Norske studenter forsto plutselig hvorfor kineserne harker og spytter på gata.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
CO2-BOMBER: Kina er det landet i verden som spyr ut mest klimagass, og kull er den mest brukte energikilden.
Foto: MALIN NESVOLL VANGSNES
KLIMAREPORTERNE
I sommer har ti unge klimareportere fra 18 til 25 år reist ut i verden for å se
på miljøproblemer med egne øyne.
* Smelter isen på Grønland?
* Vokser ikke regnskogen i Brasil opp igjen?
* Blir Bangladesh vasket bort av flom og erosjon?
* Står det så dårlig til for kloden vår som FNs klimapanel og miljøaktivister skal ha det til?
De 10 har reist til Grønland for å sjekke ut det første spørsmålet de stilte. To skulle utforske om det er mer flom og tørke i Bangladesh nå enn før. To klimareportere har besøkt Shanxi i Kina, verdens mest forurensede by. To reiste til Australia for å se hvordan bondeungdommen ser på situasjonen etter sju år med tørke. De siste to reiste til Manaus, området i Brasil hvor regnskogen hogges hurtigst ned.
Prosjektet er kommet i stand gjennom et samarbeid mellom Norsk Resirk, World Wildlife Foundation og ungdomsbladet Spirit. Norsk Resirk betaler reisene og oppholdet for alle de ti klimareporterne, som nå skriver om sine opplevelser i Magasinet på nett.
Les også første artikkel i serien:
Her var det en landsby før
* Smelter isen på Grønland?
* Vokser ikke regnskogen i Brasil opp igjen?
* Blir Bangladesh vasket bort av flom og erosjon?
* Står det så dårlig til for kloden vår som FNs klimapanel og miljøaktivister skal ha det til?
De 10 har reist til Grønland for å sjekke ut det første spørsmålet de stilte. To skulle utforske om det er mer flom og tørke i Bangladesh nå enn før. To klimareportere har besøkt Shanxi i Kina, verdens mest forurensede by. To reiste til Australia for å se hvordan bondeungdommen ser på situasjonen etter sju år med tørke. De siste to reiste til Manaus, området i Brasil hvor regnskogen hogges hurtigst ned.
Prosjektet er kommet i stand gjennom et samarbeid mellom Norsk Resirk, World Wildlife Foundation og ungdomsbladet Spirit. Norsk Resirk betaler reisene og oppholdet for alle de ti klimareporterne, som nå skriver om sine opplevelser i Magasinet på nett.
Les også første artikkel i serien:
Her var det en landsby før
STORE RESERVER: Grunnen til at Kina bruker så mye kull, er at råstoffet er så tilgjengelig, billig og lettvint å utvinne.
PÅ HØYGIR: På togturen fra Linfen til Beijing satt jentene i timesvis og så på kullhauger, fabrikker og kraftverk.
FORURENSNING: Vi er vant til å se flotte landskap og sterke farger fra Kina, men røyk og tåke gir landet et grått og dystert slør.
GJENVINNING: Pantesystemet fungerer bra i Kina. - Vi panter for miljøet, ikke for pengene, fortalte en ung jente de norske reporterne. En flaske gir omkring ti øre i pant.
BILBOOM: Hele middelklassen i Kina har kjøpt eller står på nippet til å skaffe seg egen bil, og hver dag ruller tusenvis av nye biler ut på kinesiske gater. Det er et problem for både miljøet og trafikken.
KOLLEKTIVT: Hyppige avganger er en av suksessfaktorene bak det kinesiske kollektivsystemet. Men uvanen med å kaste søppel rett ut av kupévinduet, forsto ikke de norske jentene mye av.
LAVE UTSLIPP: Ett av de mest miljøvennlige transportmidlene i Kina: Sykkeldrosje.
Les også første artikkel fra klimareporterne:
Her var det en landsby før
1,3 milliarder kinesere søker etter samme velstand som vi i Vesten.
Det voldsomme behovet for energi presser stadig mer på ressursene. Etterdønningene slår nå tilbake for fullt - både lokalt og globalt.
Kinas umettelige marked for energi gjør at energiproduksjonen vokser i rekordfart. Alle energikilder blir tatt i bruk, spesielt den billigste og mest lettvinte: Kull. Miljøverstingen over alle.
Etterspørselen er så stor at det åpnes ett nytt kullkraftverk hver eneste uke.
MENS VI VAR I KINA besøkte vi en av verdens mest forurensede byer: Linfen.
Omringet av kullkraftverk og fabrikker ligger den delvis skjult under tykke lag med smog.
Den hvitaktige tåken tar kvelertak på byen, som er direkte ubehagelig å oppholde seg i. Vi ble raskt dekket av kullstøv hvis vi gikk utendørs.
Man merket at noe annet enn luft krøp ned i lungene for hvert innpust; tørrheten og partiklene la seg som papir i halsen. Lukten minnet om en metallisk blanding av bålrøyk og varm asfalt.
Den permanente luftforurensningen gjør noe med innbyggerne. Hundretusener dør årlig på grunn av sykdom i luftveiene.
Etter en dag i Linfen opplevde vi forkjølelsesliknende symptomer som følge av irriterte slimhinner. Dette kan være noe av årsaken til den utpregede uvanen med harking og spytting overalt.
PER DAGS DATO er Kina det landet i verden som spyr ut mest CO2. For å dekke etterspørselen etter energi jobber kraftverkene for fullt.
Vi fikk et lite innblikk i den voldsomme energiproduksjonen på togturen vår fra Linfen til Beijing. I time etter time kjørte vi forbi kullkraftverk og fabrikker.
Vi så haug på haug med kull, bulldosere og arbeidere som spadde det oppi endeløse godstog med kurs for byene. Fabrikker og kraftverk lå tett i landskapet, med piper som spydde ut svart røyk.
Samtidig som Sør-Kina raseres av flom, skriker den nordlige delen etter vann. Tørken har gått så langt at kreative innspill settes i verk uten alt for lang betenkningstid:
Flere byer skyter ned skyene for å få regnet til å falle over egne områder.
For øvrig ble den samme teknikken brukt for å redde åpningsseremonien under OL fra drukningsdøden. Den tørre og forurensede luften i Linfen ble «nøytralisert» av store tankbiler som kjørte rundt og sprayet ut vann langs gatene.
VED FORBRENNING AV KULL slippes store mengder CO2 ut i atmosfæren. Kina har rikelige mengder av det sorte fåret i energifamilien. Lav produksjonskostnad, god tilgang og lettvint utvinning gjør at kull er den desidert mest populære energikilden.
Det har i de siste årene vært sterke krefter i sving for å opprettholde den økonomiske utviklingen i Kina. Innbyggerne får stadig mer penger mellom hendene. Forbrukersamfunnet er på full fart inn i verdens mest folkerike land.
Omtrent hver femte innbygger på jorden er kineser. Hvis alle disse plutselig kan kjøpe seg bil, dyre klær og enebolig, vil det åpenbart få globale konsekvenser. Vi har allerede sett hva en liten brøkdel av jordens befolkning har stelt i stand siden den industrielle revolusjonen. Nå vil Kina, med India lurende i kulissene, også ta del i det gode selskap.
Problemet er at velstand slik vi kjenner det i dag, har en mørk bakside. Det krever masse energi. Mulighetene til å dekke det enorme energibehovet er spinkle uten fossilt brennstoff.
Kina har mye kull. Norge har noe tilsvarende, bare i flytende form. Begge energiformene er klimaverstinger, men de er innbringende og velkomne for en nasjon i utvikling. Det blir derfor helt feil å si at Kina ikke bør få lov til å utnytte ressurssene de har.
Hva hadde vi sagt om USA plutselig forbød oss å utvinne olje for førti år siden?
LIKEVEL ER DET essensielt for klodens framtid at noe gjøres med utslippene i Kina. Vi mener at ansvaret ligger hos industrialiserte land. Norge kan eksempelvis overføre kunnskap og teknologi til kineserne når det gjelder lagring av CO2.
«Økt velstand i utviklingsland» og «lavere totalforbruk i verden» passer dårlig sammen. I hvert fall med det forbruket Vesten ligger på.
Vi kan ikke nekte noen å oppnå velstand, men vi kan tilpasse oss slik at vi møtes på midten. Begrense vårt eget overforbruk av energi. Noe vi også må gjøre, er å bidra med ny, ren teknologi, dele erfaringer og geleide Kina og andre unna våre egne fotspor.
Klarer vi å formidle hva som må gjøres mens Kina er i et tidlig utviklingsstadium, er mye vunnet. Eksempelvis kan pengesterke kinesere enkelt hoppe rett til mobiltelefon, kjøpe hybrid- eller elbil og skaffe seg lavutslippsboliger.
Infrastrukturen i de voksende byene bør kanskje utformes på en smartere måte. Vannforsyning og gjenvinning kan tilrettelegges og sørge for minimal sløsing av ressurser.
NÅR DET GJELDER GJENVINNING er noe allerede i gang. De har et pantesystem, om enn ikke like proft og lettvint som i Norge. De får ti øre per flaske, men som Yingying (24) sa:
- Vi gjør det for miljøet, ikke for pengene.
Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer når det gjelder holdningsendringer i Kina, kanskje spesielt i den eldre generasjonen. Vi opplevde flere episoder som ga uttrykk for dette.
På en av togturene våre satt vi sammen med fire kinesere i sekstiårene. De kastet alt søppelet sitt rett ut av vinduet, like bekymringsløst som vi panter flasker.
Vi hadde av gammel vane med en pose som vi samlet opp søppelet i. De rundt oss lo, ristet på hodet og ville ha oss til å kaste det ut av vinduet. Vi forklarte at det ikke var bra for miljøet, så det var best å ta vare på det til vi fant en søppelkasse.
Damen rett foran oss kikket lett oppgitt på disse merkelige turistene. Plutselig begynte hun å le rått, før hun hev seg over søppelposen vår og kastet den ut av vinduet!
En annen episode var en gammel dame som strenet ut av et toalett vi var på, uten å lukke springen etter seg. Atten år gamle Lu Lu, som vi var sammen med, gikk automatisk bort og lukket den.
- Vi har jo ikke ubegrenset med vann heller, var kommentaren hennes.
Bra! Mye tyder på at ungdommen i Kina er orientert og bekymret over miljøet.
KOLLEKTIVTRAFIKKEN I KINA er et kapittel for seg. Nettverket er omfattende og effektivt, med flere ulike løsninger. De fleste storbyene har en undergrunnsbane.
Bussene har et solid tilbud i ruter, med avgang hvert tiende (maksimal ventetid) til hvert andre minutt. Prisen ligger på rundt sytti øre.
Sykkelfelt finnes overalt, selv om sykkelparken er skrumpende. Hele middelklassen står på vippen til eller har allerede kjøpt seg egen bil.
Kaoset er komplett hver morgen og kveld, når mer eller mindre erfarne sjåfører skal ut på veiene.
Kapasiteten er allerede sprengt, men lykken og friheten en egen bil fører med seg, overstiger på lang vei et par timer i kø. Bilparken har eksplodert: CO2- utslippene herfra bidrar voldsomt til luftforurensningen i de største byene, noe som har ført til enkelte miljøtiltak.
OL-BYEN BEIJING innførte blant annet bøter til de som ikke kjørte en bil med lavt nok utslipp.
Forbud mot å kjøre bil annenhver dag førte til bedre flyt og mindre køståing på tomgang. Nye, renere biltyper finner veien til markedet.
Forsøk på å skaffe miljøvennlig energi har likevel forverret situasjonen dramatisk.
Oppdemming av massive elver som Den Gule Flod har ført til en sterkere konsentrasjon av forurensningen i vannet, som allerede er til bristepunktet fullt av kloakk og avløpsvann fra utallige fabrikker.
Evakuering av populasjoner tilsvarende kvarte Norge er ikke noe hinder for planleggingen av vannverk som De Tre Kløfter.
ØKONOMISK VEKST MÅ IKKE nødvendigvis gå på bekostning av miljøet.
Dét har pilotbyen Baoding for alvor gått inn for å bevise. Et samarbeid med WWF har gjort byen svært dyktig på miljø.
Fabrikker i denne byen er i stor grad fokusert rundt produksjon av klimavennlig teknologi, som solceller og vindmøller.
Samtidig satses det stort på energieffektivisering innen transport og industri. Egne bydeler i Baoding går utelukkende på miljøvennlig energi.
KINA HAR LANGE TRADISJONER for hardt arbeid. Fabrikkeiere kan velge og vrake i arbeidere som mer enn gjerne jobber mer enn normalt for å beholde jobben.
Billig arbeidskraft og lave materialkostnader har nærmest gitt Kina monopol på produksjonen av varer til hele verden.
Hvis Kina går inn for å masseprodusere teknologi for fornybar energi, vil prisene gi oss et konkurransedyktig alternativ til miljøskadelige energiformer.
Mer enn noen gang trenger verden en dytt for å komme i gang med renere teknologi. Kina har tidligere vist seg i stand til å gjennomføre dramatiske reformer på kort tid, så hvorfor ikke gjøre det igjen?
Satt på spissen vil en slik modell gi Kina muligheten til en fortsatt økonomisk framgang, samtidig som verden får et reelt alternativ til fossilt brennstoff.
Landet for de store forandringene kan vise seg å bli en nøkkel til klimautfordringene verden står ovenfor. Der Kina i dag er den verste, kan de riktige grepene gjøre landet ledende innen teknologi for fornybar energi.
Kunnskap må spres og politikere må handle før muligheten glipper.
Behovet for ren teknologi i Kina er stort og voksende; det samme gjelder resten av verden. Klarer vi å styre utvikling og framgang i riktig retning, vil ikke spørsmålet om velstand og utvikling i verden bli like vanskelig som det er i dag.
Her var det en landsby før
1,3 milliarder kinesere søker etter samme velstand som vi i Vesten.
Det voldsomme behovet for energi presser stadig mer på ressursene. Etterdønningene slår nå tilbake for fullt - både lokalt og globalt.
Kinas umettelige marked for energi gjør at energiproduksjonen vokser i rekordfart. Alle energikilder blir tatt i bruk, spesielt den billigste og mest lettvinte: Kull. Miljøverstingen over alle.
Etterspørselen er så stor at det åpnes ett nytt kullkraftverk hver eneste uke.
MENS VI VAR I KINA besøkte vi en av verdens mest forurensede byer: Linfen.
Omringet av kullkraftverk og fabrikker ligger den delvis skjult under tykke lag med smog.
Den hvitaktige tåken tar kvelertak på byen, som er direkte ubehagelig å oppholde seg i. Vi ble raskt dekket av kullstøv hvis vi gikk utendørs.
Man merket at noe annet enn luft krøp ned i lungene for hvert innpust; tørrheten og partiklene la seg som papir i halsen. Lukten minnet om en metallisk blanding av bålrøyk og varm asfalt.
Den permanente luftforurensningen gjør noe med innbyggerne. Hundretusener dør årlig på grunn av sykdom i luftveiene.
Etter en dag i Linfen opplevde vi forkjølelsesliknende symptomer som følge av irriterte slimhinner. Dette kan være noe av årsaken til den utpregede uvanen med harking og spytting overalt.
PER DAGS DATO er Kina det landet i verden som spyr ut mest CO2. For å dekke etterspørselen etter energi jobber kraftverkene for fullt.
Vi fikk et lite innblikk i den voldsomme energiproduksjonen på togturen vår fra Linfen til Beijing. I time etter time kjørte vi forbi kullkraftverk og fabrikker.
Vi så haug på haug med kull, bulldosere og arbeidere som spadde det oppi endeløse godstog med kurs for byene. Fabrikker og kraftverk lå tett i landskapet, med piper som spydde ut svart røyk.
Samtidig som Sør-Kina raseres av flom, skriker den nordlige delen etter vann. Tørken har gått så langt at kreative innspill settes i verk uten alt for lang betenkningstid:
Flere byer skyter ned skyene for å få regnet til å falle over egne områder.
For øvrig ble den samme teknikken brukt for å redde åpningsseremonien under OL fra drukningsdøden. Den tørre og forurensede luften i Linfen ble «nøytralisert» av store tankbiler som kjørte rundt og sprayet ut vann langs gatene.
VED FORBRENNING AV KULL slippes store mengder CO2 ut i atmosfæren. Kina har rikelige mengder av det sorte fåret i energifamilien. Lav produksjonskostnad, god tilgang og lettvint utvinning gjør at kull er den desidert mest populære energikilden.
Det har i de siste årene vært sterke krefter i sving for å opprettholde den økonomiske utviklingen i Kina. Innbyggerne får stadig mer penger mellom hendene. Forbrukersamfunnet er på full fart inn i verdens mest folkerike land.
Omtrent hver femte innbygger på jorden er kineser. Hvis alle disse plutselig kan kjøpe seg bil, dyre klær og enebolig, vil det åpenbart få globale konsekvenser. Vi har allerede sett hva en liten brøkdel av jordens befolkning har stelt i stand siden den industrielle revolusjonen. Nå vil Kina, med India lurende i kulissene, også ta del i det gode selskap.
Problemet er at velstand slik vi kjenner det i dag, har en mørk bakside. Det krever masse energi. Mulighetene til å dekke det enorme energibehovet er spinkle uten fossilt brennstoff.
Kina har mye kull. Norge har noe tilsvarende, bare i flytende form. Begge energiformene er klimaverstinger, men de er innbringende og velkomne for en nasjon i utvikling. Det blir derfor helt feil å si at Kina ikke bør få lov til å utnytte ressurssene de har.
Hva hadde vi sagt om USA plutselig forbød oss å utvinne olje for førti år siden?
LIKEVEL ER DET essensielt for klodens framtid at noe gjøres med utslippene i Kina. Vi mener at ansvaret ligger hos industrialiserte land. Norge kan eksempelvis overføre kunnskap og teknologi til kineserne når det gjelder lagring av CO2.
«Økt velstand i utviklingsland» og «lavere totalforbruk i verden» passer dårlig sammen. I hvert fall med det forbruket Vesten ligger på.
Vi kan ikke nekte noen å oppnå velstand, men vi kan tilpasse oss slik at vi møtes på midten. Begrense vårt eget overforbruk av energi. Noe vi også må gjøre, er å bidra med ny, ren teknologi, dele erfaringer og geleide Kina og andre unna våre egne fotspor.
Klarer vi å formidle hva som må gjøres mens Kina er i et tidlig utviklingsstadium, er mye vunnet. Eksempelvis kan pengesterke kinesere enkelt hoppe rett til mobiltelefon, kjøpe hybrid- eller elbil og skaffe seg lavutslippsboliger.
Infrastrukturen i de voksende byene bør kanskje utformes på en smartere måte. Vannforsyning og gjenvinning kan tilrettelegges og sørge for minimal sløsing av ressurser.
NÅR DET GJELDER GJENVINNING er noe allerede i gang. De har et pantesystem, om enn ikke like proft og lettvint som i Norge. De får ti øre per flaske, men som Yingying (24) sa:
- Vi gjør det for miljøet, ikke for pengene.
Det er ingen tvil om at det finnes utfordringer når det gjelder holdningsendringer i Kina, kanskje spesielt i den eldre generasjonen. Vi opplevde flere episoder som ga uttrykk for dette.
På en av togturene våre satt vi sammen med fire kinesere i sekstiårene. De kastet alt søppelet sitt rett ut av vinduet, like bekymringsløst som vi panter flasker.
Vi hadde av gammel vane med en pose som vi samlet opp søppelet i. De rundt oss lo, ristet på hodet og ville ha oss til å kaste det ut av vinduet. Vi forklarte at det ikke var bra for miljøet, så det var best å ta vare på det til vi fant en søppelkasse.
Damen rett foran oss kikket lett oppgitt på disse merkelige turistene. Plutselig begynte hun å le rått, før hun hev seg over søppelposen vår og kastet den ut av vinduet!
En annen episode var en gammel dame som strenet ut av et toalett vi var på, uten å lukke springen etter seg. Atten år gamle Lu Lu, som vi var sammen med, gikk automatisk bort og lukket den.
- Vi har jo ikke ubegrenset med vann heller, var kommentaren hennes.
Bra! Mye tyder på at ungdommen i Kina er orientert og bekymret over miljøet.
KOLLEKTIVTRAFIKKEN I KINA er et kapittel for seg. Nettverket er omfattende og effektivt, med flere ulike løsninger. De fleste storbyene har en undergrunnsbane.
Bussene har et solid tilbud i ruter, med avgang hvert tiende (maksimal ventetid) til hvert andre minutt. Prisen ligger på rundt sytti øre.
Sykkelfelt finnes overalt, selv om sykkelparken er skrumpende. Hele middelklassen står på vippen til eller har allerede kjøpt seg egen bil.
Kaoset er komplett hver morgen og kveld, når mer eller mindre erfarne sjåfører skal ut på veiene.
Kapasiteten er allerede sprengt, men lykken og friheten en egen bil fører med seg, overstiger på lang vei et par timer i kø. Bilparken har eksplodert: CO2- utslippene herfra bidrar voldsomt til luftforurensningen i de største byene, noe som har ført til enkelte miljøtiltak.
OL-BYEN BEIJING innførte blant annet bøter til de som ikke kjørte en bil med lavt nok utslipp.
Forbud mot å kjøre bil annenhver dag førte til bedre flyt og mindre køståing på tomgang. Nye, renere biltyper finner veien til markedet.
Forsøk på å skaffe miljøvennlig energi har likevel forverret situasjonen dramatisk.
Oppdemming av massive elver som Den Gule Flod har ført til en sterkere konsentrasjon av forurensningen i vannet, som allerede er til bristepunktet fullt av kloakk og avløpsvann fra utallige fabrikker.
Evakuering av populasjoner tilsvarende kvarte Norge er ikke noe hinder for planleggingen av vannverk som De Tre Kløfter.
ØKONOMISK VEKST MÅ IKKE nødvendigvis gå på bekostning av miljøet.
Dét har pilotbyen Baoding for alvor gått inn for å bevise. Et samarbeid med WWF har gjort byen svært dyktig på miljø.
Fabrikker i denne byen er i stor grad fokusert rundt produksjon av klimavennlig teknologi, som solceller og vindmøller.
Samtidig satses det stort på energieffektivisering innen transport og industri. Egne bydeler i Baoding går utelukkende på miljøvennlig energi.
KINA HAR LANGE TRADISJONER for hardt arbeid. Fabrikkeiere kan velge og vrake i arbeidere som mer enn gjerne jobber mer enn normalt for å beholde jobben.
Billig arbeidskraft og lave materialkostnader har nærmest gitt Kina monopol på produksjonen av varer til hele verden.
Hvis Kina går inn for å masseprodusere teknologi for fornybar energi, vil prisene gi oss et konkurransedyktig alternativ til miljøskadelige energiformer.
Mer enn noen gang trenger verden en dytt for å komme i gang med renere teknologi. Kina har tidligere vist seg i stand til å gjennomføre dramatiske reformer på kort tid, så hvorfor ikke gjøre det igjen?
Satt på spissen vil en slik modell gi Kina muligheten til en fortsatt økonomisk framgang, samtidig som verden får et reelt alternativ til fossilt brennstoff.
Landet for de store forandringene kan vise seg å bli en nøkkel til klimautfordringene verden står ovenfor. Der Kina i dag er den verste, kan de riktige grepene gjøre landet ledende innen teknologi for fornybar energi.
Kunnskap må spres og politikere må handle før muligheten glipper.
Behovet for ren teknologi i Kina er stort og voksende; det samme gjelder resten av verden. Klarer vi å styre utvikling og framgang i riktig retning, vil ikke spørsmålet om velstand og utvikling i verden bli like vanskelig som det er i dag.
Emneord:
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen