Samtidig er dette storhetstida til den norske utgaven av den verdensomspennende 68-generasjonen, eller nærmere bestemt den delen av den som her hjemme i en litt forsinket utgave kunne kalles 72-erne, med EF-avstemningen som klimaks.
Boka handler altså om et individs utvikling innenfor rammen av en kollektiv bevegelse. Som «Husker du?»-opplevelse for dem som har vært igjennom denne turbulente perioden i etterkrigstidas Norge, fungerer boka i perioder brukbart.Slapstick
Verdensbegivenhetene får riktignok et litt rapsodisk og utenpåklistret preg, der de dukker opp som oppsummerende kortnyhetssendinger med noen titalls siders mellomrom. Men norsk kulturliv blir i flere tilfeller treffende raljert med av Bjørnstad. På sitt beste er han når han i tilnærmet slapstickstil penetrerer Club 7-generasjonens eksesser, enten de feirer EF-avstemningen i en blanding av sexorgie og leikarring, eller de arrangerer viseverksted på Andselv mens NATO herjer løs under en vintermanøver ute i landskapet.
Men dette er bare kulisser. Bjørnstads ambisjoner er - jeg hadde nær sagt dessverre - større enn å skildre sin generasjons forunderlige feiring av alt fra fiskevær til heismontører. Boka er først og fremst en roman om en personlig krise som leseren aldri får helt grepet om.
Catherine Deneuve
I første kapittel raver Victor Alveberg inn i fortellingen. Vi vet ikke hvilket årstall vi er framme ved. Alveberg har hukommelsestap, han er psykisk nedkjørt og blir arrestert av politiet for å ha sparket en skjødehund. Denne rammen dukker opp med ujevne mellomrom hele boka igjennom, og har vi forstått Bjørnstad rett, er resten av boka Alvebergs møysommelige forsøk på å nøste opp veven i sin katastrofe, som altså har utspring i perioden 1969-1974. En kjent komposisjonsform: Start med en krise, rykk deretter tilbake til start og gjør rede for bakgrunnen.
Den overvektige 17-åringen Alveberg (allerede berømt i lokalmiljøet for sitt fototalent) reiser på oppfordring fra sin store kjærlighet, den sexy, men dessverre lesbiske Genevieve, til Paris. Der har de (gjennom Arne Hestenes) fått en intervjuavtale med Catherine Deneuve, og Alveberg får tatt noen bilder av den feterte filmstjernen akkurat idet hun farer opp i ukontrollert raseri.
Heismontører
Bildene gjør ham berømt i Norge, og noen kunstspekulanter forsøker å styre hans skjebne. Han åpner sin karriere med å gjøre seg til en drittsekk og stiller ut avslørende og eksponerende portretter av hele sin familie- og vennekrets, som en slags hevn for en frustrert oppvekst. Oppfølgeren - for øvrig en glimrende idé fra Bjørnstads side - er en utstilling under tittelen «Heismontører i hverdag og fest». Alveberg sliter hardt for å ri tidas trender.
Men enda hardere rir han sine drifter (derav romanens tittel), og her er sannsynligvis bokas hovedtema; den fete og seinere magre unge mannens vandring fra kvinne til kvinne i skyggen av foreldregenerasjonens mislykte forsøk på å stable et privatliv på beina. Alveberg blir en svulmende, men kynisk casanova, og skildringen av hans erotiske odyssé innebærer atskillig kritikk av mannsrollen, der også fedrenes synder trekkes ut av mørket.
Bjørnstad bretter ut den ene Frogner-familien mer forpint ulykkelig enn den andre, ikke minst Alvebergs egen familie, med en tyrannisk kunstmaler av en erotoman far, som Victor selv på skjebnesvangert vis kommer til å dele elskerinne med.
Patetisk
Disse fire trådene: Det mystiske sammenbruddet i år 19.., kunstnerkarrieren, famlingen etter kjærlighet og sex, og den brede samtidsutviklingen, løper side om side i denne ordfløymende geysiren av en roman, som i all sin heseblesende jakt på totalitet får et preg av Thomas Mann light. Bjørnstad svinger som en løpsk trapesartist mellom spøk og alvor; og før han vet ordet av det, er han inne i en patos som er aldeles ustyrlig, ikke minst i de mange erotiske skildringene.
Vi møter setninger som: «Han ble fylt av den varmeste og største lykkefølelsen han noensinne hadde kjent.» Eller: «Vellysten jog ham nedover ryggen.» Elller: «Å, denne lyse forvandlings mørke. De kom fra hver sin barndom, fra hver sin slekt, fra hver sin klasse, fra hvert sitt land, men inatt hadde de elsket hverandre som de aller første mennesker i verden, som to mennesker som ønsket å vikle seg ut av natten som omsluttet dem, som to mennesker som hadde hørt om et lovet land, og som desperat ønsket å komme dit sammen.» Og så videre.
Kalkuneffekt
Enkelte av dialogene om verdensproblemer og privatliv i denne boka ville fått samme effekt som kalkunfilmen «Dis» dersom de for eksempel ble framført på film eller TV: Mangelen på ironisk distanse ville gjort dem ufrivillig lattervekkende. Som leser vet man ikke hva som er parodi og hva som er patos. For romanen er dette lite gunstig.
Kanskje kunne dette blitt en god historie om hvordan nettopp 68/72-generasjonen på randen av den postmoderne perioden erstattet identitet med rollespill - og gikk til grunne på det. Et slikt tema rumler mellom tomtønnene i denne boka, som ellers byr på et vell av skjulte og åpne henvisninger til virkelige begivenheter og personer. Nok til at den sikkert kommer til å bli et underholdende samtaleemne blant de overlevende i nevnte generasjon i hvert fall fram til påske.
Fredrik Wandrup
