NY BOK Aschehougs Kunsthistorie Bind 1 og 2 Redigert av David Piper Kr 1790 (for fire bind)
Kunsten rommer alltid mer enn det man blir klar over ved første blikk, og den inngår også i kulturelle, politiske og sosiale sammenhenger som ikke umiddelbart gir seg selv. Ut fra dette synspunktet har den kjente engelske museumsmannen David Piper redigert Aschehougs nye kunsthistorie i fire bind, som er bearbeidet for norske forhold av professor Gunnar Danbolt ved Universitetet i Bergen.
To av bindene foreligger nå, og det første fungerer som en nøkkel til de resterende. Under tittelen «Å forstå kunst» går David Piper inn på tematiske, formelle og tekniske sider ved de tradisjonelle mediene maleri, skulptur, tegning og grafikk. Pipers pedagogiske poeng med å knytte innledende forklaringer til kjente mesterverker er et grep som fungerer. Han viderefører også resonnementene i forhold til konkrete kunstneriske eksempler. De har en global bredde og et historisk spenn som når utover Europas grenser og kunsttradisjon.
Hokusais fjell
Kroppens skiftende landskap tar utgangspunkt i Michelangelos «David», og ansiktets mange artikuleringer starter med «Mona Lisa». Derimot er det er et av den japanske 1800-tallsmesteren Hokusais tresnitt av Fuji-fjellet - og ikke malerier av hans engelske samtidige Constable og Turner - som innleder kapitlet om landskapet. Den abstrakte ekspresjonisten Mark Rothko står som en modernistisk introduksjon til temaet «Det indre øye», som også belyses med Hieronimus Bosch' infernoscener.
Dyrets viktige posisjon i billedkunsten begynner med begynnelsen den 15000(?) år gamle oksen i Lascauxhulen. Motivet fins også på modernismens repertoar etter siste verdenskrig, da italienske Marino Marini forvandlet den klassiske maktens ryttermonumenter til uttrykk for menneskets maktesløshet. Slik tegner eksemplene lange historiske linjer, og teksten anskueliggjør med enkle ord
hvordan kontinuitet og kontraster preger utviklingen.
Kulør og valør
De formelle og tekniske egenskapene ved maleri og skulptur er ikke bare hemmeligheter for fagenes utøvere. Den grundige analysen av alt fra billedrom til temperateknikk gir holdepunkter til å forstå hvorfor og hvordan de spesielle virkningene oppstår. Fargemessig oppstår det en annen karakter av kulører enn fra valører, og måten å håndtere selve malingstoffet - teksturen - på gir vekslende verdi til motivet.
Begreper som bevegelse og visuell dynamikk er også mer enn besvergelser, og får sin forklaring som bestemte betydninger. Stilen skifter med perioden og regionen, men den har i tillegg - og på tvers av tid og sted - sine individuelle varianter. Slike enkle påpekinger fungerer hele veien i samklang med illustrasjonene, som også omfatter teknisk klargjørende detaljer av farge, form og strek. Og viser den offentlige skulpturen i samband med stedet.
Venus-idoler
Innsikten i de grunnleggende begrepene og teknikkene er et godt utgangspunkt for andre bind. Det tar for seg første halvdel av «Den store tradisjon», og leder fra de eldste europeiske Venus-idoler og fram til modernitetens terskel på slutten av 1700-tallet. Her får afrikansk, indiansk, precolumbiansk og stillehavsøyenes kunst sine kapitler før faraoene ble portrettert på sine troner i Egypt under Det gamle rike for 5000 år siden.
Kunsten fra Nil-deltaets land regnes vanligvis som utspring for den europeiske tradisjon, selv om den var sterkere forbundet med strømninger på det afrikanske kontinentet. Europa er da også det dominerende kunstneriske området i dette bindet, mens islamsk, japansk og kinesisk kunst får sin plass i neste bok. Framstillingen er knyttet opp til analysen av sjanger, stil, tema og teknikk i beslektete bilder og sentrale verker, mens den biografisk sugne får vente til siste bind som kommer til høsten.
Harald Flor
