NESTEN 60 PROSENT av den norske befolkningen mener global oppvarming er et svært alvorlig globalt problem, og over 70 prosent mener det samme om forurensing.

Det viser SSBs verdiundersøkelse fra 2007. Den moderne miljøbevegelsen har utviklet seg raskt de siste tiårene, og blitt en av de viktigste sosiale bevegelsene i vesten.

Dette miljøengasjementet har også gitt oss bevegelser som proklamerer det totale økologiske sammenbrudd, et fenomen religionshistorikeren Tarjei Rønnow tar for seg i sitt bidrag til den nye boken Dommedag! Verdens undergang før og nå, som nylig er utgitt på Humanist forlag. 

Rønnow går gjennom Gaia-teorier, beskriver re-earthing, voldelige miljøvernere og dystopiske futuristers ide om at jordens undergang er nært forestående.

EN AV DEM ER James Lovelock, Gaia-teoriens «far». I en artikkel i Guardian i september spør han om menneskeheten nå bør la være å intervenere og la kloden - Gaia - gjenskape sin egen balanse:

- HAR VI TILSTREKKELIGE evner til å ta på oss det som kan bli den tunge og permanente oppgaven det er å holde jorden i balanse? Hva vil skje hvis vi injiserer kjemikalier inn i stratosfæren for å motvirke global oppvarming? Selv om vi lykkes, kan det tenkes vi snart vil få nye problemer med for eksempel forsuring av havene. Dette igjen krever en ny medisin, og så videre.

Vi kan befinne oss i en Kafka-lignende verden der vi ikke slipper unna. Uansett hva vi gjør vil det sannsynligvis lede til massedød i en skala som gjør at alle tidligere kriger, hungersnød og katastrofer virker små.

Å fortsette som før vil trolig drepe de fleste av oss dette århundret, skriver Lovelock.

Han mener vi bør bruke geoteknikk (geo-engeneering) hvis det kan kjøpe oss tid, men at vi må satse på at arktiske områder vil bli de eneste stedene mennesker kan leve på en overopphetet klode.

EN GRUNNLEGGENDE forestilling miljøbevegelsen deler med de økologiske dommedagsprofetene, er troen på at menneskets urenhet og skyld er forklaringen på jordens miljøproblemer, mener Rønnow.

Fortellingen om menneskehetens «fall» har en parallell i kristne og pietistiske fortellinger. Selv om miljøsaken er knyttet til en vitenskapelig forståelse av verden, er en av vår tids paradokser at vitenskapen utvider grensene for det vi vet noe om - og at kunnskap dermed øker uvitenheten vår.

- For 40 år siden var forurensing først og fremst noe vi kunne ta og føle på, det var skogsdød, eksos og dårlig vannkvalitet. [...] Nå - med klimaproblemet, har de fysiske årsakssammenhenger for alvor forlatt den målestokk vi kan sanse i, forlatt vår størrelsesorden så og si, og forsvunnet ut i atmosfæren og inn i mikropartiklenes verden, skriver Rønnow.

Den menneskelige syndefortellingen om miljøødeleggelsene krever ikke mer rasjonalitet av oss, men mindre. Mennesket kan ikke redde verden gjennom mer teknologi; istedet bør vi vende tilbake til naturen, vi bør bli natur.

Vi må leve i harmoni med Gaia.

DEN GRESKE JORDGUDINNEN Gaia er blitt et av de viktigste og mest kraftfulle symbolene for den moderne økologiske bevegelsen, til tross for at det er lite i de gamle grekernes religion og filosofi som peker mot økologisk tenkning og væremåte, påpeker Rønnow.

Atmosfære-kjemikeren Lovelock har moderert sin teori siden han først publiserte «Gaia: a new look at life on earth» i 1979. Teorien er nå til delvis, om enn i en mer vitenskapelig form, i bruk i akademiske miljøer. Men han er likefullt en prominent talsmann for frykten for det totale økologiske sammenbruddet.

Den sentrale påstanden i den opprinnelige Gaia-teorien er at jordkloden fungerer som én eneste selvregulerende organisme, der biosfæren kontrollerer og regulerer de kjemiske og klimatiske forholdene i atmosfæren. i «Gaia: a new look at life on earth» antyder Lovelock at menneskeheten kan forstås som Gaias nervesystem, at vi er hennes øyne, ører, hjerne og bevissthet. Lovelock selv sier han ikke hadde anelse om hvilken religiøs betydning boken hans skulle få.

Newageren David Spangler forklarer det i sin artikkel «Imagination, Gaia, and the Sacredness of the Earth» fra 1996:

- I en industriell kultur, på jakt etter nye myter å lede oss, er denne (religiøse) responsen overhodet ikke overraskende. Forestillingen om Gaia, den levende Jorden, gjenforener oss med våre forfedres mytiske, feministiske, økologiske og spirituelle forestillingsverden, i den nå akseptable form av en vitenskapelig teori. (Rønnows oversettelse).

DEN SELVERKLÆRT PROFETISKE  Gordon-Michael Scallion er en av dem som går lengst i sine apokalypiske spådommer. Han begynte allerede på 70-tallet å motta visjoner fra en høyere bevissthet om nært forestående økologiske katastrofer, forklarer Rønnow. I Earth Changes-bevegelsen, et løst sammensatt new-age-aktig miljø som Scallion er en del av, sirkulerer en rekke uklare spådommer og åpenbaringer om at jorden er i ferd med å endre seg dramatisk.

Visjonene til Scallion kommer til ham i drømme, eller kan rett og slett dukke opp på PC-skjermen, og av dem lager han detaljerte kart man kan kjøpe på hjemmesidene hans.

- At samtlige av profetiene hans, som for eksempel at California skulle ligge under vann innen mai måned 1993, har slått feil, ser ikke ut til å bekymre tilhengerne hans. Heller ikke at hans nylig har kjøpt en millionvilla i Florida, et område som ifølge hans egne spådommer ikke vil eksistere særlig mye lenger, skriver Rønnow.

Han viser også til at elementer i det samme Earth Changes-miljøet ser ut til ikke bare å være opptatt av miljøet, men også regjeringers konspirasjoner, skjult historie, tapte kontinenter og utenomjordisk intelligens.

EN SOM IKKE er nådig i sin kritikk av den religiøse øko-bevegelsen er professor i Sosialantropologi Arne Kalland ved Universitetet i Oslo. I siste nummer av Norsk antropologisk tidsskrift går han gjennom tendensen som går langt inn i antropologiske miljøer.

Det kommer stadig mer litteratur om alternative verdensbilder hvor mennesket betraktes som en integrert del av naturen, og ikke hevet over den. Man leter etter samfunn der mennesket og naturen lever i respektfull symbiose basert på dyp økologisk visdom. Og man finner vanligvis to kilder til denne «visdommen», forklarer Kalland i sin artikkel:

Det ene er ideen om De edle Andre - om de «økologisk edle villmennene» i verdens urbefolkninger. Det andre er den påstått dype økologisk innsikten man kan finne i asiatisk religion.

Sentralt i disse forestillingene er at det mekaniske verdensbildet i kristendommen og vestlig tradisjon har ødeleggende miljøkonsekvenser.

GJØR DISSE ØKO-RELIGIØSE verdensbildene oss bedre i stand til å løse dagens miljøproblemer? Nei, snarere tvert imot, mener Kalland. Miljøødeleggelser er intet nytt i Asia, allerede i for over 1000 år siden opplevde Kina at store skogsområder ble ryddet og elver forurenset. Deler av Japan opplevde avskoging for 1300 år siden.

- Avskoging kan ha vært den avgjørende faktoren for Indus-kulturens undergang. Det er ingen grunn til å skjule at mange regioner i Asia opplevde miljøkriser lenge før europeerne gjorde sin inntreden, skriver professoren.

Det økoreligiøse perspektivet kan i seg selv være problemet, for når naturen oppfattes som totalen av alle eksisterende fenomener, forsvinner distinksjonen mellom det som er skapt av mennesker og det som er skapt av guder. En cola-automat er like naturlig som en skogkledd ås, og konsekvensen blir at vi kan ikke gjøres mer ansvarlige for våre handlinger enn dyrene.

I Asia verdesettes dessuten ofte den kultiverte naturen i form av for eksempel en hage eller modifiserte planter, i langt større grad enn den ville naturen som betraktes som del av den «eksterne» verden. Den ville naturen har ingen relasjon til samfunnet, og menneskene har dermed ingen forpliktelse i forhold til den.

Kalland poengterer også at et nært forhold mellom mennesker og åndene som «besjeler» naturen kan føre til ødeleggelse. Mennesket kommer i takknemlighetsgjeld når de ødelegger natur, men denne kan de betale tilbake gjennom ritualer. Og «forestillingen om de økologisk edle Andre kan tjene til å låse urbefolkninger til en etnografisk presens fra mer idylliske premoderne tider», skriver han.

Han konkluderer med at man bør se på sosiale institusjoner snarere enn å søke i religion for å løse verdens miljøproblemer.

I RE-EARTHING-KRETSER kan man gå gjennom ritualer der man gjenfinner tilhørigheten til den levende jorden. Økoprofetene John Seed  og Johanna Macy som er sterkt påvirket av Arne Næss' dypøkologi og indiansk spiritualitet har blant annet workshopper i «fortvilelsesarbeid» der deltagerne representerer ulike planter og dyre-arter og gir uttrykk for sitt raseri og skyldfølelse på vegne av planeten.

I Earth Changes ser vi et eksempel på et spirituelt miljø-engasjement som har tatt en apokalyptisk vending, der man mener de som ikke klarer å gjenfinne tilhørigheten til naturen snart vil bli utslettet, skriver Rønnow.

Dagbladet.no føler en viss grad av protestantisk skyld ved publiseringen av denne artikkelen, i og med at vi ikke kan være sikre på om verden vil gå under på grunn av miljøødeleggelser eller ikke. Men vi tror uansett at en faktabasert tilnærming til miljøproblemer, for eksempel gjennom våre egne nye miljøsider, kan være like konstruktiv som det overnevnte fortvilelsesarbeid.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på epost.