«FULLTREFFEREN I SYSSELMANNGÅRDEN drepte 22 og såret flere. Med uhyggelig treffsikkerhet ble neste bombe droppet på sjukhuset. Deretter fikk Huset med kafé og kinosal en treffer. Voldsomme flammer slo opp fra den gamle murbygningen. Napalm?»

Sitatet er hentet fra Jon Michelets «Angrepet på Longyearbyen - En kort fremtidsroman» (1978).

I boken beskriver forfatteren hvordan Sovjetunionen angriper Longyearbyen, voldtar norske kvinner og internerer gruvearbeidere i slaveleirer.

- Den er ment som en advarsel. Advarselen retter seg i første rekke til supermakta Sovjet som konkret planlegger et slikt angrep. Men boka er også en advarsel til norske myndigheter som velger å overse disse planene, å stikke nebbet i sanda nåer russerne provoserer og truer, skrev Michelet i boka.

30 ÅR SENERE besøkte jeg Barentsburg sammen med trettitalls norske turister. Med japanske og amerikanske skutere kjørte vi gjennom en snøfri hovedgate. Bråket, støyen og lukten av svidd Yamaha-gummi skremte de fleste russerne innendørs. Turistene gikk rundt og tok bilder og lo av det sovjetiske nederlaget.

- Nordmenn har forandret seg. Før var de mer som oss. Nå er de arrogante og hovne, fortalte en russisk gruvearbeider meg noen måneder senere.

1. mai startet jeg i jobben som journalist i Svalbardposten, og siden har jeg besøkt den russiske bosetningen Barentsburg ni ganger.

Der har jeg snakket med blant annet gruvearbeidere, direktører, snekkere, kokker og matroser. Nå skal det også nevnes at flertallet av gruvearbeiderne i Barentsburg er ukrainere fra Donetsk-regionen, men på Svalbard går det ofte for det samme som å være russer. Donetsk-regionen er spesielt kjent for sine mange kullgruver og de fleste der føler sterkt slektskap til Russland.

Inntrykket fra Barentsburg er en stigende irritasjon over norsk hovenhet overfor Russland.

- Før var vi sterke og dere svake. Nå er det omvendt. Den sjansen lar dere ikke gå fra dere, som en russisk forsker sa til meg.

For 30 år siden var det helt annerledes.

«SVALBARD OPPKUPERT PÅ 25 MINUTTER?», er tittelen på ett av kapitelene i Otto Risangers bok «Russerne på Svalbard» som også kom ut i 1978.

I boka er det ikke tvil om hva som er svaret: «Det vil ikke lenger være snakk om de vennskapelige forhold mellom våre to folk når sabelraslingen går over til åpen krig. Da vil Sovjet sikre seg Svalbard lufthavn for enhver pris. Pluss kontrollen med de norske bosettingene på Svalbard.»

I 1990 BODDE DET 2.407 russere og 1.125 nordmenn på øygruppen (pdf). Det er mer enn to russere per nordmann.

Siden har antallet russere falt dramatisk. I 2007 var det bare 893 russere igjen, ifølge Statistisk Sentralbyrå, og mye tyder på at antallet siden har blitt langt lavere.

I samtale med Trust Arktikugol, det russisk statseide kullselskapet som driver Barentsburg, har jeg blitt fortalt at det bare er 300 innbyggere igjen i den lille russiske byen.

Neste år kan bli et skjebneår for Barentsburg. Hvis ikke trusten klarer å ta noen avgjørende grep, kan Barentsburg dele skjebne med den russiske byen Pyramiden, som ble lagt ned i 1998.

VETERINÆR Sergej Silevitsj (55) er grisesjef i Barentsburg og passer på 150 svin. Et flertall av dem er smågris som snart skal bli mat på gruvearbeidernes tallerkener. Sist Silevitsj bodde i Barentsburg var bestanden betraktelig større. Da hadde han ansvaret for 700 griser, 32 kveg og over 1.200 kyllinger. Seks personer jobbet heltid med dyreholdet.

- Vi hadde til og med en stor bikk (okse red. anm.), forteller veterinæren.

Mye grisemøkk har rent siden den gang. 19 år etter at han kom til Barentsburg er det bare Sergej og hans kone Tanja som jobber med dyrehold i den russiske polarbyen.

Det arktiske kollektivbruket var den gang imponerende. Med veksthus, fjøs og slakteri hadde Barentburgs innbyggere tilgang til ferske grønnsaker og kjøtt året rundt. Nå står veksthuset i ruiner, og flere gruvearbeidere fortalte meg at ferske grønnsaker ofte er en mangelvare.

I APRIL BRØT DET UT BRANN i den russiske gruven. To personer omkom i ulykken. Siden omkom en mann i forbindelse med slukningsarbeidet. Gruveulykken skjedde bare tre uker etter en annen fatal ulykke som rammet russerne hardt. 30. april styrtet et russisk helikopter ved Kapp Heer-basen utenfor Barentsburg. Tre omkom.

Fem dødsfall på under en måned rammer et så lite samfunn som Barentsburg hardt. I sommer satte de opp ett nytt seks meter høyt russiskortodoks trekors for å verne byen fra flere ulykker.

NÅ ER DET SVÆRT USIKKERT når og om kulldriften vil starte igjen. Det er allerede klart at ikke blir noe kulldrift før november neste år. Om det blir noe kulldrift i det hele tatt.

Da Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre diskuterte Svalbard med Russlands utenriksminister Sergei Lavrov i juni nevnte ikke den russiske utenriksministeren kull med ett eneste ord. I stedet var det turisme og vitenskap som var mantraet.

Russerne har lenge desperat forsøkt å finne andre næringsveier på Svalbard. Blant annet har de foreslått å bygge et fiskerimottak i polarbyen og i august fortalte de Svalbardposten at de har planer om å bygge et kjøpesenter i sentrum av Barentsburg. I tillegg bor nå fire personer i den nedlagte byen Pyramiden for å tilrettelegge for turisme.

BARENTSBURG-BEBOERNE jobber under hardere og dårligere arbeidskår enn nordmennene.

En av dem jeg møtte flest ganger var kaptein Sergei Melkonjan (57). Hele sitt voksne liv har han stått på dekk. Gjennom stormer og godt vær har han fraktet gods. Nå styrer han den lille fraktbåten «A. Belikov», som går skytteltrafikk mellom Barentsburg, Longyearbyen og Pyramiden.

- Første gang jeg så de majestetiske fjellene syntes jeg det lignet på Sotsji. Bare palmer og badegjestene manglet, sa han til meg da jeg intervjuet han for Svalbardposten.

Melkonjan kommer fra svartehavsperlen Sotsji, en badeby ved foten av Kaukasusfjellene.

Kapteinen har jobbet i Barentsburg i fire år. Og 26. juni skrev han under en ny kontrakt for to nye år. Hver dag på jobb. Ikke én dag på ferie.

- Klart jeg savner familien, men jeg er lykkelig for å kunne bidra, sier kapteinen.

NÅR MAN BESØKER folk hjemme i Barentsburg er det flere ting som skiller leilighetene til russerne dramatisk fra det normale norske.

I likhet med flertallet har Melkonjan hjemmet sitt fylt med grønne palmer, blomster og plastblomster. Slavere og arabere har alltid hatt en ting til felles: De er ikke glad i skandinavisk minimalisme.

I stuen til vår kaptein har noen tapetsert den ene veggen med et stort bilde av Sotsji. På den andre siden av rommet har vår mann hengt opp et bilde av en tiger.

- Jeg ble født i tigerens år, forklarer han. Over inngangsdøren har han hengt opp en rød vimpel hvor det står God jul. I et hjørne står det et akvarium. Over sofaen henger det kjæreste: bilde av sønnen Roma og Borja og datteren Sofa sammen med barnebarna Diana, Karen og ikke minst lille Sergej.

KONFLIKTEN MELLOM Norge og Russland har vel gitt seg best utrykk i helikopter-striden mellom trusten og norske myndigheter.

Utgangspunktet er at russerne i fjor sommer foretok en rekke flygninger med sitt helikopter, som ikke var innenfor gjeldende flygetillatelse.

I tillatelsen fra Luftfartstilsynet framgår det at helikopteret kun kan brukes til å fly mellom Barentsburg og Longyearbyen i tilknytning til trustens egen virksomhet. Det gis heller ingen åpning for at trusten kan drive kommersiell flygning.

Trust Arktikugol aksepterer ikke begrensingen i flygetillatelsen og mener dette er brudd på artikkel 3 i Svalbardtraktaten. Der står det at alle nasjoner som har signert traktaten skal ha lik rett til næringsvirksomhet. Nå tyder alt på at saken vil ende opp i en norsk rettssal.

GAMMEL STRID ER HELLER IKKE GLEMT. I sommer hadde jeg gleden av å møte mannen som Risanger peker ut som den viktigste KGB-agenten på Svalbard i 1978, Evgenij Zinger.

Den 82 år gamle breforskeren har besøkt Svalbard jevnlig siden 1965. I kapitlet «KBG-sjefen på Svalbard» skriver Risanger at Zinger, eller «den røde oppsynsmann» som Risanger kaller han, «er utvilsomt og effektiv agent, kanskje den viktigste russerne har.» I dag ler Zinger av det hele.

- Til og med KBG lo av de påstandene, sier han. Han forteller at forholdet mellom russere og nordmenn på Svalbard alltid har vært nært og godt.

- Selv om Svalbard er ett av de kaldere stedene på jorden, var det ett av de får stedene man kunne ha et varmt forhold mellom øst og vest, forteller han.

FOR BARENTSBURG ER OGSÅ ET STED hvor man ofte ser det nære forholdet mellom lokalbefolkningen her og i Longyearbyen. Jeg har hatt gleden av å delta på flere av kulturutvekslingene mellom de to byene. Da det lokale Longyearbyen-bandet Blåmyra spilte «My Tennesse Mountain Home» reiste den russiske gruverdirektøren, Nikolaj V. Savin, seg og ropte «Jesjå, jesjå» (en gang til).

- Det eneste triste med denne kvelden var at den gikk så fort over, var hans kommentar de kvelden var over.

MERKELIG NOK SER DET LIKEVEL ikke ut som frykten for russerne har avtatt i takt med at det har blitt færre russere på Svalbard.

I september i år advarte tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe mot russisk aggresjon på Svalbard i en kronikk i Aftenposten: «Når en nabo vinner frem med krig og ikke diplomati, bør vi i Norge tenke oss om. Svalbard er et område med sterke russiske tradisjoner, mulige store ressurser og en mellomstilling i folkeretten.»

Det er krigen i Sør-Ossetia som har fått den kjente finansmannen til å frykte den russiske bjørnen: «Parallellen til Sør-Ossetia, med sin russiske historie samt russiske innbyggere, finnes på flere punkter», skriver han om Svalbard.

Jeg har diskutert frykten med flere av gruvearbeiderne i Svalbard, og svaret har alltid vært det samme:

- Det har ikke vært krig mellom russere og nordmenn på flere tusen år. Hvorfor skulle det bli det nå?

Denne saken er laget av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.