— Angrer du?

— Jeg angrer på at jeg ikke kan lære meg å holde kjeft.

Med julebordsesongen for døra, kan du ta dette som en advarsel: En sleivbemerkning om hun blonde på avdelinga kan koste deg jobben. Trine Grung spurte i bloggen sin hva den underskjønne Elin Tvedt egentlig har utrettet faglig. Det resulterte i en telefon fra sjefen.

— Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg ble veldig lei meg, men min første tanke gikk til Elin. Det handlet ikke om henne som privatperson.

Elin svarte ikke da hun ringte. En telefonsvarer fungerte som skriftestol.

— Det har vært noen tøffe uker, sier Grung og samler seg for ikke å gråte. For noen sekunder siden smilte hun med hele kroppen.

— Jeg er av den typen som tenker alt skjer for en grunn. Jeg er på offensiven, selv om jeg synes det er veldig trist. TVNorge behandlet meg svært dårlig. Jeg har tross alt jobbet der i fire år. Jeg er ingen robot. Grung har hyret sluggeradvokat John Elden. Han ser fram til runde nummer to.

— Jeg leste at Elin også fikk sparken?

— Jeg tror ikke hun er ute. Elin er et viktigere varemerke for kanalen.

Hadde dette vært en film, hadde følgende replikk falt nå: Vent, jeg kan forklare.

— Du skrev i affekt, hva gjorde deg så forbanna?

— Det har mye å gjøre med?... hva skal jeg si? Frustrasjoner i forhold til presse og jobbsituasjon. Jeg var sint, og da skrev jeg det jeg skrev. Men jeg er ingen slem person, jeg ville ikke ta noen.

— Hva ville du ha fram da?

— Det handlet overhodet ikke om Elin Tvedt. Egentlig ville jeg si til publikum: ikke la dere lure. Se forbi det ytre. Jeg synes fokuset i media er så feilskrudd. Det er mange som er på tv bare for å være der. Hva har de egentlig gjort? Har de noe på hjertet, eller vil de bare posere? Jeg sier ikke at de som springer på den røde løperen ikke har hjerne, for det er jo farlig å si, hæhæ.

— Likevel drømmer kidsa om å bli kjendis?

— Da må de spørre seg: hvorfor er det viktig for dem

at naboen, eller dama på Kiwi, vet hvem de er? Egentlig er det spørsmålet veldig interessant. Det kan være

et tema for mitt framtidige talkshow.

— Hvorfor er det viktig for deg å få ditt eget talkshow?

— Jeg har noe her å gjøre. En stemme som blir hørt.

For femten år siden åpent hun opp og fortalte alle om drømmen. Det var ingen fisledrøm. Den var svær. Trine Grung vil bli Norges nye Oprah. Akkurat nå, spesielt siden hun er arbeidsledig, går det litt trått med den drømmen. Likevel snakker hun om det som om det er like innen rekkevidde.

— Jeg vil lage et temabasert talkshow med egne og gode historier for hverdagsmennesker. Det er ingen andre som gjør det, og få kvinnelige programledere som bærer. Du har Anne Lindmo, som er veldig politisk korrekt. Så har du Grosvold, som er i samme gate, bare med mer snert.

— Er det skummelt å si det før du har klart det?

— Jo, men sånn er jeg. Jeg har lest «The Secret». Den handler om å tenke positivt. Jeg har laget mitt eget drømmekart over hvilke mål jeg skal nå.

— Hva står det der?

— Det er hemmelig. Jeg kan bare maile det til mine fire nærmeste. Ved å se for deg målet, vil universet hjelpe deg å nå det.

— Så du sier til deg selv at du snart får det talkshowet?

— Jeg kommer til å klare det.

Hvis hun klarer det, kommer hun til å stå til knes i den overflatiskheten hun spyr av. Akkurat det gjør mange andre programledere også. Mer eller mindre ufrivillig.

— Jobber du i en kommersiell bransje må du stille opp og svinge med håret. Jeg liker det ikke.

— Er kvinner mer utsatt for press?

— Det er et klart slankepress, spesielt blant programledere. I perioder blir jeg for opptatt av hvordan jeg ser ut. Da sier jeg: hallo, nå må du roe ned. Jeg er jo langt fra noen sylfide.

— Blir du presset til å være en sylfide?

— Det er et press i bransjen og på jenter i det offentlige rom.

— Vet du om programledere som ikke spiser?

— Jeg vet om programledere som spiser ekstremt lite, ja. Det er flere som har feil fokus. Dette handler også om det evige fokuset på det ytre. Det er dette som provoserer meg.

— Er tv i ferd med å bli erobret av de pene?

— Jeg vet ikke hvordan sjefene tenker når de ansetter. Men money talks. Pene mennesker selger mer, selv om det er farlig å si det. Sjefene vil sikkert være uenige.

— Er ikke dette premisser for bransjen?

— Ikke for alle. Kommersielle kanaler har et sterkere press enn andre. I NRK kan du jobbe uten å måtte fronte trynet hele tida. Du kan lage et program, og gå hjem.

— Er dette en jobbsøknad?

— Nei. Jeg har alltid vært sånn.

Hvis tv-karrieren skulle ende her, kan Grung skrive boka: «Hvordan sjekke opp en fotballproff når du ikke kan et fnugg om fotball.»

— Hvordan fikk du Jostein Flo på kroken?

— Jeg var vel bare så inni helvete sjarmerende.

Selv om vi sitter ved et bord inni hjørnet, breier Grungs astrale radius seg langt utover i lokalet. Hun har et nærvær som tar fysisk plass. Det er sånne damer Leonard Cohen skriver sanger om. Eller?... kanskje hun er for munter til det.

— Jeg jobbet i P3 da Jostein kom inn i studio. Det første jeg tenkte var: Jøss, er han så flott? Han hadde akkurat kommet til Strømsgodset. Da de vant seinere i sesongen ville jeg intervjue ham igjen.

Flo sa nei. Han synes hun var så frekk i kjeften. Grung kunne ikke fatte det. Hun hadde jo vært så sjarmerende.

— Jeg ringte for å overtale ham. Det endte med at vi snakket i telefonen i fire timer.

To tette unger seinere var Flo fortsatt fotballhelt, mens hun følte seg som ei utvasket klut.

— Du kan si TVNorge reddet meg. Eller, jobben som programleder i «Slankekrigen» reddet meg. For første gang på fire år fikk jeg alenetid. Jostein hadde fotballkarrieren sin. Jeg gikk mye hjemme, hadde ingen familie rundt meg og kjente bare de på barselgruppa. Det var tøft. Men programmet ga meg tid til å fokusere på meg selv igjen, trene og spise sunt.

Det er ikke usannsynlig at det hjalp på å være i begivenhetenes sentrum. Grung er ikke skapt til å være «dama til».

— Blir du redd for å forbli arbeidsledig?

— Nei. Jeg kan jobbe i radio, jeg kan jobbe som tannlegeassistent. Jeg gjorde en strålende vaskejobb på sykehuset i Stavanger. Det handler om å tenke positivt. Jeg har akkurat vært på tanketreningskurs. Det ga meg mye.

— Har du vært på kurs i coaching og empati også?

— Ja, og i selvledelse.

— Trenger du kurs i empati?

— Skal du lage talkshow må du kunne åpne hjertet også. I en intervjusituasjon vil jeg nå inn til mennesket. Da tror jeg at disse teknikkene kan brukes. Jeg går på kurs for å lære å være litt alterna?... annerledes.

I disse spåkonetider er det blitt risikabelt å bruke ordet «alternativ». Kanskje vi ikke burde nevne at Grung har gått til et medium for å få renset kanalene.

— Hvilke kanaler?

— Nå er det en stund siden jeg har vært der. Men hun sa mye som traff meg. Blant annet at jeg brukte hodet mitt for mye, og hjertet for lite. Det satte meg på en annen kurs. Inspirerte meg til å finne en mening med det jeg holder på med. Jeg har alltid oppsøkt alternative løsninger.

— Hvis du havner på den røde løperen igjen, kommer du til å gi jyplingene en på kjeften?

— Nei. Men de skal ikke tro at det er det som betyr noe til slutt, er å få en sekser av Jan Thomas. Det betyr ingenting.

iwt@dagbladet.no