DA SIV JENSEN i går sammenlignet Martin Kolberg med diktatoren Robert Mugabe, skrev hun seg inn i en lang og brokete historie av det mange kaller overtramp i den politiske debatten.

Hvem husker vel ikke Torbjørn Jaglands utspill om «Bongo fra Kongo»? Eller Torbjørn «Leppa fra Grorud» Berntsen, som i et opphetet øyeblikk sa at den personen som har truet seg til å danse med partikollegaen Anniken Huitfeldt «må ha vært jævla full».

I løpet av historien har feilene vært både mange og grove.

I 1986 PÅGIKK en opphetet debatt om bensinavgiften i Stortinget. På talerstolen stod Høyres Rolf Presthus, og i salen satt Gro Harlem Brundtland. En oppmerksom fotograf la imidlertid merke til at Gro hever hånden, strekker ut pekefingeren og retter den mot tinningen mens Presthus taler.

 Vår tidligere statsminister benektet raskt at hun forsøkte å antyde at noen oppførte seg toskete.

Da bildet nådde avisene var dommen likevel klar: Hendelsen ble regnet som svært upassende. Et overtramp.


IFØLGE MANGE REPRESENTERER Siv Jensens sammenligning et nytt bunnivå i det offentlige ordskiftet.

- Siv Jensens utsagn om Zimbabwe er skivebom. Det bygger enten på kunnskapsløshet eller manglende evne og vilje til å se ting i perspektiv, sier professor Helge Østbye ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen til Db.no.

Han mener uttalelsen i form kan ligne på Torbjørn Berntsens berømte nedsabling av sin britiske ministerkollega. Østbye mener imidlertid at Berntsens utsagn om at den britiske ministeren var en «drittsekk» var presis, målt opp mot Jensens utspill.

- Uttalelsen er nesten så tullete at den unndrar seg karakteristikk, mener tidligere statsminister Kåre Willoch.

- SIV JENSENS UTSPILL er en talefeil, en regelrett lapsus, sier Frank Aarebrot.

Han vil ikke gå med på å plassere Siv Jensens uttalelse i kategorien retorikk.

- Et retorisk utspill er gjennomtenkt og veloverveid bruk av språk. Siv Jensens håpløse sammenligning er noe hun har sagt i affekt; en ubevisst og uheldig overdrivelse i kampens hete.

Aarebrot er imidlertid ikke i tvil: Zimbabwe-sammenligningen er i klasse med den svenske næringsministeren Björn Rosengrens famøse uttalelse om at Norge er Europas siste sovjetstat.

- Begge deler er usmakelige overtramp, mener Aarebrot.

DEN TYSKE FILOSOFEN Jurgen Habermas har en våt drøm: En offentlig samtale som preges av fornuftige diskusjoner, hvor troverdige argumenter brytes mot hverandre, og det beste argumentet står igjen til slutt, uavhengig av avsenderens økonomiske eller politiske makt.

«Uvesentligheter» som retorikk, temperament og hersketeknikker eksisterer ikke i tyskerens idealbilde.

Den norske offentligheten tåler dårlig en sammenligning med Habermas' idealbilde. De offentlige ordskiftene det norske folk blir til del, er like ofte flettverk av retoriske teknikker og ufine herskemetoder, som de er preget av solid empiri, langsiktige perspektiver eller vilje til å finne løsninger.

Og grensen for personangrep krysses stadig.

- EN SLIK TYPE fiendtlig retorikk har en helt bestemt adresse, mener førsteamanuensis i retorikk Jens E. Kjeldsen ved Universitetet i Bergen.

- I politisk retorikk skiller vi mellom det som er stemmesamlende og det som er stemmeflyttende. Stemmeflytting handler om å vinne en velger ved hjelp av overbevisende argumenter, sier Kjeldsen.

Det oppnår ikke Siv Jensen med sin sammenligning.

- Siv Jensen har kommet med et klart stemmesamlende utspill, hvor målet ofte er å knytte sterkere bånd til dem som allerede er enig med deg.

Den negative retorikken er veldig dårlig til å flytte velgere fra en side til den andre, men svært effektiv for å holde på de velgerne partiet allerede har. Slike utspill øker også avstanden mellom partiene, og fungerer helt klart polariserende, tror Kjeldsen.

DET FINNES TRE grunner til at det politikerne sier oppfattes som grov eller fiendtlig retorikk, ifølge Kjeldsen.

- I mange tilfeller er det snakk om at politikeren har en viss stil, og i noen tilfeller bare glemmer å tenke seg om. Torbjørn Jaglands utspill om Bongo fra Kongo er et typisk eksempel, og garantert noe han helst skulle trukket tilbake om han kunne.

- Andre ganger brukes den grove stilen for å oppnå noe konkret, enten det er taletid i media eller rett og slett å bare gjøre seg kjent. Til sist hender det jo at politikeren bare forsøker å være morsom, men bommer fullstendig på målet, tror Kjeldsen.

Han ønsker seg mer retorisk eleganse fra norske politikere.

- Den britiske stilen, med størrelser som sir Winston Churchill i spissen, kan jo være nydelig elegant i all sin frekkhet. Men en slik stil krever en svært dyktig retoriker, og de er vi ikke bortskjemt med i Norge.

JENSENS UTTALELSER har naturlig nok fått stor oppmerksomhet fra de politiske kommentatorene.

I dagens leder skriver for eksempel Aftenposten at FrPs formann bør skamme seg.

- Hennes påstand om at Kolberg bruker Zimbabwe-metoder er noe av det verste vi kan huske å ha hørt når en norsk politiker karakteriserer en annen, skriver avisa.

De kritiserer samtidig Kolberg for hans utspill, som betegnes som mislykket.

I Dagavisen er Arne Strand også opptatt av Siv Jensens Zimbabwe-sammenligning. Kolberg er ingen Mugabe, skriver Strand, og mener Kolberg har truffet et ømt punkt hos Jensen med sin rikingkritikk.


- HAR DET BLITT et røffere debattklima i norske offentligheten, Kåre Willoch?

- Jeg erindrer at slike ufine episoder har forekommet tidligere, også i Stortinget. Men da har man ofte gått tilbake på talerstolen og beklaget. Det var jo mer høvisk i gamle dager.

Han husker også at det har forekommet uheldige merknader, men de har ofte ikke vært tilsiktet sårende.

- Å tilsikte å såre andre er nytt, tror den tidligere statsministeren.