Det bygges en leilighet i Kunstnernes Hus. Hit skal familien til kunstner og journalist Charlotte Thiis-Evensen flytte inn neste uke, i form av forskjellige dokumentariske kunstprosjekter i utstillingen «I de beste familier».

— Dette skal være gangen. Så er det soverom, kjøkken, stue, bad og balkong, forklarer Thiis-Evensen der hun står midt i rammeverket tegnet av arkitekt Siri Liset.

Her skal det komme opp halve vegger, dører og vinduer som skal ramme inn til sammen seks arbeider om fem familiemedlemmer. Det er tidligere prosjekter om onkelen med glassøyet, sønnen som leker krig med en kamerat og dattera som krangler om å få lese Donald. I tillegg til to nye, ett om kjendisarkitekt-onkelen som snakker om fasader og et rom med det gamle familiepianoet og alle familieportrettene rundt.

Utenfor leiligheten finner vi også filmen om den 70 år gamle tanta som drar til frisøren for første gang og installasjonen «Faren min forsøkte å ringe moren min». Sistnevnte består av bilder og videoer Eyvind Thiis-Evensen tok med mobilen fra sykesenga ved en feiltakelse rett før han døde, i et forsøk på ringe sin kone.

— Jeg har jobbet med virkeligheten som utgangspunkt i flere år, og det ble etter hvert så mange kunstverk om min egen familie at jeg fikk ideen om å samle det til en helhetlig utstilling.

Men dette er sluttstreken for bruk av min egen familie, sier Thiis-Evensen.

— Hvorfor har du valgt å bruke din egen familie så mye i arbeidet ditt?

— Det er lett å ta tak i det som ligger nært rundt meg. Familien gir mye tillit og større frihet. Jeg forsøker å si noe om innside og utside, fasader og baksider. Det passer godt å samle dem til én biografisk enhet, sier hun.

— Er det ikke også mye som blir vanskeligere når du skal dokumentere din egen familie?

— På mange måter er det jo det. Det finnes noen etiske grenser, og det er en vanskelig balanse. Jeg vil ikke utlevere familien heller. I stedet for å bli uvenner med noen har jeg heller valgt å legge bort noen gode historier. Poenget er å finne det allmenngyldige, det andre kan kjenne seg igjen i.

— Bildene fra faren din er veldig sterke, var det greit for resten av familien å bruke dem?

— Det var faktisk søsteren min som fant bildene på mobilen og mente det måtte være noe for meg. I det tilfellet måtte jeg legge det fra meg i to år for å tenke meg om. Jeg måtte finne ut om det ble for privat, om det ville være verdifullt for andre.

— Er din familie spesielt interessant, tror du?

— Nei, de er nok helt vanlige. Alle familier har sine ting. Men virkeligheten er annerledes enn jeg trodde da jeg var barn. Jeg vokste opp i en idyllisk, borgerlig virkelighet. Det var først da jeg ble 20 og voksen at det raknet. Livet er ikke perfekt. Vi er en storfamilie der alle støtter hverandre. Men så begynte folk å skilles, og å bli syke, sier Thiis-Evensen.

Faren hennes fikk en sjelden variant av Parkinsons og døde for to og et halvt år siden. I tillegg til installasjonen med mobilbildene hans har hun også inkludert lydverket «En av hundre tusen» i utstillingen. Den framstår som en reportasje der Thiis-Evensen intervjuer en lege om denne sykdommen. Først etter en stund forstår publikum at det er en datter som intervjuer sin egen far.

Sist uke ble familiepianoet kjørt fra Brevik til Oslo. Thiis-Evensens kjæreste, samtidskomponisten Eivind Buene, har laget et eget stykke til utstillingen. Det kan bare spilles på dette pianoet, med alle dets sure toner, et stykke som skal fortelle pianoets egne nostalgiske minner om en tid da Charlotte og hennes søsken spilte på det som barn.

I gangen til leiligheten skal videoarbeidet «Fasade» henge. Her har Charlotte Thiis-Evensen intervjuet sin onkel, arkitekturprofessoren Thomas Thiis-Evensen, foran Nationaltheatret, Stortinget og Slottet. Han forteller om hva de forskjellige fasadene sier om hva som skjuler seg på innsida, og niesen har også filmet i smug mens de to går mellom byggene og snakker om stort og smått. I ettertid har hun avslørt opplegget for onkelen.

Det er lett å se på fasadetemaet som en fellesnevner for hele utstillingen, men det er ikke Charlotte Thiis-Evensen helt enig i.

— Det er mange små, rare temaer. Og det handler ikke om min familie.

Hun hadde ikke sett for seg å samle de enkeltstående arbeidene til ett før en gallerist i Frankfurt kom med ideen. Nå regner hun med at familiemedlemmene har blitt så vant til arbeidet hennes at denne utstillingen ikke skal bidra til ytterligere uro. Selv om familieportrettene av brudepar og andre som skal henge over pianoet, ikke er helt avklart ennå.

— Jeg er litt redd for at noen skal komme og rive dem ned. Folk ser alltid seg selv i arbeidene mine.

gda@dagbladet.no