Alice Hoffman har skrevet en ny magisk roman etter oppskriften «Matematikk pluss begjær er lik det mennesket du er blitt».

Kloke og gale kvinner

I bok etter bok har Alice Hoffman beveget seg i spennet mellom den såkalte realismen og det uforklarlige.
Mytologi og merkelige fenomener har ført til overraskelser for figurene - og leserne hennes. I den siste romanen - på norsk kalt «Magi i praksis» - får det uforklarlige og ukontrollerbare styre fra første til siste side.
Det handler om Owens-familien fra Massachusetts, en familie hvor kvinnene har vært stemplet som hekser i 200 år. Dagens representanter for familien er to gamle tanter som tar seg av to foreldreløse nieser. Fra de er småjenter vokser Gillian og Sally opp i tantenes kråkeslott hvor ulykkelig forelskete nabokvinner sniker seg inn i skumringstimen for å få hemmelighetsfulle råd og hjelp fra mystiske miksturer.
Så snart de er store nok, rømmer søstrene fra mystikken. Vakre Gillian blir en feminin hillbilly, stadig på flyttefot mellom voldelige menn. Hennes motsetning, vanlige Sally som tidlig blir enke med to døtre, bestemmer seg for at «Livet er å pusse tennene og servere barna sunn frokost og ikke gruble for mye». A4-livet holder helt til Gillian dukker opp igjen, en sliten femme fatale, skilt tre ganger, nå med en død mann i bilen - og lik man vil bli kvitt, kan som kjent vise seg å være gjenstridige.
Begjær
I refererat kan dette gi farseaktige assosiasjoner, men det er verken krimkomedie eller new age-³ ideer som ligger i bunnen av Alice Hoffmans historie. «Matematikk pluss begjær er lik det mennesket du er blitt,» står det et sted i denne romanen.
Genenes matematiske stringens, pluss det motsatte, begjæret, summen av alle de voldsomme følelser som kan ta makten fra den fornuftigste. Fra søstrene ble vitne til de kloke konenes kjærlighetsbesatte ofre, bestemte de seg for at så svake og uselvstendige skulle de aldri bli. For Gillian ble løsningen å ligge med hver mann hun hadde lyst på, for Sally ble den å stenge kjærligheten til alt annet enn barna ute. Når søstrene igjen støter på hverandre i voksenlivet, slår forsvaret deres sprekker på ulike måter.
En roman kan innby til mange lesemåter og den som leter etter romanforfatterens «egentlige ærend», leter som regel forgjeves. Romanskrift dreier seg om noe annet enn den bevisbare virkeligheten, romanskrift sirkler rundt gåter og opererer innenfor hypoteser - dette vet Alice Hoffman, det er innenfor slike rammer at hun benytter magien: Ikke for å blåse liv i overtro, men for å finne bilder som kan underbygge eller forsterke hennes eget skråblikk på tilværelsen. Det som utgjør alvoret bak denne romanens komiske scener, er vissheten om hvor skrøpelig rasjonaliteten kan vise seg å være. «Enkelte tror det finnes et logisk svar på hvert eneste spørsmål; det finnes en gitt verdensorden, pen og ryddig og basert på empiriske undersøkelser.» Når fornuften glipper, kan kaos være løs, slik det blir for Sally og Gillian før orden gjenopprettes.
Stigning
«Overtro», «Varsler», «Klarsyn» og «Kunsten å sveve», har forfatteren kalt romanens fire passasjer. I denne stigningen benytter Hoffman alle tenkelige elementer fra heksetradisjonen, kloke eller opprørske kvinners forsøk på å få kontroll over naturen, i seg og rundt seg. Her er f.eks. en scene der en ungjente løper fra to menn som vil voldta henne, en menneskejakt som komprimerer i hvilken grad humanitet kan være en tynt ferniss over drifter uten kontroll. Det som blir et problem for meg, er at Hoffman så ofte kombinerer slike scener med en smilende distanse i fortellerstemmen - noen ganger skriver hun med en nesten kåsøraktig tone - dermed mister hun drivet og tar brodden av farligheten i sitt eget stoff. Det er et problem som preger mange romaner som gjerne kan være underholdende og gode, men hvor det likevel blir tydelig at forfatteren ikke tør «ta det store spranget» og gi oss en bok som fortjener noe mer enn velvillige nikk.
Hoffmans distanse fungerer imidlertid tvetydig: Hun viser med et smil hva hyperrasjonelle ikke forstår, hvilken kraft og overlevelsesvilje som ligger i magiske forestillinger når livet slår til med sitt kaos av hendelser. Hoffmans kvinner nekter å synke, forfatteren holder dem oppe ved hjelp av svoveldamp, spøkelser og syrinduft.
Kia Hallings oversettelse virker god.

Tove Nilsen