Lillesøsteren «Vaniljepiken», kjent fra de tidligere bøkene, er blitt en stor og kjernesunn gymnasiepike med kjærester på stripe, men bror og søster står fortsatt på fortrolig fot. Andre kvinner spiller nok hovedrollen i den unge fortellerens liv. Det indre bildet av Vaniljepiken spiller likevel med når han velger ut sine kjærlighetspartnere.
«Brev til månen» er en bittersøt og sjarmerende ny versjon av den gamle, men evigunge historien om ungdomstidas «Sturm und Drang». Den forteller om opprør og oppbrudd, om eventyrlyst og selvstendighetstrang, om smertefulle nederlag og sødmefylte seirer, om drømmmer som innfris og lengsler som aldri faller til ro. Damer
Den unge Ibs hastige erotiske affærer teller etter hvert så mange at selv Ask Burlefot måtte ha funnet seg i å stille i skyggen. Men hva hjelper vel det. For der hvor det aller mest gjelder om å vinne, der går han ut som tapende part. Og hvem teller vel seirene på nederlagets dag.
Foruten søsteren (og moren) er det tre andre kvinner som især står sentralt i romanen. De opptrer i tre etapper, og på elegant vis har forfatteren sørget for at temperaturen stiger fra etappe til etappe.
Den første møter Ib under et ridestevne i Sverige. Svensketuren tjener også som opptakt til nye reiser - til fjernere og mer eksotiske mål - og til nye forelskelser og nye skuffelser. I en sommerferie drar jeg-fortelleren til Frankrike der han møter berberpiken Michelle og innleder et heftig forhold til henne. Men han må hjem. Sommeren etter er han tilbake i Paris, men nå er hun borte. Fortvilet streifer han omkring i gatene, men ser henne aldri mer.
Venezia
Vel hjemme tar Ib tar et oppgjør med faren og flytter fra sin barndoms Roskilde til København, der han slår seg sammen med kameraten Olaf. Vennen er billedkunstner, og Ib drømmer om å bli poet mens han studerer medisin og tar vakter på hospitalet. Og her dukker den tredje kvinnen opp: den ustadige og flakkende Sister Kate. Hun er gift med en kamerat av Olaf, men hun er også Olafs elskerinne. Hun blir Ibs skjebne. Fra første dag trekkes han mot henne og føler samhørighet med henne. Hun er en ny søster, en ny fortrolig, en ny vaniljepike.
Romanens «clou» er en reise til Venezia som de tre har planlagt i lengre tid. De to unge kunstnerspirene er i sitt ess. De føler det som om verden ligger for deres føtter. Og den eksotiske byen nører opp under deres kunstnerdrømmer. Men Venezia er også forfallets og demoniens by. Det er en by der død og liv veves inn i hverandre.
Euforisk
«Brev til månen» er en roman som hengir seg euforisk til livsutfoldelsen, og som strutter av ungdommelig galskap og pågangsmot. Men den er også full av fortvilelse og desperasjon. Bak de ungdommelige klovnemaskene griner sjalusiens og ensomhetens demoner, og under den swingende overskuddsrytmen klinger en molltone.
Som tidsbilde er romanen kanskje snever, og til tider kan den fortone seg som en eneste lang egotrip. Men atmosfæren er så ubetinget 60-åras - det tiåret da man flippet ut og tegnet virkeligheten i psykedeliske farger.
Løsrivelse
«Brev til månen» handler om den unge manns søken etter seg selv og sin egen vei i livet. Den handler om løsrivelsen fra opphavet. Hovedhistorien omklamres da også av beretningen om Ib som kommer hjem for å sette ned sin fars urne på kirkegården i Roskilde. Men denne omklamres på sin side av en annen historie som handler om hovedpersonens innntreden i en av sine forfedres historie - eventyreren som slo seg ned på en sydhavsøy og endte sitt liv der, og den samme mann som spilte en så sentral rolle for fantasilivet til guttungen vi møtte i trilogiens første bind.
Slik sluttes ringen, både i dette bindet og i trilogien som helhet, ved at jeg-fortelleren skriver seg selv inn i den slektssammenheng som hans ungdoms galskap er et oppbrudd fra. Det er elegant komponert, og komposisjonen understreker at dette trebindsverket ikke først og fremst handler om løsrivelse, men om å se sin egen skjebne i fortidas lys.
