Kjetil Rolness på lørdag.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
DØDE I 2004: I fjor ble det utgitt to biografier om Førde.
Foto Kristin Svorte
PROFETEN FØRDE: Det kaller sosiolog og forfatter Kjetil Rolness den tidligere kringkastingssjefen.
Foto: Nina Hansen
Den ukjente debutboka
«Det norske klassesamfunnet» utkom på Det Norske Samlagets Orion Debatt-serie i 1968.
Skarp og vittig
Einar Førde (f. 1943, d. 2004) var kringkastingssjef, kirke- og utdanningsminister og nestleder i
Arbeiderpartiet.
Han regnes i dag som en av de beste hjernene og skarpeste tungene i norsk politikk etter krigen, kjent for en rekke utsøkte fornærmelser og munnhellet «Vi er
alle sosialdemokratar». I fjor ble han
gjenstand for to biografier.
Arbeiderpartiet.
Han regnes i dag som en av de beste hjernene og skarpeste tungene i norsk politikk etter krigen, kjent for en rekke utsøkte fornærmelser og munnhellet «Vi er
alle sosialdemokratar». I fjor ble han
gjenstand for to biografier.
KAN EI førti år gammel debattbok gi en treffende beskrivelse av dagens
Norge? Attpåtil med høyaktuell politisk brodd? Ja så menn. Få kjenner boka, alle
kjenner forfatteren. På tide å gi ham «kred» som klasseanalytiker.
VI LESER nesten daglig i avisene om ulike sosiale «klasseskiller». Fattigdom er tilbake i vokabularet og «Forskjells-Norge» et innarbeidet begrep. Det har gått inflasjon i «kulturell kapital» og andre Bourdieu-termer. Sakprosabøker som Karin Sveens «Klassereise» og Magnus Marsdals «FrP-koden» og romaner som Lars Ove Seljestads «Blind» og Vigdis Hjorths «Hjulskift» har vist at klasseperspektivet kan brukes på nye og fruktbare måter.
Likevel har ingen skrevet noen debatt- eller dokumentarbok om klasseskiller i Norge på et generelt nivå. Ingen har samlet den rikholdige sosiologiske dokumentasjonen på systematiske forskjeller i alt fra kroppsvekt til utdanningsnivå. Ingen har spurt høyt og tydelig om ikke sosiokulturelle og sosioøkonomiske skiller har større betydning i dagens samfunn enn forskjeller i kjønn og hudfarge. Vi har ikke noe norsk motsvar til Göran Greiders indignerte «Arbetarklassens återkomst» eller Anneli Jordahls kulturvinklede «Klass — er du fin nog?». Heller ikke til Lars Olsens saklig-engasjerte bøker om «Det delte Danmark» og «Den nye ulighed». Dette forteller ikke at Norge har så mye større velstand eller så mye mindre forskjeller enn våre naboland. Bare at vi fortsatt har større problemer med å tematisere ulikhet. «Jeg snakker ikke om klasser i dagens Norge,» sa Gerd-Liv Valla i 2006.
I Sverige og England har selv høyrefolk skrevet bøker om neglisjerte klasseskiller og mislykket fordelingspolitikk. I Norge vekker klassebegrepet forlegenhet eller lange gjesp langt inn i SVs venstrefløy og Klassekampens redaksjon. Vet vi om Jens Stoltenberg i det hele tatt kan stave ordet klasse? Når han en gang iblant prøver, snakker han om det gamle klassesamfunnet (som kan vende tilbake om ikke velgerne tar seg sammen), eller et mulig nytt klassesamfunn, angivelig bygd på etnisitet. Noe annet nåtidig klassesamfunn får verken han eller noen annen ledende sosialdemokrat øye på.
DET FINNES OPPLYSENDE lesestoff. Skrevet av en henfaren partifelle. Einar Førde. Ja, den Einar Førde. I 1968 utga han en kraftsalve i lommeformat, under tittelen «Det norske klassesamfunnet».
Hovedtesen dirret i kursiv øverst på bokas bakside: «Det norske samfunnet er eit klassesamfunn. Eit slagord frå den politiske agitasjonen i 30-åra? Nei, det gjeld situasjonen i dag.» Som altså var for førti år siden. Desto mer overraskende er den stadig tilbakevendende tanken under lesningen om økte inntektsskiller, arvelig fattigdom og skjev utdanningsrekruttering: Gjelder ikke dette fortsatt situasjonen i dag? Samfunnsforskere leverer stadig empirisk belegg for at de samme ulikhetene reproduseres, uten at det rokker ved den utbredte troen på det meritokratiske likhetssamfunnet Norge, der personlig velstand skyldes evner og flid, og elendighet skyldes uflaks eller latskap. Ikke bare er virkeligheten fundamentalt sett den samme som den Førde beskriver. Fornektelsen av virkeligheten er også den samme. Sekstitallets høyreside sidestilte klassepreik med gammelsosialisme. Arbeiderbevegelsen viste til vellykket klassesamarbeid, velferdsordninger, faglige rettigheter, skatteutjevning og økt sosial mobilitet. Begge parter var enige: «Klassesamfunnet er praktisk tala avskaffa.»
KLASSESAMFUNNET, DET VAR før det. Til enhver tid. Margaret Thatcher greide som kjent å avskaffe selve samfunnet, uten å høste altfor store protester. For seige sosiale strukturer er ikke så lett å få øye på, selv om de betinger alt menneskelig liv, og sørger for forskjell på folk, fra generasjon til generasjon. «Midt i ?velferdsstaten? finst klasseskildnadene overalt — i inntekt og eige, i arbeidsliv og skole, i forbruk og fritid, i privilegier og makt,» ifølge Førde.
Og privilegier henger sammen: Interessant arbeid, høy anseelse, god lønn, fin bolig, mye fritid, best sjanse for å se sine barn nå samme posisjon. Førde brukte ingen tid på marxistisk teori og det evinnelig sterile klasseskjemaveldet, seinest demonstrert av den ellers skarpe Espen Søbye i en Ideer-artikkel i Dagbladet (5. mai), der han etterlyste en ny klasseanalyse basert på Marx, men bare oppnådde å vise at kartet ikke lenger stemmer med terrenget.
UNGE FØRDE VAR MER moderne, faktisk helt på linje med dagens sosiologiske klasseforskere, ved å understreke det flerdimensjonelle og allestedsnærværende ved sosial ulikhet. Klasse handler ikke bare om økonomi og produksjon, men vel så mye om kultur, forbruk og fritid:
«Det er nettopp på desse områda klassesamfunnet framleis openberrar seg for oss dagleg, i skilnaden mellom hummarsupé og kafékjøttkaker, mellom villa på Ullernåsen og blokkhusvære på Lambertseter, mellom kjole og kvitt og blådress (...) Eit raskt gløtt inn i dei store motesalongane, herreekviperingsmagasina, blomster- eller matvareforretningane i Oslo sentrum er nok til å overtyde ein om at forbruksmønsteret i alle fall ikkje er så jamt som einskilde vil ha det til.»
OGSÅ ET BLIKK PÅ publikummet i teatrene og konsertsalene bekreftet at «store lag av folket står framande overfor den tradisjonelle finkulturen og at vi her finn nesten ugjennomtrengelige klassebarrierer.» Noe Statistisk sentralbyrå kan bekrefte i dag, og av samme grunn: Forskjeller i utdanningsnivå.
Selv etter utdanningsrevolusjonen som bare så vidt hadde begynt da Førde skrev at «skolen er eit prima middel til å konservere klassesamfunnet». Som å høre Bourdieu. Og utdanning er fortsatt det grelleste eksemplet på gapet mellom sosialt skjeve realiteter og uttalte politiske mål: «Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til utdanning. Utdanning er et av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale forskjeller ...»
«KAMPEN MOT KLASSESAMFUNNET er også i dag ei aktuell politisk oppgåve,» leser vi i Førdes lille røde. Bare synd at setningen må gjentas 40 år seinere, nettopp fordi arbeiderbevegelsen — ifølge Førde den eneste politiske gruppering med evne og vilje til å realisere målet — har vært opptatt av alle andre oppgaver, mest til gagn for en voksende middelklasse som ikke lenger ser noen arbeiderklasse. Selv ikke når den vasker ens gulv, passer ens barn eller tar imot ens penger i kassa. Derfor var klassebokforfatter Einar Førde mest profetisk da han uttrykte denne bekymringen:
«Dersom ikkje kampen mot klasseskilja blir halden oppe, kan dei raske samfunnsendringane kome til å konservere klassesamfunnet på ein slik måte at kampen blir uendelig mykje vanskelegare og meir ?utopisk? for seinare generasjoner.»
• Dette er en forkortet utgave av en artikkel i Prosa 05/08, som utgis mandag. Se www.prosa.no for hele artikkelen.
Kjetil Rolness er sosiolog og forfatter. Denne artikkelen er publisert i Ideer-spalten i papiravisa.
VI LESER nesten daglig i avisene om ulike sosiale «klasseskiller». Fattigdom er tilbake i vokabularet og «Forskjells-Norge» et innarbeidet begrep. Det har gått inflasjon i «kulturell kapital» og andre Bourdieu-termer. Sakprosabøker som Karin Sveens «Klassereise» og Magnus Marsdals «FrP-koden» og romaner som Lars Ove Seljestads «Blind» og Vigdis Hjorths «Hjulskift» har vist at klasseperspektivet kan brukes på nye og fruktbare måter.
Likevel har ingen skrevet noen debatt- eller dokumentarbok om klasseskiller i Norge på et generelt nivå. Ingen har samlet den rikholdige sosiologiske dokumentasjonen på systematiske forskjeller i alt fra kroppsvekt til utdanningsnivå. Ingen har spurt høyt og tydelig om ikke sosiokulturelle og sosioøkonomiske skiller har større betydning i dagens samfunn enn forskjeller i kjønn og hudfarge. Vi har ikke noe norsk motsvar til Göran Greiders indignerte «Arbetarklassens återkomst» eller Anneli Jordahls kulturvinklede «Klass — er du fin nog?». Heller ikke til Lars Olsens saklig-engasjerte bøker om «Det delte Danmark» og «Den nye ulighed». Dette forteller ikke at Norge har så mye større velstand eller så mye mindre forskjeller enn våre naboland. Bare at vi fortsatt har større problemer med å tematisere ulikhet. «Jeg snakker ikke om klasser i dagens Norge,» sa Gerd-Liv Valla i 2006.
I Sverige og England har selv høyrefolk skrevet bøker om neglisjerte klasseskiller og mislykket fordelingspolitikk. I Norge vekker klassebegrepet forlegenhet eller lange gjesp langt inn i SVs venstrefløy og Klassekampens redaksjon. Vet vi om Jens Stoltenberg i det hele tatt kan stave ordet klasse? Når han en gang iblant prøver, snakker han om det gamle klassesamfunnet (som kan vende tilbake om ikke velgerne tar seg sammen), eller et mulig nytt klassesamfunn, angivelig bygd på etnisitet. Noe annet nåtidig klassesamfunn får verken han eller noen annen ledende sosialdemokrat øye på.
DET FINNES OPPLYSENDE lesestoff. Skrevet av en henfaren partifelle. Einar Førde. Ja, den Einar Førde. I 1968 utga han en kraftsalve i lommeformat, under tittelen «Det norske klassesamfunnet».
Hovedtesen dirret i kursiv øverst på bokas bakside: «Det norske samfunnet er eit klassesamfunn. Eit slagord frå den politiske agitasjonen i 30-åra? Nei, det gjeld situasjonen i dag.» Som altså var for førti år siden. Desto mer overraskende er den stadig tilbakevendende tanken under lesningen om økte inntektsskiller, arvelig fattigdom og skjev utdanningsrekruttering: Gjelder ikke dette fortsatt situasjonen i dag? Samfunnsforskere leverer stadig empirisk belegg for at de samme ulikhetene reproduseres, uten at det rokker ved den utbredte troen på det meritokratiske likhetssamfunnet Norge, der personlig velstand skyldes evner og flid, og elendighet skyldes uflaks eller latskap. Ikke bare er virkeligheten fundamentalt sett den samme som den Førde beskriver. Fornektelsen av virkeligheten er også den samme. Sekstitallets høyreside sidestilte klassepreik med gammelsosialisme. Arbeiderbevegelsen viste til vellykket klassesamarbeid, velferdsordninger, faglige rettigheter, skatteutjevning og økt sosial mobilitet. Begge parter var enige: «Klassesamfunnet er praktisk tala avskaffa.»
KLASSESAMFUNNET, DET VAR før det. Til enhver tid. Margaret Thatcher greide som kjent å avskaffe selve samfunnet, uten å høste altfor store protester. For seige sosiale strukturer er ikke så lett å få øye på, selv om de betinger alt menneskelig liv, og sørger for forskjell på folk, fra generasjon til generasjon. «Midt i ?velferdsstaten? finst klasseskildnadene overalt — i inntekt og eige, i arbeidsliv og skole, i forbruk og fritid, i privilegier og makt,» ifølge Førde.
Og privilegier henger sammen: Interessant arbeid, høy anseelse, god lønn, fin bolig, mye fritid, best sjanse for å se sine barn nå samme posisjon. Førde brukte ingen tid på marxistisk teori og det evinnelig sterile klasseskjemaveldet, seinest demonstrert av den ellers skarpe Espen Søbye i en Ideer-artikkel i Dagbladet (5. mai), der han etterlyste en ny klasseanalyse basert på Marx, men bare oppnådde å vise at kartet ikke lenger stemmer med terrenget.
UNGE FØRDE VAR MER moderne, faktisk helt på linje med dagens sosiologiske klasseforskere, ved å understreke det flerdimensjonelle og allestedsnærværende ved sosial ulikhet. Klasse handler ikke bare om økonomi og produksjon, men vel så mye om kultur, forbruk og fritid:
«Det er nettopp på desse områda klassesamfunnet framleis openberrar seg for oss dagleg, i skilnaden mellom hummarsupé og kafékjøttkaker, mellom villa på Ullernåsen og blokkhusvære på Lambertseter, mellom kjole og kvitt og blådress (...) Eit raskt gløtt inn i dei store motesalongane, herreekviperingsmagasina, blomster- eller matvareforretningane i Oslo sentrum er nok til å overtyde ein om at forbruksmønsteret i alle fall ikkje er så jamt som einskilde vil ha det til.»
OGSÅ ET BLIKK PÅ publikummet i teatrene og konsertsalene bekreftet at «store lag av folket står framande overfor den tradisjonelle finkulturen og at vi her finn nesten ugjennomtrengelige klassebarrierer.» Noe Statistisk sentralbyrå kan bekrefte i dag, og av samme grunn: Forskjeller i utdanningsnivå.
Selv etter utdanningsrevolusjonen som bare så vidt hadde begynt da Førde skrev at «skolen er eit prima middel til å konservere klassesamfunnet». Som å høre Bourdieu. Og utdanning er fortsatt det grelleste eksemplet på gapet mellom sosialt skjeve realiteter og uttalte politiske mål: «Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til utdanning. Utdanning er et av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale forskjeller ...»
«KAMPEN MOT KLASSESAMFUNNET er også i dag ei aktuell politisk oppgåve,» leser vi i Førdes lille røde. Bare synd at setningen må gjentas 40 år seinere, nettopp fordi arbeiderbevegelsen — ifølge Førde den eneste politiske gruppering med evne og vilje til å realisere målet — har vært opptatt av alle andre oppgaver, mest til gagn for en voksende middelklasse som ikke lenger ser noen arbeiderklasse. Selv ikke når den vasker ens gulv, passer ens barn eller tar imot ens penger i kassa. Derfor var klassebokforfatter Einar Førde mest profetisk da han uttrykte denne bekymringen:
«Dersom ikkje kampen mot klasseskilja blir halden oppe, kan dei raske samfunnsendringane kome til å konservere klassesamfunnet på ein slik måte at kampen blir uendelig mykje vanskelegare og meir ?utopisk? for seinare generasjoner.»
• Dette er en forkortet utgave av en artikkel i Prosa 05/08, som utgis mandag. Se www.prosa.no for hele artikkelen.
Kjetil Rolness er sosiolog og forfatter. Denne artikkelen er publisert i Ideer-spalten i papiravisa.
Emneord:
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen