Men nærheten i tid har ikke vært noe draw-back for biografen Truls Gjefsen. Snarere tvert imot. Selv om hovedkilden framfor noen, forfatteren himself, ikke lenger kunne konsulteres under skriveprosessen, så sto langt de fleste bipersonene i Alnæs' livsdrama til rådighet. Fra dem har da også Gjefsen innhentet mange viktige opplysninger.
«Finn Alnæs. Titan og Sisyfos» er en åpenhjertig biografi. Her feies lite eller intet under teppet. Selv om noen hver av bipersonene kan ha grunn til å føle seg støtt, synes jeg ikke Gjefsen har gått over streken. Det er ingen hagiografi han har skrevet. Han legger ikke skjul på at Alnæs hadde et vanskelig sinn, og ikke alltid var like lett å omgås. Han var ærekjær, selvrettferdig, selvopptatt, konkurransefiksert og sta som en bukk.Kvinnene
Kvinnene er et kapittel for seg. Eller rettere sagt: de er et gjennomgående tema i samtlige kapitler og faser av Alnæs' liv. Han var en kvinnekjær mann, men også elsket av kvinner. Selv på hans «eldre» dager svirret de omkring ham som fluer om et fluepapir. Noen kom til å sette seg fast; det smakte ikke alltid like godt. Med velplassert ironi fastslår Gjefsen at det å bli avvist av en kvinne gjorde Alnæs minst like forbauset som å få refusert et manuskript.
Men selvsagt hadde Alnæs mange gode sider også. Han kunne være både elskelig og vennesæl, lystig i godt lag og et sant oppkomme av påfunn. Han hadde mange «fiender», i alle fall opplevde han det slik selv, men i bunn og grunn var han sin egen verste fiende. Som forfatter opplevde han både å bli hevet opp til skyene og støtt ut i det ytterste (reaksjonære) mørke. Debutromanen «Koloss» vakte voldsom oppsikt, og etter utgivelsen av «Gemini» haglet det med litterære priser over hans hode. Men det var også den som fikk den nye venstreradikale kritikken til å gå opp i fistel. Fra da av var saken klar: forfatteren Alnæs var et tvilsomt papir som enhver sann radikaler burde holde seg for god til å ytre selv det minste positive ord om. Et reaksjonært manifest, ble boka kalt, skrevet av en forfatter som spredde «kulturprofetisk posørsvada» og sto for «en primitiv og patetisk kvasianalytisk tankegang».
Mangfold
Toleranseterskelen var kanskje ikke særlig høy på venstrefløyen, men Alnæs ba da også om juling. I «Gemini» er han ikke nådig mot sine motstandere, og det var ikke urimelig at de tok til motmæle. Likevel kan det i dag virke forstemmende at så mange venstrefløyskritikere så så suverent bort fra at Alnæs' forfatterskap i ideologisk og verdimessig henseende var komplekst og tvetydig. Selv bekjente han seg til et «mangfoldsprinsipp» og insisterte på at ingen litterær teknikk, intet livssyn, intet menneskelig, burde være forfatteren fremmed. For Alnæs innebar dette prinsippet både en grenseoppgang mot absurdismen og den åpent politiserende diktningen. Begge målbar etter hans syn et redusert menneskebilde, den første ved å la seg underkaste «den virtuose negativitets lov», den andre ved å lukke øynene for individualiteten og menneskenes metafysiske behov.
På 70-tallet beveget Alnæs seg selv ironisk nok mot venstre, og oppfattet seg som SV-er. Vi er mange som har opplevd hans sårhet over den skepsis han mente seg å bli møtt med der, og dette til tross for det var flere som etter hvert ytret seg positivt om hans forfatterskap. Hans tidlige interesse for naturvern utviklet seg i 70-årene til et økopolitisk engasjement.
Plager
En av Gjefsens hovedanliggender er å gjøre godt igjen den «synd» som ble begått mot Alnæs den gangen. Han legger ikke skjul på sin begeistring for forfatterskapet, men han faller heller ikke i den grøft som mange biografer gjør, at han hausser opp det meste den biograferte har skrevet. Et viktig siktemål er å vise sammenhengen mellom liv og diktning slik enhver god litterær biografi etter mitt skjønn bør gjøre. Gjefsen fordeler dessuten på utmerket vis vekten likt mellom disse to størrelsene. Gjenstanden for biografien inviterer da også til dette. I Alnæs' tilfelle, som f.eks. i Sandemoses og Mykles, er det en usedvanlig tett sammenheng mellom liv og diktning.
Alnæs ville gjerne skape en ny visjonær diktning. Isteden kom han til å bearbeide sine egne indre demoner. Hans forfatterskap kan således leses som en eneste lang beretning om den jobskamp han førte mot seg selv, og mot de mange mentale og ikke minst fysiske plager som satte kjepper i hjulene for ham. Så merkelig det enn kan høres, kan altså forfatterskapet leses som en historie om et nederlag. Denne historien inneholder imidlertid kapitler av en slik litterær kraft at de kan måle seg med det ypperste i norsk etterkrigsprosa.
Mykle
Hvorvidt det finnes et skjebnefellesskap mellom Mykle og Alnæs er et spørsmål som Gjefsen selv ikke stiller, men som boka i seg selv inviterer til å stille. Begge møtte motbør, og begge gikk delvis i stå, og endte sine (forfatter)liv med megalomane drømmer om å skape det helt store verk, som skulle sette alle andre i skyggen. Dette måtte selvfølgelig mislykkes for begge. En følelse av å være misforstått red begge som en mare. Men når det gikk «galt», må nok begge ta hovedskylden for det.
Historien om Alnæs' liv og diktning er en historie om en person som hadde mye mer inne, men som gikk seg vill i sine høytflygende planer. Denne historien er fortalt på utmerket og medrivende vis av Truls Gjefsen. Som biografi betraktet ligger «Finn Alnæs. Titan og Sisyfos» tett opp til det eksemplariske.
