Med romanen «Men stjernene er de samme» avslutter Kjell Gundersen sin trebindsfortelling om menneskene fra arbeidermiljøet «Fyrstikken» i Halden.
I denne romanen skildrer han etterkrigstida, helt opp til tidlige sekstiår. Men han begynner med året 1950. Hovedpersonen Egil Hansen kommer hjem fra sjøen. Han treffer igjen sin store kjærlighet Rita, de får et barn, de gifter seg, men lykken ledsages av tragedie: Rita svinner hen i en uhelbredelig sykdom. Mens foreldrene Dankvart og Marie tar hånd om datteren Vera, utdanner Egil seg til maskinist, drar til sjøs igjen og kommer tilbake som alvorlig alkoholisert. Resten av romanen dreier seg mye om hans kamp for å gjenvinne verdigheten, i et samfunn der man i større grad enn før er nødt til å kjempe alene.
La det med én gang være sagt at den som ønsker å lete etter svakheter i dette siste, konkluderende bindet i Gundersens trilogi, vil ha en relativt enkel jobb. Mens Gundersen i forrige bok, «Her faller ingen bomber» kunne tilby et nytt perspektiv på krigsårene i Norge gjennom nesten bare å skildre en uheroisk, stålgrå hverdag, går han i dette bindet langs stier som andre for lengst har tråkket opp. Størrelser som Dag Solstad og Bjørn Gunnar Olsen har begge skildret svært så tilsvarende østfoldmiljøer som det Gundersen gjør i denne romanen. Grunntemaet har sågar vært mye av det samme, sorg over forvitret solidaritet.
Man kan videre stille kritiske spørsmål rundt fortellerrollen. I for mange sammenhenger legger Gundersen et 90-tallsperspektiv til grunn for menneskenes refleksjoner. Er det for eksempel troverdig at to særdeles gjennomsnittlig orienterte menn tidlig på 60-tallet er i stand til å foregripe debatten om norsk innvandringspolitikk?
Slurv
Prokuratorene blant oss vil til og med kunne påpeke slurv og unøyaktigheter i boka. Forfatteren klarer ikke å bestemme seg for om det er fire eller seks år Egil er i Saudi-Arabia, dels for å jobbe, dels for å tørke opp.
Men på tross av disse iøyenfallende svakhetene oppleves «Men stjernene er de samme» som en varm, intens og leseverdig roman. Det er som forfatterens åpenbare kjærlighet til stoffet sitt, til miljøet han skildrer og til menneskene der, bærer boka gjennom og gjør den god. Gundersens evne til å gjengi replikker på reinspikka Halden-mål øker fornemmelsen av nærvær og autentisitet. Og skildringen av Egil Hansen, som slites mellom hjemlengsel og utferdstrang, mellom undergangsønsker og framtidshåp, er både dyptpløyende og klok. Hans kamp og hans skjebne peker utover seg selv. I sin søken etter fotfeste blir han selve overgangsmennesket, som står med føttene plantet i en gammel kultur, og som samtidig må forholde seg til en ny og omskiftelig verden.
