- DET ER SVÆRT TRYGT å gå på fotballkamper i Norge, mener sosiolog Nina Reim.

Reim har skrevet masteroppgave i sosiologi om Vålerenga-supporterne i Klanen, med fokus blant annet på supportere som slåss:

Såkalte casuals.

Casualskulturen dreier seg enkelt forklart om fotballsupportere som, i tillegg til å gå på kamp og støtte laget fra tribunen, avtaler å møte likesinnede fra motstandernes supportere for å slåss.

De kjennetegnes ofte ved at de kler seg i designerfritidsklær fra merker som Burberry, Stone Island, Armani eller Lacoste.

Mediene har kastet seg over dette «eksotiske» innslaget i norsk fotball. At vanlige norske menn med jobb og familie trekker i dyre merkeklær for å møtes til nevekamp, er godt stoff.

Og både norsk politi, Norges Fotballforbund og en rekke klubber har erklært «krig» mot casualsmiljøene.

REIM MENER AT EN slik strategi for å bekjempe miljøene neppe vil lykkes.

Den massive oppmerksomheten om fenomenet kan tvert om skade norsk fotball mer enn casualsaktiviteten i seg selv, tror sosiologen.

- Det skapes et inntrykk av at det kan være farlig å gå på fotballkamp, et inntrykk som har lite med virkeligheten å gjøre, mener Reim.

- Casuals slåss primært med likesinnede. Det har likevel oppstått episoder der utenforstående har blitt rammet, som ufrivillige vitner eller mer direkte. Men slike enkeltepisoder bør ikke få prege inntrykket av norsk fotball og heller ikke av bestemte klubbers supportere, sier sosiologen.

Det lille som er av episoder rettet mot «menigmann» i forbindelse med fotballkamper, kan også være forårsaket av «vanlige», berusede supportere ikledd klubbeffekter, og eventuelt knyttes til en generelt aggressiv stemning, ifølge Reim.

FOR Å UNNGÅ denne typen episoder, er Reim kritisk til at NFF har lagt årets eneste egentlige «risikooppgjør», kampene mellom Vålerenga og Brann, på spesielle kampdager som 16. mai og siste serierunde.

- Utfordringen med å legge disse kampene på slike dager handler likevel ikke først og fremst om casuals, men om et generelt anstrengt forhold mellom supportergruppene, mengden fyll man har på 16. mai og at seier eller tap kan komme til å få store konsekvenser i siste serierunde.

- Men selv ved disse oppgjørene er «risikoen» trolig mindre enn ved en bytur en vanlig lørdagskveld, påpeker Reim.

- I tillegg til at dekningen bidrar til å gi et uriktig negativt bilde av det som skjer på og rundt fotballkampene, fører den trolig heller til økt rekruttering til casualsmiljøene enn det motsatte.

ET SØK I NORSKE AVISER på nett og papir viser over 500 artikler som omtaler casuals de siste fem årene.

Det brukes begreper som «fotballpøbler», «bråkmakere» og «folk som ikke er interessert i fotball».

Vi skjønner det jo ikke helt, vi som er glade i fotball, men ikke så glade i å slåss:

Hvordan kan vanlige norske gutter og menn i 2008 bli tiltrukket av en kultur som handler om slåssing?

Og hvis de absolutt må slåss: Hvorfor kan de ikke bare melde seg inn i en bokseklubb eller begynne med karatetrening i stedet?

- Fordi det handler om et helt annet fenomen, svarer Reim.

- Kampsport har streng regi og handler mye om ferdigheter og selvkontroll. Casualskonfrontasjoner er derimot spontane og uforutsigbare. Og denne usikkerheten og spenningen er en vesentlig del av tiltrekningen. Å delta i casualskonfrontasjoner handler ikke bare om å kunne slåss, men vel så mye om å bevise at man ikke stikker av når det gjelder, ifølge sosiologen.

- OPPGJØRENE MELLOM CASUALS har en kollektiv dimensjon. Det handler om et kameratfellesskap, at man må kunne stole på hverandre. Man får et spesielt adrenalinkick, sammen. Dessuten har man forventningene i forkant og det å gjenoppleve det etterpå - gjerne smøre litt tjukt på i forhold til eget heltemot og andres feighet, sier Reim.

Reim fikk føle spenningen og adrenalinet på kroppen da hun ved to anledninger fikk være til stede under casualskonfrontasjoner.

- Jeg visste at jeg skulle holde meg veldig i bakgrunnen. Men det var interessant å oppleve stemningen - det er et slags kick. Og på én måte kan jeg skjønne hvordan dette kicket kan være attraktivt, sier hun.

- Man kan komme med en rekke moralske innvendinger i forhold til hvor ålreit det er å slå løs på sine medmennesker. Men å framstille slåssingen som uforklarlig og casuals som hjernedøde pøbler eller lignende, er et dårlig utgangspunkt for å forstå og håndtere fenomenet.

Norske casualsmiljøer kan anslås til å utgjøre 200-300 personer.

Ytterligere et par hundre befinner seg i ytterkanten av miljøene eller er personer som går i andre typer klær, men som kan mobiliseres, særlig når det ligger an til storoppgjør.

Miljøene har vært i kraftig vekst de siste tre-fire årene.

ENKELTE GANGER avtaler norske casuals konfrontasjoner utenom kampdagene.

Da Brann spilte cupfinale mot Lyn i 2004, møttes casuals fra Brann og Vålerenga for å slåss.

I 2007 filmet en TV2-reporter et oppgjør mellom Start- og Brann-casuals på en øde fotballbane utenfor Kristiansand.

- Det er lettere å få til en konfrontasjon jo lenger unna kamptidspunktet og kampstedet man møtes, fordi politiet da er mer avhengig av flaks eller konkrete tips for å klare å forhindre det. Oppgjørene bør samtidig anses som mindre problematiske når man avtaler å møtes på et øde sted, langt fra folk, mener sosiologen.

- DET JEG SYNS ER påfallende med pressedekningen i Norge og Sverige, er at når oppgjørene skjer på denne måten, omtales de i en like fordømmende tone - med den samme moralske forargelsen - som når de foregår i sentrum eller i nærheten av andre folk, sier Reim.

- Er ikke det naturlig, i og med at uskyldige tross alt har blitt rammet, og at casualsaktivitet går utover oss alle ved at politiet må bruke ressurser på dette?

- Oslo-politiet bruker mye penger på arbeidet mot casuals, og det kan diskuteres om dette er en fornuftig prioritering - sett opp mot andre utfordringer, som de den norske helgefylla representerer, sier Reim.

- Men det er selvfølgelig mer problematisk når konfrontasjonene oppstår på offentlige steder som puber, der det kan begynne å fly halvlitersglass gjennom lufta. Da er det større sjanse for at slåssingen går ut over uskyldige parter.

For eksempel pubverten på Two Dogs i Brugata i Oslo. Puben hans ble fullstendig rasert i et sammenstøt mellom casuals fra Vålerenga og Brann i november 2004.

Eller politimannen i sivil som ble slått ned av en Brann-casual i Bergen, også det i 2004. «Jeg trodde jeg slo en VIF-supporter, jeg visste ikke at han var politimann», forklarte bergenseren i retten.

- Det er ikke selve det at politiet jobber opp mot casualsmiljøene jeg kritiserer, men at innsatsen kan synes noe overdimensjonert, sier Reim.

- Slik jeg ser det må man skille mellom slåssing som går utover utenforstående og den som bare foregår mellom likesinnede på frivillig basis. Det siste kan vi føle avsky eller moralsk indignasjon for, men det er åpenbart et langt mindre ordensmessig eller samfunnsmessig problem enn når handlingene rammer utenforstående.

KLIMAET CASUALSFENOMENET diskuteres i, har vært så opphetet og unyansert at det ligner på det sosiologer kaller «moralsk panikk», mener Reim.

- Begrepet brukes for å betegne en type offentlig kampanje der det blir lite rom for nyanser, der det etableres tydelige skiller mellom «oss» og «dem» og det ropes på raske og enkle løsninger.

- Hvorfor har dette skjedd i forbindelse med casualsmiljøene i Norge?

- Man har sett slike tendenser i dekningen i England helt siden 70-tallet, og i Sverige er dekningen i dag preget av det samme når det gjelder fotballrelaterte hendelser. Noe av dette handler selvfølgelig om at man har hatt episoder hvor det har gått utover utenforstående. Men samtidig er det er en kombinasjon av at pressen er sensasjonslystne - og selve det at noen kan finne på å ha en kultur som handler om å slå løs på hverandre.

Akkurat dét utfordrer noe i oss på en helt annen måte enn for eksempel varianter av ekstremsport som kanskje objektivt sett er vel så farlige, mener Reim.

- I tillegg til medias rolle har politiet, NFF og klubbene delvis bidratt til å skape en sånn stemning. En generell erfaring er at slike utbrudd av moralsk panikk som regel bare gjør vondt verre, og i hvert fall sjelden bidrar til reelle, varige forbedringer, sier hun.

I stedet bør man ha is i magen, mener sosiologen.

- Man bør rådføre seg med supportermiljøene om hvordan de mener problematikken best bør gripes an. Det spørs om ikke målsetningen primært bør være å skjerme utenforstående personer heller enn å «knuse» miljøene, sier Reim.

- Skulle man sette alt inn på å knuse miljøene, men mislykkes, kan man nemlig risikere å få adskillig større problemer enn man har i dag.

Denne saken er laget av Magasinets nettredakjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.