trykket for eksempel haugianerne opp over 200.000 eksemplarer av skriftene sine, og spredte dem over landet gjennom bevegelsens kretsløp. Konflikten mellom bondepolitikk og embetselite seinere på 1800-tallet skyldtes altså ikke motsetningen mellom uvitenhet og vitenskap, men mellom to forskjellige kulturoppfatninger. Resultatet var politiske krangler som minner merkelig om de vi har i dag: Bondelederen Søren Jaabæk tok populistisk avstand fra «elitekultur og åndssnobberi» allerede på 1880-tallet, da han på Stortinget motsatte seg både kunstnerlønn til Alexander Kielland, og en opphavsrettslovgivning som kunne sikre inntektene til bortskjemte norske kunstnere.

Konfliktene har preget kulturpolitikkensiden. Mest smertefullt ble nok motsetningene opplevd innen den stadig mektigere arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet. Einar Gerhardsen var selv en ivrig lyrikkleser, og i de sosialdemokratiske lesesirklene rundt om i landet kunne både Bjørnson og andre av 1800-tallets borgerlige klassikere stå på programmet. Men når Haakon Lie på 1930-tallet utga en samling med leseanbefalinger for arbeidere, sto det likevel ingen skjønnlitterære titler på lista: Revolusjonen hadde ikke tid til tekster som ikke kunne omsettes i handling.

Ingen var altså i tvil om at kulturen og kunnskapen hadde betydning. Spørsmålet var bare hva som definerte den ? og hvilken sosial agenda den skulle inngå i. Mot folkebevegelsenes selvorganisering og egalitære ethos sto et borgerlig kunnskapsregime med vekt på ekspertise og distinksjoner. Sosialdemokratiets kultur- og kunnskapspolitikk etter krigen har vært et forsøk på å forsone disse motsetningene. Det har skapt et samfunn hvor tilgangen på kulturuttrykk er bredere enn noensinne tidligere. Men også en kulturbærende middelklasse som erså ambivalent i forhold til den borgerlige kunnskapstradisjonen at det grenser til selvforakt. Sånt er det ikke lett å lage høykultur ut av.

Forskerne i Bergen har altså kommet langt i å avdekke den norske kulturelle koden. Undersøkelsen har da også vakt reaksjoner. Etter at en artikkel fra prosjektet tidligere i sommer vant Universitetsforlagets pris for beste tidsskriftartikkel i 2007, skrev Ingunn Økland i Aftenposten at funnene var uttrykk for en norsk kulturpolitikk som har «gjort publikum til slappe kulturkonsumenter uten følsomhet for hva som kan stå på spill i viktige og nødvendige uttrykk». Så feil kan man ta. Problemet er tvert imot at det norske publikummet vet altfor godt «hva som står på spill» i kulturen. Kunnskapsbærernes kunnskapsforakt er åpenbart et uttrykk for norsk kulturell fattigdom. Men også for særnorsk kulturell finfølelse. Det er ikke slapphet og sløvsinn som ligger bak motviljen mot å felle dommer, men en blanding av stolte tradisjoner og subtil sosial strategi. Selv de av de spurte som gikk med på at Solstad var en bedre forfatter enn Holt, var dypt skeptiske når de ble bedt om bruke denne typen vurderinger til å si noe om klasse eller sosial verdi. En selvstendig næringsdrivende fra Kristiansand mente klassisk musikk var best, men når han møtte fisefine konsertgjengere i smoking hadde han likevel mest lyst til «å dra ned buksene og lage skandale». Det er selvfølgelig barnslig. Men la oss innrømme at det også er litt flott. Det er på høy tid å ta eliteskepsisen tilbake fra FrP.

Trygve Riiser Gundersen er journalist i Dagbladets kulturavdeling. Denne artikkelen er skrevet for ideer-spalten i papirutgaven av avisa.