Den boltrer seg i røverbøkenes, B-filmenes, tegneserienes og popmusikkens verden. Via de store bibelfilmene fra Hollywood tar den seg også lange sveiptokter inn i de bibelske fortellingenes verden (vi befinner oss i Ryfylke, må vite). Birkedal er på hjemmebane i Sherwood-skogen sammen med Robin Hood, Vesle John, Broder Tuck, Will og Marian. Han lever et nært samliv med Tarzan, Dracula, King Kong og Frankenstein-monsteret, med Noa, Moses, Enok og Josef, med Jack Mahoney og Charlton Heston, med Paul McCartney og Bob Dylan, med Asterix, Klara Klukk og Snøfte Smith.
Med effektiv bruk av litterærer speilingseffekter og dobbelteksponeringsteknikker viser forfatteren hvordan kulturindustrien invaderer guttenes fantasiverden. Han viser hvordan fiksjon og virkelighet glir over i hverandre i imitasjonsritualenes modellunivers, og i sin egen litterære metode etteraper han denne glidning. Uten besvær beveger han seg inn og ut av filmene og bøkene. Her er intet skille mellom liv og fiksjon.Woody Allen
I imitasjonslekenes verden er guttungene edle røvere, og en holme i Stokkavatnet Sherwoodskogen. Åsene i Ryfylke er landet Nod, dit Kain dro, eller kanskje heller åsene i Hollywood der John Huston spilte inn storfilmen «Bibelen». Dit løper jeg-fortelleren for å finne seg kjærester etter at han har «drept» bror sin like før frokost.
Og det er av de store amerikanske filmene han lærer å kysse - hardt og midt på munnen.
«Dette har ført til at heile generasjonar i Amerika - og i andre land med kino - har late vere med å gi kvarandre gode, dekkande klemmar. Og sleika einannan oppetter nasen. Kyssa og ri, bare. Kyssa og ri. Gjennom landskap av einsame kaktusar.»
Boka forteller om de stadig gjentatte kinoturene til byen, om chips-, pølse- og pizzalukta og knasingen fra gullfiskposene, om jentene som sitter i salen og fniser og sleiker drops, og om han som er «heilfrelst i denne stemninga». Som en ung utgave av Woody Allen i «Play it again, Sam» speiler jeg-fortelleren seg i sine idolers verden. Som en moderne Don Quijote lever han i fiksjonenes verden. Kinosalen er verden.
Nostalgi
Boka er satt sammen av en rekke korttekster (de korteste på to-tre linjer, de lengste på tre-fire sider), samlet i tre avdelinger, kalt «Femmen», «Heile, lange sommaren» og «Sjuen». Den første og den siste tittelen henviser selvsagt til tidspunktet for kinoforestillingene. Noe lineært episk forløp i tradisjonell forstand tegner ikke disse tekstbrokkene, men den triadiske oppbyggingen viser, som man lett kan se av titlene, til en utvikling i tre etapper, til tida før og etter man var stor nok til å komme inn på «sjuen», og til den mellomliggende sommmeren da «det store spranget» skjer, blant annet på en biltur til Østlandet sammen med mor og far (som også tjener som foranledning til litt vestlandsk raljering med det forunderlige folket som lever øst for jeg-fortellerens vestlandske Eden).
«Øya bortanfor den til King Kong» er ikke ei bok for de (helt) unge, men ei bok for «store gutter» som fortsatt lar sine drømmer nære seg nostalgisk på fortidas fascinasjonsobjekter, som fortsatt lever i dragsuget fra sin barn- og ungdoms reiser i underholdningsindustriens kulørte fantasiverden - i den alder da liv og fiksjon fortsatt var ett, det vil si før glansen ble tatt av livet, og fantasien ble jaget på flukt.
Godlynt
Det er ei lekende og uhøytidelig bok som, eksperimenterer med språk og form. Den driver godlynt ap med religionen og smiler av sine egne kulturindustrielle religionssurrogater. På sett og vis er den dypt selvsentrert. Alt foregår på en måte i rommet mellom jeg-personen og hans fantasier. Foreldrene, kameratene, jentene han forelsker seg i, framtrer ikke som noe annet enn bleke kopier av bøkenes og filmenes personer. Kun et par artige mini-portretter av originaler fra barndommens miljø bryter med denne hovedregelen. Men slik må det være. Dette er ikke en rapport fra et barndomsmiljø, men fra en indre fantasiverden. Dens ærende er ikke å fortelle om far, men om Johnny Weissmüller.
Boka er uhemmet B-kulturnostalgisk. Det er ment som ros, for det er bokas styrke. I gråtungt Vestlands-regn soler den seg i glansen fra drømmefabrikkene. Livet er til å holde ut, for «det er alltids eit Hollywood som ventar - på den andre sida av øydemarka».
