RØKELSEN HENGER TUNGT den katolske klosterkirka St. Dominikus på Majorstua i Oslo. Det er søndag formiddag og ute skinner sola. Inne fylles det dunkle rommet av gregoriansk sang og mennesker som dypper fingrene i vievann. Etter å ha gjort korsets tegn speider de etter en ledig plass på snart fullsatte benkerader.

Forfatter Vetle Lid Larssen har dyttet solbrillene opp i den krøllete hårmanken. Han går ned på kne i stille bønn. Et par rader bak sitter den unge filosofen Hanne Andrea Kraugerud med et beige sjal om skuldrene. Høyreveteranen Lars Roar Langslet sier sin «ave-maria» i kor med medieviter og tidligere kulturredaktør i Dagbladet Hans Fredrik Dahl. Det er bare ståplasser igjen idet eksstatsråd Manuela Ramin Osmundsen og redaktørmannen Terje haster inn døra. Høymessen har allerede startet. Ekteparet Osmundsen småløper opp kirkegangen og finner seg likevel plass på første rad.


INGEN RELIGION  har hatt like stor vekst i Norge de siste åra som katolisismen. Først og fremst skyldes tilstrømningen innvandrere, men i mylderet av polske håndverkere og vietnamesiske båtflyktninger fins også en rekke norske samfunnstopper: Skuespillere. Politikere. Forfattere. Redaktører. Professorer. Tv-personligheter. Musikere. Dommere.

De har valgt å slutte seg til et erkekonservativt trossamfunn. En kirke som mener homoseksualitet er synd. Som konsekvent motsetter seg kvinnelige prester. Som har avvist bruk av kondomer, også i land der spredning av hiv og aids er et enormt problem. Som kjemper mot abort og skilsmisse, assistert befruktning og bioteknologi. Og som selv er blitt rystet av grove pedofiliskandaler internasjonalt. Hva tiltrekker de norske konvertittene, noen helt fra ateismen, over til Vatikanets strenge moral og leveregler? Er det snobberi? Nettverksbygging? Eller rett og slett en åndelig søken?


— MAN KAN VEL HEVDE at jeg er en del av et nettverk. Jeg samarbeider med andre mennesker for å fremme forståelse for katolisisme og religion i et stadig mer sekularisert samfunn. Men vi møtes nok altfor sjelden til å utøve makt, sier forfatter, musiker og konvertitt Arne Berggren (47).

— For sjelden?

— Det vi ønsker er jo å formidle verdier vi setter høyt, men som man ikke kan fronte ustraffet i den norske offentligheten. På Internett vil du finne meg på lister over mørkemenn som må motarbeides. Da jeg var skeptisk til den nye ekteskapsloven, fikk jeg e-posten bombet med nesten likelydende beskyldninger om å være homofob. Jeg fikk regelrett skylda for å ha drevet unge homofile til selvmord. Man skal skremmes til taushet.

Berggren sier at han kjenner vel så mange åpne homofile innen kirka som noe annet sted. Da han valgte å konvertere, handlet det uansett om noe helt annet. Noe dypt personlig. Den ellers så velartikulerte forfatteren famler etter ordene.

— Det er vrient å forklare uten å bli banal. Noe i religionen henvendte seg direkte til meg. Jeg hadde lenge leflet med buddhismen og brukt mye tid på meditasjon og bønn. Så leste jeg ei bok om Maria-åpenbaringer i Portugal. Og en stund seinere, da jeg var alene på hytta på Tjøme, hadde jeg en intens opplevelse som kanskje varte i fem minutter. Etterpå så verden helt annerledes ut.

— Hva skjedde?

 — Helt plutselig kjente jeg en ekstatisk lykke. Godhet. En voldsom gjennomstrømmende ro.

I dag går Berggren jevnlig til samtale med nonner og åndelige veiledere. Han beskriver det som terapi for sjela.

— Jeg tror det fins noe godt og ondt og at man skal bevege seg mot det gode. Selv om messen for meg ofte handler om at nei, jeg klarte det ikke denne uka heller.

— Er det lettvint — å synde, skrifte og så gå videre?

— Det er så lett eller vanskelig som jeg gjør det til. Prosjektet er jo å foredle min egen samvittighet. Det er hardt arbeid, hvis jeg vil. Nesten like hardt arbeid som det er å forsvare katolisismen utad.

Berggren tror mange konvertitter kvier seg for å stå fram offentlig, fordi de assosieres med holdninger som er for politisk ukorrekte i dagens Norge.

— Du får en merkelapp på deg. Du må hele tida forholde deg til kirkas offisielle syn i disse kontroversielle sakene. Men dette er ikke maoisme, det fins brede liberale strømninger innenfor katolisismen, sier han.

— KATOLISISMEN ER EN HIERARKISK og sentralisert religion hvor det høyere presteskap har en enorm makt. Det er kort sagt et autoritært system, mener derimot sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen (46).

Han spør seg hvorfor folk velger akkurat katolisismen og ikke en annen religiøs retning.

— Det er nærliggende å tro at dette kan ha andre årsaker enn de rent religiøse. Elitenettverk består svært ofte av menn som har glede av å utøve makt bak lukkede dører. De konspirerer og sverger evig vennskap. De inngår avtaler og utveksler forretningshemmeligheter. Nå finnes det meg bekjent ikke dekning for å hevde at norske konvertitter utgjør slike nettverk, men det skulle vært interessant om noen ville forske på det.

— Hva er forskjellen på en katolsk eliteklubb og en eksklusiv golfklubb?

— Det er en utbredt oppfatning at konvertitter er snobber, selv om jeg ikke mener noe bestemt om dette selv. Når nettverkene består av nettopp elitemennesker kan de ta beslutninger som får konsekvenser også for mange andre i samfunnet. I slike arenaer kan man naturligvis snakke om alt mulig, slett ikke bare religiøse spørsmål. Når man er kirkevenner kan man ringe hverandre etter å ha vært med på vakre ritualer og knyttet sterke bånd. Man har vunnet tillit, sier Hylland Eriksen.

EN ARENA FOR katolsk samvær i Norge er debattforumet kalt Communio Café, med temaer som Maria-åpenbaringer og skapkatolikker i statskirka på det offisielle programmet. Arne Berggren arrangerer møtene hver måned sammen med en annen sentral konvertitt: Professor i statsvitenskap og KrF-politiker Janne Haaland Matlary (51), som også har høyt betrodde verv innen den katolske kirke.

Matlary vil først ikke snakke om troen sin i Magasinet. Hun vil ikke være med på noe fjas, som hun sier, og mener det er mye useriøs journalistikk om katolisismen.

— Problemet er denne uinformerte anti-kristendommen som vi finner i tabloidpressen i Oslo. I det lys er det jo nesten morsomt at to tidligere Dagblad-redaktører har konvertert, mener hun og sikter foruten Hans Fredrik Dahl til Jahn Otto Johansen.

I Haaland Matlarys øyne bør ikke en artikkel om katolisismen handle om de evinnelige temaene homoseksualitet, likestilling, abort, prevensjon og skilsmisse. Uansett om man er enig eller ikke i kirkas kontroversielle standpunkter, er det andre dimensjoner som er viktigere for de fleste konvertitter, poengterer hun. Og beskriver sin egen vei til troen som intellektuell, gjennom et ironisk sitat fra den franske matematikeren Blaise Pascal:

— «Hvis du ikke tror og kristendommen er sann, har du tapt når du dør og oppdager dette. Hvis du tar sjansen og tror, og har rett, har du vunnet. Logisk sett bør du altså ta sjansen og tro som helgardering».

— Rein logikk?

— Et langt stykke på vei. Samtidig er det jo egentlig utrolig og absurd å hevde at kristendommen er sann. Det er troens mysterium som er kjernen i det hele, det man ikke kan verifisere.

— Hvordan klarer du, som rasjonalist, å forholde deg til dette utrolige?

— Det er en konkret erfaring. Opplevelsen av en dypere realitet gjennom messen.

Haaland Matlary har utgitt boka «Tyngdepunktet: Hvorfor jeg ble katolikk» på ni språk. Hun legger ikke skjul på at katolisismen som elitefenomen er noe ganske annet enn katolisismen for det brede lag av immigranter og gjestearbeidere. De fleste akademiske katolikker i Norge søker til klosterkirka St. Dominikus på Majorstua «mens det fins andre miljøer i utlandet spesielt som er helt forskjellige, med en enkel, folkelig katolisisme». Innvandrerkatolikkene går til messe i St. Olavs.

— De to gruppene har lite med hverandre å gjøre. Da jeg ble katolikk, ble jeg sjokkert da jeg møtte den naive begeistringen for helgener og opptog i andre deler av Europa, forteller professoren.

— Jeg var svært intolerant for andres religiøse uttrykk. Men jo mer katolsk jeg blir, desto mer tolerant blir jeg. Det er like mange veier til Gud som det er mennesker

 Manuela Ramin Osmundsens ektemann, redaktør for elitepublikasjonen Mandag Morgen og konvertitt Terje Osmundsen (51) deler også livssyn med andre i øvre sjikt av samfunnshierarkiet.

— Det er gjerne i det intellektuelle og akademiske miljøet i hovedstaden at man diskuterer paven og kirkas ståsted, bekrefter han.

— Katolisisme er en viktig mikrotrend. Det fins et livssynsmarked i dagens samfunn. Man blir jo tilbudt religiøse retninger på fat. Jeg tror kirka vår har vind i seilene fordi vi lever i ei tid da vi drømmer om, og streber mot, å være gode mennesker.

— Som fornekter homoseksualitet, skilsmisse og kvinnelige prester?

— Kirkas meninger er kjent og ikke noe man bør gjøre en stor sak ut av. Jeg personlig deler ikke pavens syn på homofili og kvinnelige prester, men med tida vil pavens syn endre seg. Viktigere i dag er pavens engasjement for menneskerettigheter, fattigdomsbekjempelse og klimaendringer.

DET ER IKKE ALLE Magasinet henvender seg til som ønsker å snakke om sin tiltrekning til katolisismen. Turbonegers vokalist Hank von Helvete (36) har tidligere fortalt offentlig om sin konservative søken. «Jeg har fundert mye på å konvertere til katolisismen, men etter hvert fant jeg ut at jeg holder fast til den lutherskevangeliske trua mi». Når Magasinet kontakter ham ett år seinere, svarer han gjennom sin manager at han verken kan bekrefte eller avkrefte om han nå er blitt katolikk.

Kunstner Unni Askeland (46) beskriver sin tro som «kristen-katolsk», men uten å ha konvertert. Skuespiller Bjørn Sundquist (60) leste nylig fra Rosenkransmysteriene i Mariakirken i Bergen og kjente «en fantastisk aroma, en rosenduft. Du vet, englenes nærvær merkes med duft av roser. Det var helt magisk».

Til Magasinet sier Sundquist at han ikke har konvertert.

Forfatter Vetle Lid Larssen (48), derimot: — Jeg er katolikk, men jeg hører ikke til det miljøet der, sier han uten å ville utdype hvem han sikter til. Konvertitten blir utilgjengelig etter dette.

Skuespiller Elsa Lystad (78) konverterte allerede da hun var 44 år, men vil overhodet ikke snakke om det. Samme avslag får vi i en kort e-post fra filosof og konvertitt Hanne Andrea Kraugerud (28).

— VI ER IKKE EN OVERKLASSERELIGION. Magasinet er innvilget audiens hos den katolske kirkes overhode i Norge, biskop Bernt Ivar Eidsvig (55) i det som på folkemunne kalles Lille Vatikanet i Akersveien i Oslo. I en rød teglsteinsbygning rett bak domkirka St. Olav, vis-à-vis en katolsk bokhandel, skolen St. Sunniva og St. Josephsøstrenes kloster, både jobber og borpavens tiltrodde mann. Ugift og seksuelt avholdende, selvsagt. Biskopen, som selv er konvertitt, inviterer på sprudlende Perrier i krystallglass og fransk konfekt på sølvfat.

— Bare rundt ti av de hundre nordmennene som konverterer i året er intellektuelle. I snitt har vi færre huseiere og færre som kjører ny bil enn de fleste andre trossamfunn, sier han.

Eidsvigs prester holder messer for 152 nasjonaliteter gjennom hele uka. På søndagene går det i ett fra åtte om morgenen til ni om kvelden. Likevel danner det seg køer av polakker som må knele ute på kirketrappa fordi det ikke er plass til dem inne.

— Målet er ikke å få 100 000 nordmenn til å konvertere i tillegg, erklærer Bernt Ivar Eidsvig.

Uansett vil han påvirke Norge i katolsk retning.

Landet vårt er «så liberalt at det blir autoritært», mener biskopen. I likhet med Arne Berggren trekker han fram den nye ekteskapsloven som eksempel, en lov norske katolikker har engasjert seg aktivt mot.

— En homofil person er ikke mindre eller mer verdt enn andre, men kristendommen har alltid lært at det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne.

— Kan dere ha homofile prester?

— Så sant de ikke identifiserer seg med en homoseksuell livsform, ja. Dersom en prest skulle ønske å gifte seg, enten med en mann eller kvinne, vil vedkommende uansett måtte slutte i jobben. Sølibatet er en absolutt forutsetning og da nytter det ikke for den norske stat å henvise til arbeidsmiljøloven.

— Hva hvis staten krever at dere ansetter kvinnelige prester?

— Rent bortsett fra at det ville være et utålelig inngrep i vår frihet, så er det ugjennomførbart. Bare menn kan ordineres som katolske prester, slår Eidsvig fast.

Han erkjenner at den katolske kirka alltid vil være en provokasjon for mange, bare ved å finnes.

— Vi betrakter oss selv som Jordens Salt. Saltet bevarer, samtidig som det kan svi og gjøre vondt.

— DERSOM DET HADDE VÆRT FRI ABORT da min farmor fikk sin sønn i 1900, altså min far, ville han helt sikkert blitt abortert bort, og da ville ikke jeg, mine barn, barnebarn og oldebarn ha eksistert. Verden kunne selvsagt klart seg uten oss, men dette er for meg et tankkors, sier tidligere sjefredaktør i Dagbladet, NRK-mann og konvertitt Jahn Otto Johansen (74), som likevel ikke synes man skal forandre den norske abortloven.

Etter flere års bekjentskap med pinsevenner, baptister og troende i Øst-Europa og Midtøsten fant Johansen til slutt et trossamfunn der «intellektet og følelseslivet ble knyttet sammen».

Han forholder seg avslappet til religionens leveregler.

— At jeg liker en god sigar og har sans for vakre og intelligente kvinner, kommer ikke i konflikt med min katolske tro. Og jeg forsaker ikke all bannskap. De nordnorske kraftuttrykkene tror jeg selv St. Peter har en viss sans for.

Etter messen i Johansens lokale kirke i Berlin, tyr han også til noe litt annet enn kirkekaffe.

— Vi drikker kirkeøl. Å være katolikk betyr ikke at man skal gi avkall på alt som er godt her i livet. Jeg har ingen sans for enkelte konvertitters hang til det intolerante. Jesus hadde selv omgang med prostituerte, fylliker og samfunnets utstøtte. De vellykkede og korrekte besteborgere ville han ikke ha noe med å gjøre.

I KNUT OLAV ÅMOS? FERSKE ANTOLOGI, «Norge. En diagnose », etterlyser den ungarsksvenske samfunnskritikeren Gabi Gleichmann (54) en åndelig elite her i landet. Det er likevel ikke røkelse og gregoriansk sang han tenker på.

— Jeg er allergisk mot katolisismen. Det grenseløse hykleriet, den patriarkiske maktstrukturen, falskheten, kirkas urettferdighet, de barnslige mytene om Jesus og Maria og Den Hellige Ånd, de historiske urettferdighetene. You name it, sier Gleichmann.

Kritikeren mener mange konvertitter blir frommere enn paven selv.

— Det er et naturlig psykologisk fenomen. Akkurat som røykere. Når de slutter blir de fanatiske antirøykere. Konvertittene blir katolikker på sin hals, sier Gleichmann og påpeker at alle religioner er ferdigtenkte systemer.

— Individet behøver ikke gjøre særlig mye. Det er bare å underkaste seg, så faller alt på plass. Man får styrke, trøst, nærhet og hjelp.

Dette likner innsigelser som også kommer innenfra kirka. Katolikker som er født inn i troen reagerer på tilstrømningen av nyfrelste nordmenn.

Den polske katolikken og professoren ved Senter for utvikling og miljø, Nina Witoszek (54), kaller noen konvertitters religiøse søken et «fasjonabelt prosjekt». Et besøk til en «høyerestående åndelig restaurant» som de går på sammen, men hun presiserer at andre helt sikkert konverterer fordi de trenger absolutter i livet, noe katolisismen kan gi dem.

Tidligere nestleder i Venstre, Olaf Thommessen (42), ble katolikk gjennom sin franske mor, men er «150 prosent uenig» i mange av kirkas holdninger. Han skjønner likevel ikke at ikke enda flere ender opp som katolikker. Varmen i fellesskapet er en av grunnene. Kritikere tar feil, mener Thommessen, av «oss og frimurerne» når det kommer til beskyldninger om hemmelige nettverk.

Bedriftsrådgiver Lisa Wade (44) fikk troen gjennom sin amerikansk-katolske far. Hun merker en ny glød over katolisismen

— Konvertittene er jo spinnville. De er så ivrige.

— Hvorfor det?

— Blant noen er det kult og trendy. Men iblant får jeg inntrykk av at fascinasjonen for religionen handler mest om at «aiai, der får man vin» eller «der er det så fin musikk ». Det sier seg selv at det blir overflatisk. Det blir feil med en slik utenpåreligion. Men man tar seg jo røykepauser under messen også, så det er en veldig avslappet stemning, ler hun.

— VI SKAL IKKE SHOPPE TILHØRIGHET i religiøse kretser som vi shopper klær og sminke. Vi kan ikke holde på sånn med sjelslivet vårt, mener Monica Øien (38), programleder for TV2s livssynsserie «Gudene vet» og konvertitt.

Likevel var det nettopp i Oslos handlegate nummer én at Dorthe Skappels tidligere glamourreporter fant en større mening med tilværelsen. Hun hadde fartet verden rundt og intervjuet superstjerner, men følte seg tom på innsida.

— Så jeg oppsøkte denne nonnen på Katarinahjemmet i Bogstadveien. For første gang var det noen som virkelig så Monica. Vi snakket om kjærlighet, sex, gudstro og store spørsmål. Det ga meg ny retning i livet på mange plan.

Øien fikk Arne Berggren som fadder og fulgte undervisning i flere år før hun tok det endelige spranget inn i katolisismen for tre år siden. Hun er skeptisk til den nye ekteskapsloven og motstander av abort. Prevensjon syns hun det er vanskeligere å mene noe bastant om. For ikke å si ugift samliv. Tv-kjendisen beskriver livet som katolikk som en pågående pilegrimsreise.

— Jeg er underveis og klarer ikke å forstå alt ennå. Det er krevende å bo i et protestantisk land, samtidig som jeg prøver å leve opp til det jeg tror på. Jeg er 38 år gammel. Sannsynligheten for at jeg skal møte en jevnaldrende, ugift katolsk mann uten barn i Norge er jo minimal.

— Isteden lever du som samboer med en ikke-katolikk, med til sammen tre barn fra tidligere forhold?

— Ja, ja, ja, selvfølgelig, jeg vet at vi burde vært gift. Men jeg har ikke dårlig samvittighet, for vi har det så fint sammen. Likevel har jeg mange samtaler om dette, både med kjæresten min og presten.

ARKITEKTURPROFESSOR og konvertitt Thomas Thiis- Evensen (62) mener Gud er skjønnhet. Det lå i kortene at han som estetiker skulle dras mot katolisismen med sine mektige kirker i gull og marmor. Noe overflatisk religiøsitet mener han det likevel ikke er snakk om. Tvert imot.

— Det er en streng kirke, med mange uoppnåelige krav til enkeltmennesket. Men det fins en genial ventil. Skriftemål. Man prøver jo alltid å være den flinkeste gutten i klassen, men ingen kan være det hele tida, derfor kan man gå til presten som sier «Så, så, du er snill og god likevel», sier Thiis Evensen.

Han syns Europa er blitt likegyldig. Det vi trenger nå er klare autoriteter.

— Alle mennesker er født med en gudsgnist, den må bare tennes.

Religionsforsker og konvertitt Kari Vogt (69) trekker en parallell mellom framveksten av radikal islam i Vesten og oppslutningen om den katolske kirke. Selv om hun er kjent som islamekspert, konverterte hun til katolisismen som 17-åring.

— Ønsket om fastere rammer og klarere svar er et fellestrekk for de to religionene, sier hun. Og får støtte av en 25 år gammel arkitektstudent på konvertittkurs i Oslo.

ALLE SOM VIL BLI KATOLIKKER må undervises i religionens regler i ett helt år. De må gå jevnlig i messer og til slutt bli konfirmert ved å få korsets tegn smurt med hellig olje i panna før de mottar nattverd for første gang. Kjeks og vin som katolikkene tror, helt bokstavelig, blir til Kristus? blod og legeme gjennom en forvandlingsprosess.

— Det er radikalt å være konservativ nå. Man må gå litt motstrøms, mener Tor Magnus Horten (25). Han har fortsatt sommerens akkreditering fra rockefestivaler rundt hånda og sitter mellom lærebøker og penner i Mariagården i Lille Vatikanet. De begynte som en klasse på 24 søkende sjeler. Under halvparten er igjen.

— Vi er her fordi vi er interesserte, men noen faller av. Jeg har også mine tvil. På om Gud i det hele tatt fins og om dette egentlig er noe for meg, sier Horten.

I dag skal elevene lære om skriftingen. Pater Ragnar Leer Salvesen er selv konvertitt og forteller om sin debut.

— Jeg hadde et kjempelangt regnskap over fartsbøter. At jeg hadde sagt «det og det ordet» 15 ganger og drukket altfor mye «så og så mange» ganger. Det er jo litt morsomt nå, men etter hvert forandrer skriftemålet karakter. Til sin egen sjalusi eller svakheter, sier pateren.

Elevene stirrer.

De forteller at den katolske kirke tiltrekker dem nettopp fordi den er prinsippfast.

— Den forholder seg ikke til hva folket mener til enhver tid og vingler ikke så mye som Statskirka. Katolisismen er levende, mer sus i serken rett og slett. Også gir alt det vakre næring til sjelen, sier Maria Aaen (32).

BLANT ELITEKONVERTITTENE er ikke minst TV 2-profil Gerhard Helskog (45) en erfaren skrifter. Har skriftet omtrent offentlig etter å ha beskyldt norske langrennsstjerner for doping i «Rikets tilstand».

— Jeg trenger en kirke som kan fortelle meg at det gode finnes i oss, og at vi selv kan jobbe for å bli bedre. Så mye dumt som jeg har gjort er ikke det et lite poeng, sier han.

— Hvordan forholder du deg til kirkas forbud mot for eksempel abort?

— Det er jeg helt enig i, jeg endret syn da jeg selv fikk barn. Kirka skal selvfølgelig forsvare alt menneskeliv. Så får det være opp til demokratiet å avgjøre hvordan abortlovene skal være. Kirkas motvilje mot å ordinere kvinnelige prester karakteriserer han som «helt uvesentlig». Men dens konservative syn på sex blant homofile deler han ikke.

—Som familiefundamentalist er jeg mye mer bekymret over alle skilsmissene som rammer barn hardt, enn jeg er over at homser lover hverandre evig troskap, sier Helskog.

TV 2-reporteren setter av en time i uka til å tenke over hva mer han kan gjøre for miljøet, for venner og for barna sine.

— Ungene mine har godt av å innse at de har en sjel. Og at det finnes verdier som er viktigere enn materialisme, kommersialisme og ytre status.

UKEBLADDRONNING, P4-kjeftesmelle og konvertitt Astrid Gunnestad (70) samler hver november et assortert utvalg mennesker fra samfunnets øverste hylle til andemiddag hjemme hos seg selv på Frogner i Oslo. De tolv plassene rundt spisebordet hennes har gjennom åra blitt okkupert av den katolske biskopen John Willem Gran og ei katolsk nonne, i tillegg til billedhogger Per Ung, direktøren for Grand, skuespillerinne Monna Tandberg, kommentator i VG Elisabeth Skarsbø Moen og kitschmaler Odd Nerdrum.

— Jeg tenker på den katolske kirka som et åndelig rekkverk. Noe å holde seg i. Samtidig som det også er herlig høyt under taket. Den tillater at du både sminker deg og drikker vin, kvitrer vertinnen selv.

Som journalist møtte Gunnestad pave Johannes Paul to ganger. Som første nordmann noensinne ble hun invitert på messe i hans private kapell og mottok nattverd fra ham personlig. Det viktigste var likevel å bli tatt bilde av sammen med paven.

— Jeg snakket som en foss så han ikke skulle gå videre. Han måtte til slutt legge hånda på hodet mitt og velsigne meg, så jeg skulle holde kjeft. Ha-ha!

Gunnestad stopper et lite sekund.

— Men at han kunne stå nede i Sør-Amerika og snakke med disse fattige kvinnene og be dem ikke bruke prevensjon... Det er jo fortvilende, sier Gunnestad.

Selv vokste hun opp i «et svart, trasig pinsevennmiljø».

— Jeg hatet den påtrengende troen der de stakk nesa opp i ansiktet mitt og spurte «nå, hvordan har du det med Jesus i dag?» Mens statskirka til gjengjeld er veldig utvanna, der folk tropper opp på julaften uten «hæ?ren fløtte meg» å kunne si Fadervår en gang, mener hun.

— DEN NORSKE KIRKE er blitt et blodfattig og byråkratisk organ, mens det åpenbart er et sug i norsk samtid etter fellesskap og stemning. Se bare på hvordan vi reagerte da Olav V døde. Folkemassene avholdt den reneste messe ute på slottsplassen uten å vite det selv, med et hav av blomster og tente lys. Vi feirer St. Lucia-dagen og Halloween. Dette er katolske skikker, sier arkitekt og konvertitt Peter Butenschøn (64), nylig avgått rektor på Kunsthøgskolen i Oslo.

Han konverterte som 20-åring.

— Jeg ble tiltrukket av det urbane, globale fellesskapet i kontrast til den lavkirkelige norske landsbygda med Hans Nielsen Hauge og Indremisjonen, sier Butenschøn som også tar inn over seg de «illeluktende delene av historien ».

— Inkvisisjonen. Brenning av mennesker på bålet. Jakten på vranglære. Men som Sigrid Undset svarte da hun ble spurt hvordan hun kunne være katolikk, når også Adolf Hitler var det: «Jeg konverterer ikke til katolikkene, men til katolisismen».

— Hvilket forhold har du til paven?

— Jeg har store problemer med pavedømmet og det jeg oppfatter som sosialt uansvarlige holdninger i forhold til prevensjon og aids. For ikke å snakke om det bakstreverske synet på seksualitet og homofili.

— Kan du bare velge å se bort ifra disse holdningene?

— Jeg opplever at takhøyden er tilstrekkelig, ja. Min inspirasjon er mer den katolske kirkes radikale tradisjon i Latin-Amerika, der den har vært på de fattiges side og bidratt til å velte militærdiktaturer.

TROND BERG ERIKSEN (62) er professor i idéhistorie og blir stadig tatt for å være katolikk. Kanskje ikke så rart, italofil som han er og bosatt i Roma to måneder i året.

— Men du har altså ikke konvertert?

— Nei. Og jeg har aldri tenkt å gjøre det. Jeg er ikke så veldig imponert over kirkas politiske rolle i italiensk historie. Den har konsekvent motsatt seg forandring, det eneste kirka har klart å samarbeide med er Mussolini, sier han.

— Hvorfor har katolisismen likevel appell hos alle disse norske samfunnstoppene?

Idéhistorikeren snur spørsmålet på hodet.

— Hvem i all verden synses en statsinstitusjon er sexy? Den norske kirke framstår i dag som en litt trygdet organisasjon.

INNENFOR DEN NORSKE KIRKE har Oslo-biskop Ole Christian Kvarme markert seg som en av de mest konservative stemmene. Til tross for dette karakteriserer hans kollega Bernt Eidsvig i den katolske kirke Kvarme som liberal. Mens Arne Berggren mener at skikkelser som den frittalende Vålerenga-presten Einar Gelius og tidligere Oslobiskop Gunnar Stålsett «nesten ikke engang kan regnes som kristne».

— Det sjokkerer meg at oppegående norske mennesker kan akseptere verdisynet den katolske kirka står for, svarer Einar Gelius (49).

Han kunne holde en hel preken om dette.

— Synet på homofil praksis, for eksempel. Det at kirka kan fortrenge en så viktig del av menneskelivet. Og pedofiliskandalene i USA, det er jo det aller grelleste. Måten kirka har taklet det på er direkte pinlig. Det er i hvert fall ti ganger bedre å ha Trond Giske som sjef enn paven, mener han.

Mens Gunnar Stålsett på sin side avslår å begi seg inn i diskusjon med katolikkene i Magasinet.

«FOR EN KIRKE JEG HAR GITT MEG HEN TIL, for en teologi! For en vrimmel av helgener, engler og martyrer, hver med sine formler og ritualer!».

Med begeistret trykksverte fikk Dagbladets tidligere kulturredaktør — og kirkerefser — men nå konvertitt Hans Fredrik Dahl (68), både lesere og ekskolleger til å sette kaffen i vrangstrupen med sin nyfrelste kronikk i fjor høst.

Den dramatiske forhistorien starter på kontoret hans på Blindern: Dahl rammes av hjerneslag og blir alvorlig syk. Legene mener han kan dø når som helst. Men så skjer det rare: Den inntil da ikke-troende medieprofessoren ber om den siste olje — syndenes forlatelse — fra den katolske kirke. I flere døgn ligger han i ubevisst tilstand på intensivavdelingen.

Da han våkner opp, er det med et ønske om å bli katolikk. Der og da, mellom slanger og blinkende maskiner, konverterer han. Så blir han på nesten uforklarlig vis frisk.

— For meg var det stabiliteten som appellerte. Noe solid og trygt i en verden der alt flyter og vi dupper opp og ned, sier Dahl. Men tilføyer:

— Kirka er kanskje ikke så glad i den kulturradikalismen som jeg er en del av og jeg har slett ikke gitt opp alt jeg sto for tidligere. Det er en utfordring å få de to dimensjonene til å harmonere.

«Bare ta dette med prestene. At de absolutt skal være menn. Og at de må leve i sølibat. Hva kan meningen være med dette?» undrer Dahl i Dagblad-kronikken. Og resonnerer videre: «Jesus valgte selv bare menn som disipler i sin innerste krets. [...] To hundre års likestillingsfeminisme må da vike».

SÅNN KUNNE OPPRULLINGEN av det katolske elitefenomenet ha fortsatt. Fra Dahl og akademia går linja videre inn til andre maktarenaer. For eksempel til rettsvesenet, der vi finner tidligere riksadvokat, høyesterettsdommer og konvertitt Georg Fredrik Rieber-Mohn (63). Han skjønner at den katolske kirkes regler kan oppleves provoserende for nordmenn flest og mener «man må være innenfor troen for å forstå». Blant politikkens gamle ringrever forteller høyreveteran og konvertitt Lars Roar Langslet (72) om da han fikk forbønn av den katolske biskopen i Oslo personlig mot en ondartet tarmsvulst for to år siden. I kulturens verden kunne skuespillerinnen Henny Moan (72) forklart hvorfor hun ofte er å se i Mariakirken i Bærum og for tida vurderer å konvertere. Før ferden videre ville tatt oss inn i ganske andre, men på sitt vis like innflytelsesrike kretser. Det er nemlig ikke bare den eldre garde som faller på kne for paven.

- DEN NYE GENERASJONEN KATOLIKKER ser på religionen vår med et litt mer liberalt skråblikk, sier P3-kjendis og konvertitt Pia Skevik (27). I hovedstadens uteliv er Skevik en kjent figur som DJ for Norges unge elite. Nå står hun i en krimskramsbutikk i Brugata og strekker seg etter et jesusbilde i fargerik 3D-versjon.

— Den der er jo helt fantastisk. Den vil jeg ha. Det er egentlig liten skille mellom ironisk kitch og ekte katolske pyntegjenstander. Men de plastrosenkransene som H&M produserte for to år siden gjør meg forbanna.

Skeviks ekte rosenkrans har viklet seg inn iPod-ledningen hennes. For tolv år siden konverterte hun, en stund vurderte hun til og med å gå i kloster. En gang Skevik gikk langs Aker Brygge, oppdaget hun en dame hun tenkte «bare måtte være nonne». Kvinnen løftet øyenbrynene og svarte: «Hvordan kan du vite det mitt barn?».

— Nonnen burde jo ha vervet meg, men hun sa: «Nei, nei, du skal føde barn». Å bli mamma er den viktigste jobben i verden. Like etter kommer leger og lærere, sier hun.

Pia Skevik har et reisealter på størrelse med en fyrstikkeske i lommeboka. Den tok hun med seg til Tokyo for to uker siden, der hun giftet seg borgerlig med agnostikerkjæresten. Til sommeren skal ekteskapet forsegles i Oslo. Da på katolsk vis.

— Jeg tror på ekteskapet og vårt skal vare. Gresset er alltid grønnest der du vanner det. Men skulle typen bli drittlei, forblir jeg separert resten av livet. Ett bryllup får holde.

— Hvordan skal barna oppdras når mamma og pappa står på hver sin side av kirkedøra?

— De får velge selv når de blir gamle nok. — Blir det mange barn, siden dere ikke får bruke prevensjon?

— Jeg kommer nok til å praktisere den reglen, ja, så vi får se. Jeg skal jo ikke være DJ til jeg blir 50 år heller.

— Bøyer du deg ydmykt for alle pavens holdninger?

— Nei, man trenger ikke være enig i alt som står i brosjyren til partiet Venstre. Men man kan da stemme likevel.•


Her kan du lese debattinnleggene som har kommet inn etter at artikkelen sto på trykk i lørdagens utgave av Magasinet:

• Katolsk konspirasjon
• Ulogisk Matlary
• Tendensiøst i Magasinet