ALASKA-GUVERNØR Sarah Palin er John McCains nummer to, etter å ha takket ja til rollen som hans stedfortreder. I Miss Alaska-konkurransen i 1984 ble hun også nummer to.

Og andreplassen er fortsatt mitt tips for den republikanske valgseddelen ved presidentvalget i november.

To snaue år som guvernør i en kjempeiglo på grensen til Russland blir for tynt når man skal backe en presidentkandidat på 72 år, som Maureen Dowd skriver i The New York Times. En kort og utilstrekkelig gjennomgang av kandidaten åpner for flere runder med negative oppslag i tiden frem mot valget.

Historier om mulige usaklige oppsigelser av en ex-svoger og en gjenstridig bibliotekar kan etter hvert trekke Palin inn i rampelyset med negativt fortegn. Anklager om politisk baserte oppsigelser og utfrysning har florert under Bush-administrasjonen og granskes fortsatt.

Historiene om Palin har allerede begynt å komme og vil trolig tilta i intensitet når journalistene får gravd litt til.

Hadde ikke Palin innfridd i sin tale forrige torsdag kunne det sett riktig ille ut.

MEN TALEN VAR GOD, et helhjertet fremstøt mot «small town America». Hun beviste at hun ikke lar seg pille på nesen og kan slå tilbake mot sine kritikere, til tross for null erfaring fra rikspolitikken. Det var noe jordnært og ekte over måten Palin presenterte seg og sin familie på. Hun kritiserte Obama hardt og hadde et tilbakevendende tema om at det er forskjell på å snakke om endring og det å faktisk gjennomføre det.

Talens friskeste øyeblikk var nok da hun improviserte en vits om at det som skiller en «hockey mom» og en pitbull er leppestift. Obamas forsøk på å spille videre på leppestiftvitsen har vakt oppsikt, og var ikke særlig vellykket.

PALIN GJORDE det klart at hun vil dra til Washinton for å tjene folket, ikke for å smigre seg inn hos politiske kommentatorer.

Levert med glimt i øyet kan en slik Washington-forakt og øye for øye, tann for tann-holdning fungere. Men det er risikabelt å gå i strupen på mediene fra start av. Hun har holdt media på armlengdes avstand i en uke nå. Men ABC news sendte natt til i dag det første dybdeintervjuet med Palin.

Der ble hun kjørt på utenrikspolitikk uten å overbevise, og intervjuer Charles Gibson var tidvis småfrekk og nedlatende. Det ble tydelig at hun er usikker på hva Bush-doktrinen og NATO-pakten innebærer.

LIBERALE KOMMENTATORER er naturlig nok svært skeptiske til valget av Palin. Men også en del konservative kommentatorer har vært kritiske. Peggy Noonan fra Wall Street Journal trodde mikrofonene var skrudd av og gikk skikkelig i baret da hun sa at Palin var dårlig kvalifisert for embetet.

Da det dukket en kvinne opp på republikanernes stemmeseddel skiftet tonen totalt hos en del konservative kommentatorer som tidligere har kommet med kjønnsbasert kritikk av Hillary Clinton. Palin snakket selv om glasstaket Hillary nesten knuste da hun lanserte kandidaturet sitt i St. Paul. Valgkampstrategene har siden tonet ned den kvinnesaksorienterte retorikken, de innså formodentlig at det ble for billige triks.

MEN MENINGSMÅLINGENE indikerer at det fungerte. Hvite kvinnelige velgere strømmer for tiden fra Obama til Palin; mange kvinner liker åpenbart å se en kvinne på stemmeseddelen. Fox News kaller Palin simpelthen populær. Siden McCains tale var en heller tam affære er det nærliggende å tro at den nyvunne entusiasmen rundt republikanernes kampanje skyldes Palin.

Hennes anti-elitistiske fisker- og jegerprofil treffer også mange velgere.

Naturlig nok er kritikken fra kvinnelige eliter tung. Ingen har kritisert den åpenbare sjarmoffensiven overfor kvinnelige velgere hardere enn nettopp kvinnlige spaltister. New York Times' Gail Collins skriver at det ikke nødvendigvis er slik at man ønsker å stemme på kandidater som har samme «internal plumbing» som en selv.

Washington Posts journalist Ruth Marcus setter videre spørsmålstegn ved den vordende bestemors strengt konservative forhold til seksualopplæring for ungdom, i og med at hennes 17 år gamle datter er gravid.

Men vi kan ha å gjøre med sterke identifiseringsmekanismer mellom velgere og kandidater. Obama har jo et meget solid grep på de afroamerikanske velgere. Jessica Reaves artikkel «McCain's choice won't fool women» i Chicago Tribune mister kanskje noe vesentlig.

DET VI ER VITNE til om dagen er enten en taktisk bommert fra McCains side, eller en valgkampmessig genistrek. McCain har egenrådig tatt inn et ubeskrevet blad, og satt det opprinnelige ønsket om Joe Lieberman til side. Fra å være en ukjent fembarnsmor som nesten ingen i USA hadde hørt om, har Palin i løpet av få dager blitt kjent på verdensbasis.

Historisk er hun allerede, ettersom hun for alltid forblir den første kvinne som figurerte på en republikansk stemmeseddel til et presidentvalg. Valget av Palin har så langt vært en vitamininnsprøytning for McCain-kampanjen, men ikke nødvendigvis for det desillusjonerte republikanske partiet.

Amerikanske partier er mer å betrakte som løse valgkampallianser med et bredt spekter av politiske strømninger internt. Gjennom hele landsmøtet i St. Paul var det påfallende hvor sjelden partiets egen president Bush ble nevnt. Republikansk partitilhørighet neppe er noen fordel ved dette valget.

Paradoksalt nok har republikanernes kandidater bestemt seg for å reise til Washington for å fikse Washington, en by de har dominert lenge. De har tross alt kontrollert det hvite hus de siste åtte år og begge hus i kongressen i 14 av de siste 16 årene.

Det er tydelig at med en snedig valgkamp er det meste mulig.

MED ETT fikk begge partiene atypiske kandidater på stemmeseddelen. Dessverre spørs det om vi noensinne får se stjernene Obama og Palin flekse karismamuskelen på samme scene.