Andrej Belyi er en av de store, skjellsettende forfattere i russisk litteratur. Hva Marcel Proust har betydd for den litterære utvikling i Frankrike og James Joyce for den engelsk-amerikanske, har Andrej Belyi vært for den russiske. Det skriver Eigil Steffensen i forordet til den danske utgaven av en av hans viktigste romaner, nemlig den frodige symbolske kriminalromanen «Petersburg».
Den svenske forskeren Magnus Ljunggren har nå skrevet en fascinerende bok om en av dem som betydde aller mest for både Belyi og den litterære symbolismen i Russland, nemlig musikkteoretikeren, publisisten, litteraten og kulturarbeideren Emilii Medtner. Mangfold
Medtner arbeidet ikke minst for at en rekke ulike ytringer, som litteratur, musikk, filosofi, religion og vitenskap, skulle befrukte hverandre og gå opp i en høyere enhet.
Han følte seg dessuten trukket mot tysk kultur, og gjorde mye for å spre kunnskap i Russland om tenkere og diktere som Goethe, Nietzsche og Kant. Han var også en entusiastisk tilhenger av Wagner.
Medtner skrev også boka «Refleksjoner over Goethe», der han trekker opp linjen Kant-Goethe, og understreker Schillers avgjørende innflytelse på dikterens tenkning. I 1909 grunnla han et forlag i Moskva for bedre å kunne formidle sine teorier.
Vel kjent er det at Andrej Belyi møtte Rudolf Steiner i Norge i 1914, at han vendte seg mot antroposofien, og at det etter hvert kom til et dramatisk og emosjonelt ladet brudd mellom ham og Medtner. Medtner følte det som om Belyi svek den rette tro og forrådte ham.
Jung
Mindre kjent er det at Emilii Medtner i det samme året reiste til Zürich, der han begynte i psykoanalyse hos Carl Gustav Jung. Han var hans pasient i mange år. Ganske oppsiktsvekkende hevder Ljunggren at Medtner og Jung i samarbeid utviklet sentrale deler av Jungs nye analyse-teorier, blant annet dem som angikk symbolenes plass i analysen av det ubevisste.
Medtner skal altså ha øvd betydelig innflytelse på deler av Jungs teorier, og Ljunggren leverer en dyptgående og svært interessant sammenlikning Nietzsche-Wagner-Goethe-Belyi på dette punkt.
Jeg ser ikke bort fra at mange vil kunne fryde seg over Emilii Medtners ganske så fruktige forhold til mange damer, ikke minst til dem som bidro til hans pekuniære underholdning - deriblant Rockefellers datter Edith McComrick - selv om dette har fått ganske så beskjeden plass i framstillingen.
Rasisten
Men det som gjør at denne boka fortjener oppmerksomhet langt utenfor spesialistenes rekker, er Ljunggrens overbevisende påpekning av russerens innflytelse på Jung. Særlig når det gjaldt sveitserens syn på nasjonalsosialismen, raseteorien og den mytiske personlighet.
Medtner så på seg selv som arier. Han beundret ikke bare Nietzsche og Wagner, men leste med stor entusiasme Chamberlains bok «Die Grundlagen des XIX Jahrhunderts». Der hevder engelskmannen at det eksisterer en dyp og vidtgående rasekrig som synliggjør den avgjørende kampen mellom teutonsk (germansk) og jødisk blod.
Medtner utviklet raseteoriene videre og kom seinere til å beundre Mussolini og særlig Hitler for deres mytiske personligheter. Han så i Hitler en virkeliggjøring av den germanske hedenske gud, Odin, og skaperen av et mytisk epos for den germanske rase.
Muhammed
Jung overtok Medtners beundring for de politiske førere. I 1938, to år etter Medtners død, sa han at Hitler var den største profetiske personlighet siden Muhammed. Hele den tyske ubevissthet talte ut fra leppene hans, og Jung oppfordret ham til å gå til krig mot Sovjetunionen. Noe som ville være den logiske kurs for Hitler og hele hans nasjon.
Hitler-beundringen minner sterkt om Medtners. Det samme gjør Jungs betraktninger om jødene i en artikkel fra 1934. Ifølge Jung mangler jøden evnen til å skape noe selv, han kan bare imitere og utvikle andres ideer. Dessuten er jøden skapt endimensjonal av sitt altoverskyggende seksualinstinkt og mangler åndskraft, hevder Jung.
Besynderlig nok glimrer Medtner med sitt fravær i alle Jung-biografier - bortsett fra én.
Men det blir vanskelig å komme utenom ham etter dette verket.
