• Hvem blir USAs neste president? Send inn dine spørsmål til nettmøte med USA-ekspert Jon Henrik Gilhuus!

DET ER SOM KJENT delstatenes valgmenn som velger både president og visepresident i USA. I år skal de i alt 538 valgmennene møtes 15. desember for å avgi sin stemme. 
 
Det kreves et absolutt flertall, altså 270 valgmannsstemmer for å bli valgt til president.

Ved valget i 2000 vant Bush 271 valgmannsstemmer, Gore vant 267. I 2004 tok Bush 286, mot Kerrys 252.

MENINGSMÅLINGENE VISER at det er reelle muligheter for at det etter årets presidentvalg 4. november kan ende med uavgjort, altså 269-269 i valgmenn. De som har fulgt Monticello Societys daglige statusrapporter fra delstatsmålingene vil vite at dette er en høyst reell mulighet.

Mer detaljert: Valget kan føre til følgende endringer i forhold til 2004 i Valgmannskollegiet: Barack Obama erobrer Iowa (7 valgmannsstemmer), New Mexico (5) og Colorado (9). John McCain tar tilbake New Hampshire (4). Det fører til en netto demokratisk gevinst på 17 valgmannsstemmer. Dermed står det 269-269 i valgmenn.

Et slikt utfall åpner for at Demokratenes visepresidentkandidat Joe Biden ender opp som president.

6. JANUAR NESTE ÅR, klokken 13.00, skal stemmene fra valgmennene telles opp. Det er Dick Cheney som mottar konvolutten og bryter forseglingen. Deretter telles de opp foran en samlet Kongress av to medlemmer fra hvert kammer.

Grunnlovens 12. tillegg sier at dersom ingen presidentkandidat oppnår et flertall av valgmenn i denne opptellingen, skal Representantenes Hus straks komme sammen for å velge en president blant de tre kandidatene med flest valgmannsstemmer. Dersom det ikke er et flertall i Valgmannskollegiet for en visepresidentkandidat, skal Senatet velge denne, blant de to kandidatene med flest valgmannsstemmer.

Ved en slik valgprosedyre har hver delstatsdelegasjon i Huset én stemme, og det kreves 26 delstater for å vinne. Wyoming med én representant og California med 53 har altså lik innflytelse. I Senatet har alle medlemmer én stemme, og det kreves 51 stemmer for å velge en visepresident.

DET HAR SKJEDD TIDLIGERE at man ikke har endt opp med noen president etter valget. Huset valgte president i 1825 (John Quincy Adams) og Senatet valgte en visepresident i 1837 (Richard Johnson). I tillegg valgte Huset Thomas Jefferson i 1801, men det var før det 12. grunnlovstillegget.

Det måtte hele 36 avstemninger til i Kongressen før Thomas Jefferson ble valgt til president, riktignok under en litt annen valgordning enn i dag.

Under den nåværende prosedyren ble John Quincy Adams valgt i februar 1825, på første avstemning (presidentperioden startet 4.mars på den tiden).

DERSOM VI ENDER OPP MED 269 til Obama og 269 til McCain (eller færre på grunn av stemmer til tredjekandidater) skal Huset etter Grunnloven «straks velge en president» fra de inntil tre kandidatene med flest valgmannsstemmer.

Det kreves altså et flertall av de 50 delstatsdelegasjonene, det vil si 26 for å velge en president.

Per i dag har Demokratene flertall i 27 delegasjoner, Republikanerne i 21 og 2 stater er splittet likt mellom partiene.

Alt tyder på at Demokratene kommer til å beholde flertallet, trolig også øke det noe ved årets valg. Imidlertid er ikke dette ensbetydende med at de beholder flertallet av antall stater, siden de trolig kommer til å tape noen seter her og der.

DET ER INGEN UMULIGHET at Huset vil være for splittet til å velge en president. Alt som trengs er en strategisk republikansk gevinst i usikre distrikter i enten Indiana, Minnesota, Mississippi, New Hampshire, North Carolina, Tennessee eller Wisconsin, for at disse statene skal vippe til nøytrale eller republikanske. Selv med flere demokratiske gevinster i delstatsdelegasjoner kan vi ende opp med færre enn 26 demokratiske delegasjoner.

I så fall vil begge partier trolig legge press på sentrumsorienterte politikere i det andre partiet, særlig fra stater der den ene presidentkandidaten har vunnet klart. Det skal mye til for at noen bryter ut.

Utsiktene til et delt utfall i Huset vil øke mulighetene for at det blir inngått et kompromiss i Valgmannskollegiet på forhånd, eventuelt vil trolig en eller flere valgmenn på egen hånd stemme på en tredjekandidat, for å gi Huset i det minste EN kandidat å velge fra i tillegg til McCain og Obama. Dersom det ikke foreligger et samordnet kompromiss på forhånd er det helt umulig å si hvem denne tredjepersonen kan bli.

Dersom vi ikke får noen utbrytere eller avtaler, og stillingen i Valgmannskollegiet og Huset forblir fastlåst frem til 20.januar, sier Grunnloven at den nyvalgte visepresidenten skal fungere som president inntil Huset har valgt en på konstitusjonelt vis. Vi må anse det som nesten sikkert at Demokratene etter årets valg vil ha minst 51 senatorer utenom Joe Lieberman (som muligens vil stemme på Palin), og da blir Joe Biden visepresident, og altså fungerende president.

Dette blir en uheldig situasjon som vil skade landets politiske stabilitet.

Biden kan teoretisk bli sittende frem til neste presidentvalg, med alle presidentens fullmakter og oppgaver, samtidig som alle vet at han kan bli erstattet når som helst som følge av at en kongressrepresentant endrer mening, eller at et suppleringsvalg vipper en delstatsdelegasjon.

Et slikt utfall vil gjøre Kongressvalget i 2010 til tidenes thriller.
Et annet usikkerhetsmoment er at med visepresidenten som fungerende president, vil det ikke være noen valgt erstatter dersom Biden skulle falle fra på noe vis. Speakeren i Representantenes Hus er neste i rekkefølgen, og tanken på radikale Nancy Pelosi som president vil trolig få de fleste republikanere til å inkludere Biden i aftenbønnen.

OM HUSET MÅ VELGE PRESIDENT, er flere andre utfall også mulige.

Det er sannynslighetsovervekt for at Demokratene vil kontrollere minst 26 delegasjoner i Huset 6. januar. Selv om Republikanerne trolig vil plukke noen seter, og kanskje til og med en delegasjon eller to, er det minst like stor mulighet for at Demokratene erobrer noen (f.eks Alaska, Michigan, Missouri, Nevada, New Mexico eller North Carolina).

I så fall blir Barack Obama nesten sikkert valgt til president av Huset.

Dersom John McCain skulle vinne et flertall i befolkningen vil det trolig være et visst press på demokratiske representanter fra konservative stater/distrikter for at de skal følge «folkeviljen», men det skal mye til før noen setter sitt politiske (og fysiske?) liv på spill, selv om avstemningen i Huset skal foregå skriftlig.

Det vil kjapt bli klart hvilke(n) stat(er) vedkommende er i, noe som reduserer mulighetene drastisk. Vedkommende vil være dypt hatet og foraktet av sitt parti, og selv om han/hun/de skulle skifte parti, ville det være umulig å samarbeide med gamle kolleger resten av tiden.

Et slikt utfall kan dessuten komme til å forgifte den politiske prosessen sterkt; dersom McCain blir valgt av Huset på grunn av partibytter i et par delstater vil han ha umulige samarbeidsforhold med et Hus der flertallet av de 435 fortsatt er demokrater.

Det er teoretisk mulig at republikanerne erobrer et flertall av delegasjonene selv om flertallet av de 435 representantene er demokrater.

McCains fremgang har også hjulpet på en del målinger i Kongressen, og dersom Republikanerne holder sine egne delegasjoner og vinner et strategiske sete i de fem delstatene Arizona, Indiana, Kansas, North Carolina, Tennessee (eventuelt to seter i Pennsylvania), kan de faktisk komme opp i 26-27 delegasjoner.

Jeg holder dette for lite sannsynlig, og dersom det skulle skje, vil det trolig innebære at McCain uansett har vunnet så mange stater at sammensetningen i Huset er uinteressant i denne sammenheng.

DET FINNES ET (usannsynlig) scenario til: Grunnloven krever at 2/3 av senatorene skal være tilstede under valget av visepresident.

Ved å la være å møte opp, kan Republikanerne i Senatet blokkere valget av Biden, samtidig som partiet kan forsøke å inngå allianser med moderate Demokrater i Huset for å få valgt en annen enn Pelosi som Speaker.

SELV OM VALGRESULTATET skulle bli helt likt, slik som skissert over, er det flere scenarier for hvordan valgresultatet allikevel gir oss en vinner, slik at valgmennene velger president, som vanlig.

Det finnes to delstater som ikke følger den vanlige prosedyren med å gi alle statens stemmer til den som vinner staten.

I Maine (4 valgmenn) og Nebraska (5) fordeles valgmennene etter hvem som har vunnet innenfor hvert enkelt kongressdistrikt, mens de to siste tildeles den som har vunnet staten.

I Maine er det, etter målingene, ingen umulighet at John McCain kan ta flest stemmer i den nordlige halvdelen av staten, og dermed få en valgmann fra det 2. kongressdistrikt.

I konservative Nebraska skal det trolig mye mer til for at Obama tar flest stemmer i det tradisjonelt mest liberale 1. distrikt, rundt Omaha - da har han trolig vunnet en del andre stater først, og hele poenget med denne spekulasjonen faller bort.

Det skal legges til at det aldri har skjedd at en av disse statene har splittet sine valgmenn, men det er John McCain som har en mulighet her.

EN ANNEN MULIGHET er at vi får «avhoppere» i Valgmannskollegiet.

Etter Grunnloven kan nemlig disse 538 stemme på hvem som helst som oppfyller de formelle krav til å bli president (minst 35 år, født amerikansk statsborger, ikke vært president i mer enn 6 år tidligere).

Vi har flere ganger sett at etter at et valg er avgjort, har valgmenn fra det tapende parti benyttet anledningen til å avgi en «ufarlig» proteststemme; i 2000 stemte en valgmann fra DC blankt i protest mot at byen ikke hadde representasjon i Kongressen, mens i 2004 stemte en fra Minnesota på John Edwards i stedet for på John Kerry.

Dersom valgresultatet viser at det ligger an til 269-269 vil det bli et vanvittig press for å få til en avgjørelse i løpet av desember.

I 29 delstater + DC finnes det lokale lover som åpner for å straffe eller til og med erstatte valgmenn som avstår fra å stemme, eller som stemmer på noen andre enn de som de lovet å stemme på da de ble satt opp på valglistene.

I praksis vil dette neppe avskrekke noen fra å avgjøre et presidentvalg. Et kompliserende element er at i mange stater er det hemmelig votering - man kan derfor endre stemme uten stor fare for å bli oppdaget. Partiene plukker gjerne ut folk som er kjent for sin partilojalitet til å stå på valglistene til Valgmannskollegiet, men mediepresset, hensynet til demokratiet, hensynet til politisk stabilitet og kanskje muligheten til å skrive seg inn i historien kan vel påvirke de stauteste partitilhengere.

DEN TREDJE, OG DESIDERT minst sannsynlige muligheten, er at partiene av hensyn til nasjonens politiske stabilitet blir enige om å velge noen andre til president og visepresident.

Det kan enten foregå ved at de oppfordrer alle sine valgmenn til å stemme på avtalte kompromisskandidater, eller at de får bare noen få til å gjøre det, slik at Kongressen får en tredjekandidat de kan velge i stedet for McCain og Obama.

Dette siste forutsetter at lederne i Kongressen er med på opplegget. Mulige kompromissnavn her er for eksempel Colin Powell og Joe Lieberman. Teoretisk sett er det mulig å tenke seg en delt løsning også mellom de nåværende kandidatene, for eksempel at McCain sitter i to år med Biden som visepresident. Biden blir så president de siste to årene, med en republikansk visepresident. Uansett ville vedkommende president/visepresident trolig måtte gjøre det klart at de ikke hadde til hensikt å stille igjen i 2012, slik at ingen fikk et overtak før det valget.

HVA SLAGS VALGRESULTAT vi ender opp med i stemmer, og opinionen vil trolig avgjøre hvilke(t) av de ovenstående scenariene som finner sted.

Mange vil stå hardt på at politikerne må velge en av de som faktisk sto på stemmeseddelen, noe annet ville være å holde folket for narr. Andre vil innvende at USA er vel så mye en republikk som et demokrati, og at noe av poenget med Valgmannssystemet var nettopp å velge «den beste» til president, uavhengig av folkelige strømninger. Grunnlovens far, James Madison, trodde selv at presidenten kom til å bli valgt av Kongressen 9 av 10 ganger, fordi ingen kandidat ville ha stor nok oppslutning i Valgmannskollegiet.

Hensynet til den politiske stabiliteten er det ene argumentet som gjør at partene kan komme til å legge den stadig bitrere polariseringen til side og samle seg om et kompromiss, enten i Valgmannskollegiet eller i Kongressen. Forhåpentligvis får vi et resultat som ikke skaper for mye bitterhet, og som sikrer USA et stabilt og akseptert styre de neste fire årene. Uansett vil de ovenstående scenariene utløse omfattende politiske og konsitusjonelle debatter og spekulasjoner. Og kanskje, kanskje, er vi så heldige at denne forfatteren får leve til å se Valgmannskollegiet kastet på historiens søppeldynge, der det hører hjemme. Men det er en annen kronikk.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

Hvor sannsynlig er det at Biden blir president? Er det andre merkverdige utfall av presidentvalget som vi bør vite om? Spør USA-ekspert Jon Henrik Gilhuus i nettmøte!