Og under oppsprettingen registrerer en diktenes form, deres formelle likhet, deres plassering på sidene. En registrerer datoer, enkelte blanke sider. En registrerer dikt som bryter mønstret og danner kalligramaktige figurer. Og en når omsider fram til side 403, et appendiks som redegjør for diktsamlingens struktur.
Og det kan være fruktbart for lesingen og tilegnelsen av diktene å ha strukturen klart for seg. I den grad det er mulig. Den er kompleks og innviklet som et bjørnebærkratt, skriver Høeck. Men noen ytre forhold er greie å begripe. Diktene følger almanakken, eller fire almanakker som er lagt oppå hverandre. Første side utgjør første nyttårsdag 1990, 1991, 1992, 1993. Siste side nyttårsaften de samme årene. Og hvert år har diktene sin egen «opsætning».
Slik kan vi følge diktets gang år for år. Eventuelt årets gang dikt for dikt. Videre: hver side er delt inn i ni felter, som følgelig gir plass til ni dikt. Noen dager er hvite, andre har ett dikt, eller to, eller tre ... eller ni. La oss ta for oss et dikt skrevet 7. april 1990:
jeg taler om et
stort netværk større
end tid og rum større end
immanuel kant
kunne tenke det
større end alle tilfæl-
digheter større end sig
selv jeg taler om
tilværelsens sto-
re netværk som ingen in-
gen helt kan forstå
men kun kan digte
Dette diktet forteller også noe om diktsamlingens nettverk, eller struktur. Innenfor den ytre struktur bindes diktene sammen av syntaktiske og grammatiske forhold. Jeg forestiller meg at diktenes syntaks og grammatikk gjentas i en syklusbevegelse «ad infinitum». Det er så en fanges inn i en fiksjon av Borges, inn i labyrinten «med ganger som forgrener seg». Men Borges parrer det presise og logiske med illusjon og mystifikasjon og skaper en opplevelse av svimmelhet.
Høeck, slik jeg forstår ham, forsøker å overvinne opplevelsen av svimmelhet. Han vil oppheve tilfeldigheten, binde an mot kaos. Og som Scheherezade gjennom 1001 natt diktet seg fra døden, slik vil Høeck dikte seg fra døden med sine «1001 digt». Og som Scheherezade har han sikret seg muligheten av en gjentagelse av diktene ad infinitum og en utsettelse av døden ad infinitum. Han gjentar seg i et nullpunktdikt, et «hviledikt». Det dukker opp her og der i ulike oppsetninger. Her 17. juli 1991: «op klokken otte/morgenmad med müsli som/sædvanlig - hunden/skal ud post og a/viser dine øj/ne og læber elskede/uundværlige hverdags/ trummerum sidder/ved skrivebordet/tænker ikke på/noget «mind of mindlessness»/skriver dette digt».Motsetninger
Høecks fireårige almanakk sammenstiller kalenderen med dikterens observasjoner og refleksjoner, hans gleder og sorger, gjøren og laden, besvær og bekymringer, minner og hilsener. Ingenting er for lite til å nevnes, (bihulebetennelse), ingenting for stort. Slik tar han inn, i ett og samme dikt (via fjernsynet), noe så ufattbart som borgerkrigen i Bosnia og noe så nært og hverdagslig som en håndballkamp.
Han prøver ikke å skape en metaforisk syntese av to så sprikende hendelser, slik Jan Erik Vold forsøkte (og mislyktes med) i «Kalenderdikt». Høeck lar motsetningene tale for seg, - sin absurde tale. Her er hans «Sett & hørt» 10. mars 1991: «og jeg så et fos/ter frosset ned i/kvælstof og et dødt barn i/en trillebør jeg så en/forlegen statsmi/nister bleg i ho/det som en kogt skin/ke jeg så en skyt/tegrav i bosnien og en/kvinde der græd sine mo/dige tårer - til sidst/var der håndbold».
Stedbunden
«Wenn jemand eine Reise tut, so kann er was verzählen,» skrev Mathias Claudius. (Kilde: «Bevingede ord».) Høeck virker merkelig stedbunden til å være dikter. Hans reiser begrenser seg for eksempel til en sykkeltur til apoteket på grunn av bihulene. 18. november 1992: «- at cykle til/søndersø apo/tek og købe mentholkry/stal og efedrin». Denne uteblivelsen av reiseberetning er desto mer påfallende fordi jeg faktisk traff Høeck i en hotellresepsjon i New York 1. november 1993. (I forbindelse med en poesifestival.) Reisen til New York forbigås i taushet. 1. november 1993 har et minnedikt viet Fellini. Reisen nevnes først i en parentes 10. desember: «(da jeg drog/ud i verden)». Men leser en diktene kronologisk, forstår en at tausheten rommer fraværet av et ønsket barn, og sorgen ved dette fraværet. (Infertilitet).
Jeg har forsøkt å gjøre rede for diktsamlingens struktur. Dens hvordan og hvorfor. Den er imponerende. Diktsamlingens omfang og tyngde (null komma åtte kilo) er vel så imponerende. Men viktigere er det at hvert enkelt dikt puster under vekt og struktur. En merker et dikterhjerte banke bakenfor data og kalkyle, dypt inne i strukturens «brombærkrat». En ender med å like Høeck og hans dikt.
Jan Jakob Tønseth
