FINANSKRISEN har brakt fram minner fra den svarte mandagen i 1987, som førte til bankkrisen og boligkrakket i Norge. Og dessuten «selvmordene i flosshatt» i 1929, da krakket på New York-børsen fikk aksjemeglere til å hoppe ut fra skyskrapere. Det spørres om vi ikke har tatt noe lærdom av historiske hendelser.

Å sammenligne med 1929 er ikke særlig treffende, mener historiker Scott Reynolds Nelson. Den glemte panikken i 1873, som han kaller «The Real Great Depression», er den vi bør se på i dag, skriver han i en artikkel i The Chronicle of Higher Education.

- De fleste vet ikke mye om denne krisen, men de som gjør det, er skikkelig bekymret, sier Nelson til Cityroom-bloggen til New York Times. Årsaken til at de opplyste har fått skjelven er følgende: 1873-krakket kom som følge av byggeboom på grunn av tilgang på billige banklån. En stadig verre bankkrise fulgte. Den førte til nær totalt sammenbrudd i det finansielle systemet.

Høres kjent ut?

Problemene etter krakket i 1929, derimot, hang sammen med andre ting: For store lagerholdninger i fabrikker, børskrakk, Tysklands manglende evne til å betale tilbake krigsgjeld, som førte til et vedvarende trykk på britiske gullreserver. Ingen av disse faktorene er til stede nå, mener professoren: Bankene har forlatt tilknytningen til gull, børsnedgangen følger av en årelang bankkrise og industrien har i dag mulighet til finjustert kontroll på produksjonen om etterspørselen går ned.

1873-KRISEN, derimot, den er som tatt ut av 2008, mener professoren, som etter artikkelen har fått telefoner fra Wall Street-folk som vil ha ham til å fortelle mer om hvordan det gikk i 1873. Det er ingen lystig lesning. Problemene varte i nesten fire år i USA, seks i Europa. Professoren bruker også hendelsene da til å forutse hva som vil skje nå.

- Panikken i 1873 viste at verdens økonomiske tygdepunkt gikk vestover, fra Sentral-Europa mot USA. Dagens finanskrise kan gi et videre skifte, fra USA og til Kina og India, skriver professoren.

Før panikken i 1873 hadde verdenshandelen i flere tiår vært inne i sin raskeste vekst noen sinne. Mellom 1840 og 1873 vokste den med seks prosent per år. Europa sto for det meste av handelen på 1800-tallet, rundt totredeler.

PROBLEMENE BEGYNTE i Østerrike-Ungarn, Preussen (Tyskland) og Frankrike. I Tyskland hadde liberalisering av lovverket ført til opprettelsen av nye foretak, for eksempel Deutsche Bank. Stemningen var høy etter krigsseieren over Frankrike i 1871. Pengene strømmet inn som følge av Frankrikes nedbetaling av krigsgjeld, samt aksjespekulasjon i jernbane, industri, havner og dampskip. De samme bransjene som var gjenstand for altfor heftig ekspansjon i USA.

I de europeiske landene lånte en rekke nye utlånsinstitusjoner ut penger med pant i byggeprosjekter, særlig i Wien, Berlin og Paris. Keiserne støttet virksomheten.

Siden pantelånene var lettere å få, oppsto det en byggeboom. Eiendomsprisene gikk til værs, lånetakerne fikk mer og mer kreditt, med pant i uferdige eller halvferdige bygninger. En rekke av hovedstedenes paradebygninger, turistattraksjoner i dag, ble oppført i denne perioden.

Samtidig var verdenshandelen friere enn noen gang. Ideer som om frihandel fikk gjennomslagskraft, tollbarrierer ble fjernet, handelsavtaler ble inngått, importforbud ble fjernet. Dessuten var transportkostnadene blitt mindre, blant annet på grunn av toglinjer. Dampmotoren og store fartøy til havs gjorde verden mindre.

Den økte handelen førte også til at opp- og nedgangstider spredde seg lettere mellom landene.

EN KJENT SITUASJON, altså, for 135 år siden. Det ble ikke bedre da Europa fikk konkurranse. Ikke fra Kina, men fra det amerikanske Midt-Vesten, som hadde fått togforbindelse.

Russiske og europeiske kornhandlere ble utkonkurrert på pris. I USA hadde bøndene teknisk utstyr som gjorde dem overlegne, samt enorme dampskip som brakte store forsendelser med korn over havet.

Storbritannia, som var den største kornimportøren, gikk over til det billige, amerikanske kornet i 1871. Året etter eksporterte USA store mengder mat og parafin. Europeisk mel, kjøtt og raps ble utkonkurrert.

Krakket, som på tysk ble hetende Gründerkrach, rammet børsen i Wien 9. mai 1873, og spredte seg i Sentral-Europa. I Tyskland krasjet jernbaneselskapet Bethel Henry Strousberg, noe som fikk bobla til å sprekke der. Britiske banker ble tilbakeholdne med kapitalen. Det ble nærmest umulig å låne penger mellom banker, kostnadene var for store.

USA viste seg for første gang som supermakt. Den europeiske handelen og levemåten ble sett på som truet av billig, amerikansk arbeidskraft. Den amerikanske handelsinvasjonen ble hendelsen kalt. Men krisen nådde USA også.

HØSTEN 1873 KOM DEN TIL USA, som også var svekket av en rekke hjemlige hendelser.

Jernbaneselskapene fikk problemer først. Investorene begynte å tvile på at avkastningen av investeringen deres virkelig var så verdifull som lovnadene lød, om dårligere tider kom. De fikk rett. Prisene gikk ned og jernbaneselskapene tok kortsiktige lån for å fortsette å legge skinner. I 1873 gikk renta kraftig opp på kortsiktige lån i Europa.

Da jernbaneinvestor Jay Cooke fikk trøbbel med å tilbakebetale lånene sine, gikk banken hans med samme navn konkurs 18. september 1873. Banken Henry Clews fulgte like etter, og aksjemarkedet krasjet. Børsen i New York ble holdt lukket i 10 dager.

DE NESTE TRE ÅRENE måtte hundrevis av banker legge ned virksomheten. En langvarig nedgang i priser fulgte. I USA gikk 89 av landets 364 jernbaner konkurs. 18 000 foretak ble langt ned mellom 1873 og 1875. Boligprisene falt, byggevirksomheten stoppet opp, lønningene dalte.

Svært mange ble arbeidsledige i en tid da storparten jobbet i landbruket. I tillegg var den hardt rammede jernbanen landets nest største arbeidsgiver.

New York opplevde 25 prosent arbeidsledighet. Ledigheten landet over nådde 14 prosent i 1876. Arbeiderne demonstrerte for å få jobb over hele landet.

For de rike med nok penger i reserve, ble årene svært gode. Men for mindre firma som trengte kapital utenfra og produserte avhengig av for sesongetterspørsel, var situasjonen alvorlig. Og de velbeslåtte kunne kjøpe opp de kriserammede konkurrentene sine, og slik ble industrien mer konsentrert.

I Europa ga mange jødene og utenlandske banker skylda. I Øst-Europa ble det igangsatt pogromer mot jødene.

DEPRESJONEN BLE ETTERFULGT av økt proteksjonisme. Tollbeskyttelsen blomstret opp, særlig på grunn av konkurransen fra USA. I Tyskland satte Bismarck igang tiltak for å beskytte kornproduksjonen. I USA endret maktforholdene seg, og også her ble frihandelen erstattet av mer proteksjonisme.

Professor Scott Reynolds Nelson forutser lignende hendelser nå:

- De som kommer vinnende ut av krisen kan være de firmaene som har pengereserver. En vidtgående konsolidering av industri kan komme, sammen med tiltak med høye tollbarrierer, nedgang i internasjonal handel og jakt på innvandrere som syndebukker for økende arbeidsledighet.

I historien kan en finne noe trøst. Til tross for depresjon og ny politikk, børsen i New York begynte å stige igjen i 1877, og både i USA og Europa ble tiden fram til første verdenskrig en periode med rask vekst.

Stemmemessig fører kriser også til endringer. For USA sin del mistet republikanerne kontrollen i Huset i 1874. I årets valg gjentar antakelig dette seg: Demokratene (som fikk kontroll i 2006) vil etter alt å dømme vinne mange nye seter i Representantenes Hus. 

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.