EN POPULÆR OPPFATNING blant norske klubber, fotballforbundet, politiet og Ola Nordmann er at casuals bare er interessert i å slåss - ikke i fotball.

Det er en gjenstridig myte, mener sosiolog Nina Reim.

Sosiologen har skrevet masteroppgave om Vålerenga-supporterne, og også om casualsmiljøet i klubben. Fotballsupportere som møtes for å slåss kalles casuals.

- De er opptatt av begge deler når de er ute på tur, og de fleste reiser på borteturer også når det ikke ligger an til slåssing, påpeker Reim.

- Det er bare noen få ganger i året at det ligger an til konfrontasjon, men mange av casualsgutta reiser på bortetur ellers også. Og da er de like opptatt av klubben, laget og kampen som de andre supporterne. Jeg har ikke inntrykk av at norske casuals gjennomgående er mindre interessert i fotball enn andre supportere.

VI NORDMENN LEVER i et av verdens tryggeste samfunn.

Lekeplasser sikres med gummimatter for å forhindre at barna våre skal slå seg det minste grann. Vi tenker risikoreduksjon, og har klart å eliminere nesten alle naturlige farer.

- Både casualsfenomenet og den økte populariteten for ulike typer ekstremsport kan trolig forstås som en slags reaksjon mot dette, mener Nina Reim.

Casuals er ikke nødvendigvis et stort problem for samfunnet så lenge de holder seg unna andre folk, mener hun. Sosiologen sammenlikner tiltrekningen mot å slåss med det å utsette seg selv for fare gjennom ekstremsport:

- Samtidig er mange typer ekstremsport forbundet med vel så stor risiko som casualskonfrontasjoner. Så lenge man har en streng linje på at det ikke skal brukes våpen, er nok blant annet basehopping langt farligere.

FOR DET FINNES REGLER i casualsmiljøene.

En slags felles kodeks setter skiller mellom akseptable handlinger og oppførsel som anses som «dårlig stil».

Den viktigste regelen er at man bare skal slåss med likesinnede.

I tillegg er det ikke lov å bruke noe slags våpen, og i utgangspunktet er det ikke lov å sparke noen som ligger nede.

- Men i kampens hete kan nok adrenalinet gjøre at det likevel kommer et spark eller tre, forteller Reim.

- Ofte er konfrontasjonene over raskt - fordi noen flykter eller politiet kommer. Det er nok delvis derfor det har vært så få alvorlige skader forbundet med dette. Det går mest i blåmerker, kutt, eventuelt noen brukne ribbein.

- Hvilke begrensninger har man under oppgjørene? Går man inn for å brekke bein og skade hverandre?

- I utgangspunktet ikke, men det kan jo skje ting i kampens hete. Det handler ikke om å bevisst gå inn for å skade maksimalt. Ingen ønsker at slåssingen skal få konsekvenser som dødsfall eller alvorlig skade. Da kan man selvfølgelig innvende at det lureste ville være å ikke slåss. Og det er jo sant, men dette må analyseres som å utsette seg og andre for en kalkulert risiko.

AT CASUALSKULTUREN har kommet til Norge er ikke spesielt overraskende, mener Reim.

Det er nesten 30 år siden casualskulturen dukket opp i Storbritannia, og større miljøer finnes i både Sverige, Danmark og andre land i Nord-Europa - i land som norske fotballsupportere ofte ser mot.

- Dette dukket dessuten ikke opp fra ingenting. Helt fra slutten av 80-tallet forekom det episoder der supportere fra både Brann og Vålerenga slåss - dels mot hverandre og dels mot lokale ungdommer når de reiste på borteturer. Dette var lenge før casualskulturen kom til Norge. Blant VIF-supporterne var en skinheadstil vanlig, i tillegg til enkelte punkere og litt «rocka» folk, forklarer Reim.

Det nye nå er at det ikke bare er ungdommer som slåss, men også menn i 30- og til og med enkelte i 40-årene.

- Folk som til dels har ansvarsfulle stillinger, kone, barn, hus og Volvo, forteller Reim.

De kan dermed heller ikke plasseres i båser som «sosiale utskudd» eller «belastede miljøer».

- Jeg har ikke inntrykk av at casualsgutta skiller seg markant fra andre Vålerenga-supportere jeg har møtt hva angår livssituasjon. Det vil si at man finner både topp og bunn på den sosiale rangstigen, mens de aller fleste befinner seg et sted nærmere midten. For flertallet er casualstilknytningen en litt spesiell fritidsinteresse, mens resten av tilværelsen er nokså gjennomsnittlig, mener sosiologen.

- Det kan godt være naboen din!

CASUALSMILJØET TIL Vålerenga, som kaller seg Isko Boys, består anslagsvis av 80 til 100 personer. Som navnet tilsier, er det ingen jenter blant disse. Ifølge Reim er dette et fristed for «gutta».

- En viktig side ved kulturen og miljøet at det er et mannlig kameratfellesskap, der man kan rendyrke en tydelig, mer tradisjonell form for maskulinitet, sier Reim.

- En slik funksjon kan supportermiljøer generelt sies å ha, som et frirom for ellers «myke» og dedikerte familiefedre. Men i casualsmiljøene leves dette ut enda mer eksplisitt.

- Hvor bevisste er casualsgutta på at mange syns denne slåssingen virker litt primitiv og umoden?

- De er jo klar over at det generelt er mye fordømmelse. Og de har ingen store forsvarstaler for det de holder på med, de ser ikke på det som del av noen «heroisk kamp», i motsetning til slåsskampene man hadde på 90-tallet mellom blitzere og nynazister. Casualsgutta kan på ett nivå skjønne at andre synes at dette er uforståelig.

«Å dælje løs på andre folk er ikke noe man egentlig skal bedrive tiden med», sa en av Vålerengas casuals til Reim.

- Men han la til at så lenge det finnes noen regler i miljøet og disse faktisk blir fulgt, så burde det heller ikke være så veldig problematisk at noen velger å drive med dette.

En annen sak er at reglene ikke alltid følges, ifølge Reim.

- Da blir det hele langt mer problematisk, og da må man selvfølgelig foreta seg noe. Spørsmålet blir hva, altså hvilken strategi som i praksis gir resultater. Utestengelse kan være ett tiltak, men vil neppe fungere om det ikke kombineres med en klar mulighet til å komme inn i varmen igjen hvis man går med på bestemte betingelser.

LILLESTRØM HAR GÅTT TIL KRIG mot supporterbråk, og har i tillegg til å ta avstand fra casualsvirksomhet forbudt alle slags effekter som forbindes med ultras-kulturen.

Det mener Reim er uklokt:

- Å slå ultrasinspirerte supportere i hartkorn med casuals på den måten der, mener jeg vitner om en elementær mangel på forståelse for supporterkultur, i og med at den italienske ultras-kulturen er en hovedinspirasjon i Europa ved siden av den engelske supportertradisjonen.

Italiensk tribunekultur har spredd seg til store deler av Sør-Europa, mens den engelske har vært dominerende i Nord-Europa.

Den engelske har stort sett lagt vekt på sang, og bruker kortere sanger. Ultras har derimot lengre, mer monotone sanger som synges i flere minutter.

SÅKALTE TIFO-ARRANGEMENTER har også sin opprinnelse i den italienske ultras-kulturen: Flagg, bluss og bannere.

Det brukes ofte trommer og forsangere som dirigerer og synger opp.

- Flere av disse elementene har også blitt tatt i bruk av norske supportergrupper for å fornye det verbale og visuelle uttrykket for støtte fra tribunen. Og litt paradoksalt er det faktisk Lillestrøm-supporterne som var tidligst ute og har gått lengst i å innføre «italienske elementer» i Norge - et faktum jeg mistenker at LSK-ledelsen ikke engang var klar over da de stemplet hele ultraskulturen som et skadelig og uønsket fremmedelement på norske tribuner, sier sosiologen.

- Å snakke om ultras som en supporterkultur som primært handler om slåssing og bråk, syns jeg vitner om en kunnskapsløshet og manglende forståelse for supporterkultur. Ultraskultur handler nemlig om så mye mer enn det.

Også Norges Fotballforbund synes å ha problemer med å skille mellom disse ulike fenomenene og miljøene, mener Nina Reim.

Dette siste knytter hun til at NFF generelt lytter altfor lite til supporterne og derfor har liten forståelse for hva supporterkultur handler om.

REIM OBSERVERER AT etter hvert som supporterkultur i Norge har hatt en kraftig vekst - og delvis blitt mer kommersiell - gir det å kjøpe effekter som drakter, skjerf, babyklær og sengetøy i klubbfargene mindre «kred» enn før blant de mest dedikerte supporterne.

- Det har vært en enorm vekst, særlig blant de store klubbene - Rosenborg, Brann og VIF - i salg av supportereffekter. Når det pushes så veldig, ønsker en del supportere å distansere seg fra dette, forklarer hun.

- Det kan føre til at du får større grupper som slutter å gå med drakt, og får et ønske om å knytte seg til en mer alternativ supporterkultur. Ultras kan være ett slikt alternativ, casuals kan være et annet.

Nettopp derfor tror Reim at det er uklokt å klistre de to sammen, slik hun oppfatter at blant andre Lillestrøm har gjort.

- Da risikerer du å få ett stort, alternativt miljø på siden av «familiemiljøet». Disse kan føle seg skåret over én kam og marginalisert av klubben de er glade i. Jeg tror det er noe av det dummeste norske klubber kan finne på å gjøre.

Ifølge Reim er det en fare for at ultras-inspirerte grupperinger i så fall dyttes nærmere casualsmiljøene og at dette øker rekrutteringen til disse.

- ER CASUALSKULTUREN ET PROBLEM for klubbene og for fotballen som merkevare?

- Så lenge miljøene ikke er et veldig stort problem i mange klubber, vil det være å ta litt hardt i å si at dette er et problem for fotballen som merkevare. Men jo mer helhetlig merkevaretenkningen blir, jo mer man analyserer merkevaren som alle bilder eller assosiasjoner som knyttes til en klubb - jo mer vil jo slikt som casualsmiljøer og konfrontasjoner komme inn og potensielt kunne påvirke.

- Hva ville skje dersom media, politiet, forbund og klubber sluttet å bry seg om casuals?

- Massiv oppmerksomhet stimulerer kanskje heller casualsmiljøenes vekst enn det motsatte. Jeg tror det ville vært lettere å takle disse tingene konstruktivt innen flere klubber hvis man ikke hele tiden måtte forholde seg til et så oppisket klima som det både pressen, politiet og NFF bidrar til - i omtrent like store deler.


Denne saken er laget av Magasinets nettredakjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.