Den som nå tenker etter og forsøker å finne ut hva som blir stående, hva som ble skapt av nytt og som vil leve videre, kan telle bøker, plater og filmer på én hånd. Den som leter etter varige nyskapninger i de store massemediene, vil ikke finne noe.
En av de bøkene som druknet i denne flommen, men som satte navn på alt dette og formodentlig vil vekkes til et nytt liv og lengre liv, er «Mediene og det moderne» av medieprofessor Hans Fredrik Dahl. Den kommer i serien «Mediesamfunnet» som han selv redigerer for Universitetsforlaget, og der han sammen med forskerkolleger beskriver mange sider ved dette fenomenet. De leverer bøker som forener forskningsmiljøenes innsikt og yrkesutøvernes erfaringer.
Det heter i presentasjonen: Disse bøkene beskriver alt det massemediene tilbyr av tegn, bilder og lyd og som bygger en verden bortenfor vår egen daglige virkelighet, som former, filtrerer og farger våre oppfatninger. De spør hva som er mønstrene og sammenhengene i den nye medievirkeligheten vår. Hvordan skal vi finne fram, forstå og tolke?Våken
Hans Fredrik Dahl har jo et usedvanlig godt grep på nettopp dette å beskrive vår samtid - fortelle oss hva det er vi ser, hører og opplever. Han er en våken tidsobservatør og en intelligent analytiker som også foretar overraskende, men innlysende tankesprang og gir oss fascinerende beskrivelser av vår egen opplevelse av tida.
Etter at Dahl har diskutert begrepene «det moderne», «modernisme», «modernitet», «mentalitet» og «moderne mentalitet» kommer han til selve saken. Vi kjenner problematikken elite-masse i mediesammenheng. Moderne massekommunikasjon gjør budskapene, kunsten, kulturen tilgjengelig for mange. Men Dahl beskriver også den konserverende virkningen dette har, hvordan det har ført til repetisjon, resirkulering og kulturell stagnasjon. Altså: når så du sist et TV-program som ikke var likt de forrige og som vil stå som nyskapning i lang tid?
Deltakere
I et kapittel diskuterer Dahl mediene og demokratiet. Massemedienes utbredelse har ført til en parallell utvikling av beslutningsdemokratiet og deltakerdemokratiet. I det ene velger vi våre representanter som tar beslutningene over våre hoder. I det andre deltar vi alle sammen for fullt volum i debatten, og beslutningene blir deretter.
Dahl skriver også om statsmakten og skriftkulturen, og spør om vi lever i et klatresamfunn, et organisasjons- eller et utdanningssamfunn. De fleste vil vel si at vi lever i et mediesamfunn, mens de håper at vi snart når helsesamfunnet. Dahl for sin del sier at det interessante i dette kan være at en samfunnsform til enhver tid synes å holde oppmerksomheten om det mest framtredende.
Dette antyder kanskje at ikke bare idiomet, men mediene selv ikke er kommet for å bli, iallfall i sin nåværende antatt ledende posisjon. Før vi aner det kan preferansene slå i andre retninger. Mediene kan bli upopulære, tape sin rang og i den forstand miste sin betydning. Og hva slags samfunn får vi da? Post-mediesamfunnet?
Markus Markusson
