Henning Mankells «Comedia Infantil» er en kinesisk eske av en roman, der fortellingene er føyd inn i hverandre, og mønstrene fra eventyret og pikareskromanen skaper distanse til et politisk og sosialt brennbart tema.
Fortelleren har, når romanen tar til, meldt seg ut av verden og venter bare på undergangen. Hans beretning er derfor et tilbakeblikk til den gangen han var baker og arbeidet i Dona Esmeraldas bakeri, og var forelsket i Maria. Det var før han forsto den evige sammenhengen som eksisterte bakenfor den flyktige tida, det var den gangen han levde for øyeblikket, og da alle i bakeriet var opptatt av det teaterstykket som skulle oppføres i byen.
Det som endret eksistensen for José Antonio Maria Vaz, var møtet med tiåringen Nelo som kom til ham på taket av bakeriet med flere kuler i kroppen. Han levde i sju dager før han døde, og hver natt forteller han en historie.
Nelio vokste opp i en landsby langt borte sammen med moren Solange, faren, gruvearbeideren Hermenegildo, og mange søsken. En natt ble innbyggerne i landsbyen overfalt av skitne, berusete og blodbestenkte banditter som hogg løs på dem med kniver, klubber og økser.
En nær slektning blir halshogd av en 13-årig banditt. Nelios lillesøster knuses i en morter, moren slepes bort for å bli voldtatt, men Nelio greier å rømme, og fra da av drar han gjennom et landskap av død, nød, usselhet og fornedrelse.
Hans ferd kan på mange måter sammenliknes med Dantes reise gjennom helvete, og han opplever en menneskelig lidelse av dyp eksistensiell og materiell art. Ingen pine er for stor for Nelio og dem han møter, og grusomheten blir forsterket gjennom den stille undringen han viser når han registrerer redslene. Gatebarna
Det vil føre for langt å referere alt det han opplever, men sentralt i historien står gatebarnas skjebne. Nelio er en av dem, men også de andre i flokken som drar hjemløse og søkende fra sted til sted, har sine tragiske og gripende historier. Som Nascimento, Tristeza, Cosmos eller albinopiken Deolinda som måtte dra hjemmefra etter at moren tok livet sitt ved å stikke ut øynene. Etter at en av gateguttene voldtar henne, forsvinner hun for godt ut av Nelios liv.
Mye av det Nelio opplever har vi lest om i journalistiske beretninger om sulten, sykdommen, volden og borgerkrigen i Mosambik og andre deler av det sørlige Afrika. Også skjønnlitterære forfattere har brukt redslene som underlag for litterære verker, for eksempel Carlos Vale Ferraz, alias kaptein Carlos de Matos Gomes, kjent for klassikeren «No Cego» («I blinde») som handler om den absurde volden under siste fase av kolonikrigen.
Det fantastiske
Det er revolusjonens, borgerkrigens og bandittkrigens Øst-Afrika som er det realistiske underlaget for Mankells roman, men forfatteren legger også inn en mytisk og fantastisk dimensjon. Samtidig utvikler han en psykologisk affinitet i forholdet mellom fortelleren og gategutten. Vaz blir faktisk så fascinert av Nelio at når gutten dør, forspiller han frivillig muligheten til å vinne den kvinnen han har lengtet etter, og drar i stedet på leting etter gatebarna i Nelios fortelling.
Henning Mankells bok har mottatt mange inspirasjoner av det fantastiske og mytiske i portugisisk og latinamerikansk litteratur, samtidig som den er komponert med en svensk fasthet og en sober sans for konsekvens og fullbyrdelse.
Det er dristig å bruke en så komplisert og finurlig form til et så aktuelt og tragisk tema. Men ved å gjøre det, løfter Mankell den blodige og meningsløse samtidigheten inn i en større eksistensiell sammenheng. Dermed blir fortellingen om Nelio en historie om menneskets evige lodd i sin egen menneskeskapte verden.
Karsten Alnæs
