Siden Berlinmurens fall, og særlig siden krigen i Irak, har antiamerikanismen blitt vår mest potente politiske «store fortelling» og globale «lingua franca». Den griner mot oss i en mer aggressiv retorikk og i naken terror, med hatfigurer, folkehelter og intellektuelle helgener ? fra George W. Bush til José Bové, Hugo Chavez, Osama bin Laden, Jean Baudrillard og Harold Pinter. For første gang er den blitt tverrpolitisk og «mainstream».

Fra sine kjerneområder i Europa og Midtøsten har antiamerikanismen spredt seg til resten av verden, og den har økt mest blant gamle allierte. Den fordømmer ikke bare konkret politikk og sittende ledere, men nasjonen og amerikanske maktutøvelse mer generelt, og frykter USAs totale og globale hegemoni. «Amerikanske tilstander» er blitt et kodeord for en samfunnsutvikling ingen ønsker. Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten». En yngre generasjon av framtidige internasjonale ledere kan være i ferd med å vokse fram uten minner om USA som en troverdig alliert og som ser landet verken som et frihetssymbol eller en liberal stat. Og ikke minst opptrer antiamerikanismen i en endret internasjonal kontekst ? en verden midt i en dyptgående globaliseringsprosess med mer ustabile geopolitiske relasjoner, ny informasjonsteknologi og en meningsmålingsindustri som muliggjør rask politisk mobilisering av folkeopinionen.

Sosiologen Paul Hollander har beskrevet antiamerikanismen som et psykologisk og politisk syndrom, i slekt med de tjuende århundres masseideologier. Antiamerikanismen har selvfølgelig aldri startet kriger eller drept millioner i gasskamre og gulager. Likevel ser vi i dag en global «amerikanofobi» som går langt utover misnøye med Irak-krigen og neokonservativ utenrikspolitikk, og som springer ut av en dypere, mer primal anti-holdning til USA, dets idealer og grunnverdier. Ofte innrømmes den ikke, eller skjules bak forsikringer om å like amerikanere som enkeltmennesker. Eller den dekker seg bak innfødte amerikaneres forakt for sin egen nasjon ? et ikke ubetydelig innslag i Michael Moores og Gore Vidals popularitet i Europa.

Antiamerikanismen bobler av aversjon og fiendtlighet ikke bare mot det USA gjør, men hva det er. Den er full av mørk mistro til USAs motiver både når det handler og når det lar være å handle. Tilbakeslag møtes med dårlig skjult skadefryd. Ikke sjelden er anklagene selvmotsigende, fordømmelsene inkonsekvente og selektive. Landet vurderes ut fra utopiske normer og krav som ikke stilles til andre land. USA er alltid skyldig, også når det er offer.

Antiamerikanismen forvrenger historien, generaliserer delsannheter og dyrker hatefulle stereotypier: USA som en rik barbar, et politisk barn, en åndelig og kulturell pygmé. Karikaturene understreker alltid den amerikanske nasjonens moralske skavanker og egen overlegenhet. I verste fall demoniseres den og tillegges onde eller konspiratoriske hensikter. Den blir en automatisk refleks som ser «Uncle Sam» overalt, overdriver landets faktiske innflytelse og bruker det som forklaring på alle kriser og problemer. I hodet til antiamerikanismen må dette ondet fordrives og kulturen renses.

Antiamerikanismens antipatier varierer. Den anklager landet for hykleri og for ikke å leve opp til sine egne prinsipper. Eller så retter anklagene seg mot indre forhold i det amerikanske samfunnet ? sosiale og økonomiske ulikheter, manglende velferdsgoder, voldsmentaliteten, manglende våpenkontroll, brutale fengsler, dødsstraff, bigott religiøsitet og antivitenskapelig kreasjonisme.

Den nye antiamerikanismen er ikke bare utslag av «anti-Bushism», selv om Bush-regimet gjerne og med rette holdes ansvarlig for at antiamerikanske holdninger har vokst dramatisk og mutert fra elite-opinion til masse-emosjon. I Europa kan man se en dyp og tiltakende kulturkløft med historiske røtter langt tilbake: Europa som «Un-America», USA som Europas «Andre», oppkomlingen som utløser ikke bare kastrasjonsangst, men en følelse av subjekttap, lammelse og avmakt. USA er den store usurpator som maktstjeler sitt offer og påfører det sin inautentiske pseudokultur. Og fordi motstanderen har overlegen makt, kan den nye antiamerikanismen legitimere seg som heroisk motstandskamp til forskjell fra tradisjonelle anti-ismer, som har rettet sin forakt mot svake og utsatte grupper.

Antiamerikanismen er ikke enhetlig, det er mer dekkende å snakke om antiamerikanismer. Katzenstein/Keohane utvikler en typologi med fire hovedkategorier. «Liberal antiamerikanisme» påtreffes gjerne i liberale demokratier og anklager USA for ikke å leve opp til sine egne verdier og idealer. En «sosial» variant kommer fra forsvarere av moderne velferdsstater, mens antiamerikanisme basert på nasjonalisme finnes mest når identitet og strategiske interesser trues, oftest i Asia og Latin-Amerika. Den siste typen er «radikal» og ideologisk og assosieres gjerne med kommunistisk propaganda og islamsk fundamentalisme. Antiamerikanismene kan utløses av hat mot «Mr. Big», globaliseringsmotstand og sivilisasjonskonflikt. Men vel så viktig er den amerikanske kulturens mangfold. I et samfunn så sammensatt vil det alltid være noe å mislike, hate og beundre. Derfor er antiamerikanismene så mange, så blandede og så seiglivede. Derfor er de også så dynamiske, omskiftelige og påvirkelige.

Mot denne bakgrunnen blir årets presidentvalg av spesiell interesse. Antiamerikanske følelser har ofte knyttet seg til presidenter. Det første eksemplet i moderne tid er Woodrow Wilson, som i mellomkrigsårene, særlig på den europeiske høyresiden, ble selve symbolet på et hyklersk og selvrettferdig USA som fremmet egne interesser i ly av en moralistisk og idealistisk retorikk om åpent diplomati og nasjonal selvbestemmelse. Siden har bare George W. Bush klart å utløse en liknende fiendtlighet. Spørsmålet er om nominasjonen, og enda mer et eventuelt valg, av Barack Obama har så mye symbolkraft at det kan bidra til nye relasjoner mellom USA og verden. Hans valgkampanje har til nå utløst et helt uvanlig engasjement. Flere amerikanere (38 millioner) så Demokratenes nominasjonsshow på TV enn den olympiske åpningsseremonien. I det antiamerikanske Frankrike (inkludert Paris? afrikanske og arabiske «banlieus») vekker «Monsieur Obama» begeistring, som han gjør det i Egypt, der muslimer ser med vantro på at amerikanske velgere har nominert og kanskje vil velge en svart mann med muslimske aner på farssiden og Hussein til mellomnavn. I Ghana heter årets musikalske landeplage «Barack Obama». I sangen, laget av en kjent reggaerapper, hylles han som «a Son of Africa» og et tidenes tegn.

Det skal selvfølgelig mer til enn en stemningsbølge for å endre bildet av USA i verden. Men kanskje sier det overraskende og overveldende utbruddet av global «obamania» likevel noe om at det under den nye antiamerikanismen og årene med Bush-regimet lever en hunger etter et annet Amerika ? åpnere og mer i pakt med sin egen liberale arv.

Sigmund Ro er førsteamanuensis i amerikanske studier. Dette er en kortversjon av en artikkel i Prosa nr. 04/08, som utgis i dag. Artikkelen er publisert i Ideer-spalten i papiravisa.