«Vi har ransakingsordre og pågripelsesordre.» De sier det høyt. Ann Inger Blakli ser på de fire mennene som står utenfor døra hennes. Klokka er halv ni. Det er fredag morgen, det er 18. februar 2005 og broren hennes skal komme på besøk fra Statene. Hun trodde det var han som ringte på. Hun kikker på kaffekoppen i hånda, på seg selv i den blå morgenkåpa.

En time seinere. Det eneste Ann Inger Blakli hører, er noen som kravler og skriker om hjelp. Hun sitter på glattcelle på Politihuset i Oslo.

Fire måneder tidligere får Ann Inger Blakli en telefon. Det er sjefen hennes som ber henne komme inn på kontoret. Ann Inger Blakli jobber i bevillingsseksjonen i Næringsetaten i Oslo kommune. Der har hun vært ansatt i ni år, der har hun vært tillitsvalgt i ti år, og en telefon fra direktøren er en vanlig affære. Det er stadig saker som skal ordnes opp i. Men hvorfor er personalsjefen her? Er det en så stor sak - Ann Inger Blakli setter seg litt forundret.

Så kommer det. Angrepet. Det går et rykte om at en av de kvinnelige saksbehandlerne på huset selger kurs og prøver med «garantert bestått» for en anselig sum penger. Svart. Den kvinnelige saksbehandleren er Ann Inger Blakli. «Ble ikke jeg kalt inn som tillitsvalgt?», tenker Blakli. «Og så handler det om dette. Men de kjenner meg jo. De må jo vite at dette ikke kan være sant.» Direktøren kikker på Ann Inger Blakli. Det er da hun skjønner det. Dette kommer ikke til bare å forsvinne.

Ann Inger Blakli har jobbet i hotell- og restaurantbransjen siden hun som 16-åring dro fra Trondheim til hovedstaden, til Hotel Continental og fagbrev. Som 40-åring studerte hun fire år på Hotellhøgskolen i Stavanger. Tilbake i Oslo tok hun mellomfag i Offentlig rett på Universitetet og i 1995 ble hun bedt om å søke stillingen i Næringsetaten. Samtidig fikk hun også forespørsel om å holde forelesninger på Hotellhøgskolens avdeling i Alta. Hun forhørte seg hos arbeidsgiver

- «Er dette greit?» Beskjeden hun fikk, var at dette var positivt for etaten så lenge det foregikk på fritida. Så kom en forespørsel om hun ville forelese på Norsk Reiselivshøyskole i Oslo. Hun får skriftlig tillatelse fra arbeidsgiver. I 2003 startet hun et enkeltmannsforetak for å drive kurs på kveldstid for restaurantledelse om serverings- og alkohollovens områder. Også dette med tillatelse fra arbeidsgiver. Det var kursvirksomheten som skulle bli det store problemet.

I november blir Blakli innkalt til et drøftingsmøte med ledelsen. Denne gangen har hun med seg sin tillitsvalgte Lasse Kristiansen fra Fagforbundet Oslo.«Det er jeg som fører ordet.» Han er streng i stemmen når han sier det. På møterommet er stemningen er spent. Der sitter personalansvarlig, direktøren og hennes rådgiver fra arbeidsgiversiden. «Disse menneskene vil meg ikke noe godt», tenker Blakli. Hun finner fram papirene sine. Brevene med direktørens underskrift som dokumenterer at Næringsetaten har gitt tillatelse til å holde forelesninger og kursvirksomhet.

Hun svarer på spørsmål. Hun vil så gjerne forklare. Dette dreier seg jo bare rykter, rykter de kan avvise. Men ledelsen avviser ingen rykter. Direktøren nekter for at hun har gitt Blakli lov til å gjennomføre prøver i alkohol- og serveringsloven.

Ann Inger Blakli føler hun er den lille musa som har hele kommunen mot seg. Hva vil folk si nå? Kolleger og studenter blir innkalt til politiavhør. Alle vet om det. Så kommer dagen da Ann Inger Blakli får et brev i hånda fra direktøren. Det er en arbeidsrettslig forføyning. Hva betyr dette, tenker hun. «Sykemeld deg», anbefaler en av de tillitsvalgte. «Ikke tale om», sier Blakli. «Men julebordet dropper jeg.» Hun holder ut til januar. Da ringer hun gråtende fastlegen sin: «Jeg er tillitsvalgt i Oslo kommune, og nå har jeg fått varsel om suspensjon», sier hun. Og blir sykemeldt.

Hun visste hun ville bli politianmeldt. Hun tenkte det var greit. Betryggende. Da ville noen skjønne hvor galt dette var. Denne fredagsmorgenen i februar hjemme i leiligheten prøver Ann Inger Blakli å tenke klart. Hun har aldri fått så mye som en fartsbot. Og nå: Ransaking? Pågripelse? Hun leser tillatelsen de har med seg. Der står det «grov korrupsjon». Det står at hun har krevd og mottatt penger for kurs og bevis. Hva betyr dette? Tenker hun og sier: «Jeg må bare sende en mail.» Hun får ikke lov. De tar mobilen hennes.

Fortsatt ikledd morgenkåpe og med to mannfolk i hælene, må hun gå ned i kjelleren i bygården og vise hvilken bod som er hennes. «Jeg vil gjerne få stelle meg.» Ann Inger Blakli stryker seg gjennom det røde håret og får innvilget noen minutter alene, men så skal de dra. Hun lurer på om hun trenger å ha med seg noe, men nei, hun skal bare til avhør. I vinterkåpe og støvletter går hun inn på Politihuset på Grønland i Oslo. Hun skriver seg inn i vakta. Blir fratatt veska og satt på glattcelle.

Madrassen på gulvet er trukket med plast. Veggene er grå. I hjørnet står en do, og gitterdøra gir alle som går forbi fullt innsyn. Innerst i hjørnet sitter Ann Inger Blakli. I fosterstilling. Hun hører en kvinne hulke i cella ved siden av. Hun tenker på barna sine. På eldstemann som reiste til Karibia på jobb dagen før.

På yngstemann som bor i Trondheim, og datteren som bor her i byen. De må få beskjed, uten at de får panikk. Klokka ett blir hun hentet til avhør, og får ringe datteren: «Hei, jeg sitter på glattcelle og skal i politiavhør og jeg har det bra. Jeg vet ikke når jeg kommer hjem, men ikke bekymre deg.» Hun orker ikke spise maten som blir satt inn i cella, men drikker kaffen. Hun klarer ikke å sove. Bare sitter der. Rugger. Skjønner at hun gråter, når hun tørker noe vått fra ansiktet. Det kommer nye avhør. Men hun føler at ingen hører på henne. Allerede fredag ettermiddag får hun advokat gjennom fagforeningen sin, men Ann Inger Blakli velger å møte alene til avhør de første dagene. Hun har jo ingenting å skjule, hun vil bare fortelle historien sin og få komme hjem.

Natt til søndag er det stor aktivitet og hyppige bruk av skjellsord i varetekten på Grønland. Ann Inger Blakli bryr seg ikke. Hun sitter i hjørnet sitt og hakker tenner. Gråter litt. Søndag morgen får hun dusje, men vaktene glemmer at hun står der, og det tar halvannen time før de låser henne ut.

Så kommer forsvarsadvokat Berit Reiss-Andersen. Hun leser anklagene høyt. Ann Inger Blakli er anmeldt for grov korrupsjon. «Jeg klarer ikke mer», sier Blakli. Stemmen er tynn. «Det er akkurat dette du må klare», svarer Reiss-Andersen og forteller om anklagene om de svarte pengene, om at hun hadde misbrukt sin spisskompetanse og avholdt prøver og kurs som bare skulle holdes i regi av Næringsetaten.

På mandag blir hun ført til Tingretten i håndjern sammen med en ungdom i samme ærend. Ann Inger Blakli bruker tre og en halv time på å forklare seg. Fortelle om kursene, fjorten stykker har hun holdt, om at Næringsetaten har visst om dette hele tida, at hun og direktøren har snakket om hvordan hun praktisk skulle ordne det med kurs og prøveavleggelser, og at direktøren godkjente måten hun gjorde det på. Dessuten er alle prøveavleggelsene hun har holdt, ført inn i datasystemet hos Næringsetaten. Hun har kanskje tjent rundt 50 000 kroner brutto på kursene og alle forelesningene det siste året, og hvem er så dum at man som 57-åring risikerer jobben for den summen? Hele tida tenker Blakli på at hun skal hjem til leiligheten sin. Hun skal ikke hjem til leiligheten.

Tingretten løslater henne, men aktor påkjærer kjennelse til lagmannsretten med oppsettende virkning. Blakli blir kjørt tilbake til Politihuset. Hun må i varetekt til fengslingsspørsmålet er behandlet på nytt. «Nå skal du få komme til himmelrike.» De to politimennene smiler og låser opp celledøra. «Du skal til Bredtveit. » Klokka er halv ni mandag kveld og Ann Inger Blakli nekter. Hun skal ikke i noe fengsel. Hun ender i fengsel. Hun blir kledd naken, får en gråhvit, utvasket joggedress og en pose med to truser, tannbørste og kam og blir plassert på en av de minste cellene. Det er et himmelrike. Det er et vindu som kan åpnes, det er seng og kjøleskap og vask. Når en godt voksen ansatt kommer inn, setter seg på den smale senga og spør hvordan det går, gråter Ann Inger Blakli. Høyt.

Hun isolerer seg på cella. Om kvelden står hun i vinduet og ser på fangene som får lov til å jogge rundt bygningen og misunner dem friheten. Hva har skjedd med henne? Er hun blitt en annen person, en kjeltring, en skurk? En dag kommer brevet stilet til «Ann Inger Blakli, Bredtveit kvinnefengsel». En fengselsbetjent leser det høyt. Blakli er avskjediget. «Hvor mange millioner har du egentlig lagt til side?» spør han. «Hva?» svarer Ann Inger Blakli. Etter ti dager slipper de henne ut. Med kroner 260,50 i lomma. Som lønn for dagarbeid i fengselet.

Nyheten kommer på NRK radio 8. april: «Kommuneansatt siktet for korrupsjon.» Politiadvokaten Carl Graff Hartmann uttaler seg til NRK og sier han mistenker at vedkommende har fått økonomisk fordel av å kunne kombinere sin stilling i næringsetaten og samtidig yte private tjenester.

Direktøren i Næringsetaten beklager sterkt at etaten har fått en korrupsjonssak i fanget. I et intervju i Dagens Næringsliv nekter direktøren for at Blakli har tillatelse til å avholde kurs og prøver utenom etaten, mens lederen av tjenestemannsforeningen i Rådhuset sier Blaklis kursvirksomhet har vært allment kjent i kommunen. At dette er ren trakassering av en tillitsvalgt. Ann Inger Blakli er på vei til Fagforeningens lokaler. Hun stålsetter seg. «Nå får du se hvor mange venner du har.» Hun prøver å smile litt til seg selv. Så ringer den første telefonen. «Du har ingenting å skamme deg over. Vi vet hvem du er. Rett deg opp.» Sier en gammel kollega i den andre enden.

Det er blitt lettere å puste de siste ukene. Ann Inger Blakli hører småfuglene i parken. Hun ser farger og lukter igjen. Fredag 13. juni 2008 blir hun frikjent i Oslo tingrett. Tre og et halvt år av livet hennes har forsvunnet i fortvilelse. Hun har passet på å sove borte hver eneste natt til fredag siden de fire mennene ringte på den februardagen i 2005. I lange perioder torde hun ikke ta telefonen. Ikke åpne døra. Hun er blitt mistenksom og mistroende.

Hun har gått til psykolog en gang i uka de siste åra fordi hun ikke har villet belemre venner og familie med for mange vanskelig tanker. Og om og om igjen har hun stilt spørsmålet: «Hva har jeg gjort feil?» Hun er ikke feilfri. Hun mener man skal stå for det man har gjort, men ser ikke at hun har gjort noe galt. I ettertid er det eneste hun ville gjort annerledes, å ha fått tillatelsen til prøveavleggelsen skriftlig, ikke bare muntlig. Men når sjefen forteller henne ansikt til ansikt at det er greit, tenkte hun ikke den gang på at det skulle bli et problem. Allerede i april 2005 gikk politiet ut og sa de ville være ferdig med etterforskningen i slutten av måneden. 22. desember 2006 hører Ann Inger Blakli fra statsadvokaten for første gang. Det er advokaten hennes, Berit Reiss-Andersen, som ringer. Siktelsen for grov korrupsjon er frafalt, i stedet blir hun tiltalt for grov uforstand i tjenesten og får et forelegg på 12 500 kroner. «Ikke tale om, dette finner jeg meg ikke i. Jeg har ikke vært gjennom dette helvetet og så skal jeg måtte betale. Jeg skal frifinnes og navnet mitt skal renvaskes», svarer Blakli.

Og Reiss-Andersen er enig. Nok en gang går det et og et halvt år. Åtte dager er avsatt til rettssaken i Oslo tingrett. 27 vitner er innkalt. Den andre dagen blir Ann Inger Blakli avhørt. Den tredje dagen ber dommeren om et møte med aktor og forsvarer. Resultatet av samtalen på dommerrommet blir at påtalemyndigheten vurderer holdbarheten av bevisene. Tiltalen blir trukket og aktor legger
ned påstand om frifinnelse.

I ettertid mener Carl Fari ved Oslo Statsadvokatembeter de burde trukket tiltalen tidligere. At det hadde vært fornuftig. At det hele har tatt altfor lang tid i alle ledd.

Ann Inger Blakli kan begynne å bearbeide drøye tre og et halvt års mareritt. Hun kaller det et helvete. Et grotesk eksempel på maktmisbruk. Hun ville ikke klart seg uten støtten fra familie, venner og kolleger. Og Skipperen, hunden hennes. Han har berget vettet hennes.

Hun mener det er lagt ned en enorm innsats og prestisje fra Oslo kommune for å få henne dømt. Det klarte de ikke.

Ann Inger Blakli saksøkte Oslo kommune for å få tilbakejobben sin. Hun tapte og anket. Borgarting lagmannsretthar avventet utfallet av straffesaken, og oppsigelsessaken skal nå behandles. Antakelig vil dette skje i november.

Daværende direktør i Næringsetaten ønsker ikke å kommentere artikkelen, men henviser til kommuneadvokaten i Oslo.

Kommuneadvokat Hans Bendiksby velger å svare slik:
? Jeg er forbauset over at hun henviser til meg, fra meg får du ingen kommentar.