Episk storverk vel i havn

Thomas Manns storslagne verk om «Josef og hans brødre» avsluttes selvbevisst og med rette med setningen:
«Slik slutter den skjønne historien om «Guds skjønne spill» om Josef og brødrene: De brødrene som frykter at makthaverne etter farens død skal ta hevn, fordi de en gang sto ham etter livet og i det minste solgte ham til høystbydende. Og får det for dem - ikke for leseren - forbløffende svar at hele historien nok var innskrevet i Guds plan for Abrahams ætt, han som blant alle tidens mulige guder oppfant «den trefoldige ene!»
Det er et enormt romanverk, med sitt mylder av detaljer om dagligliv, myter og trosformer i Mellomøsten, skildret i 1. Mosebok fra kapitel 25 til 50. Det blir ikke mindre besynderlig ved at det store «Vi» som gjenforteller og utbroderer historien hele tiden må regne med at leseren i grunntrekkene kan, i alle fall en gang kunne, fortellingenes vendepunkter og ikke kan forlite seg på de store overraskelsesmomentene.
Distanse
Derfor henvender fortelleren seg også jevnlig til leseren og forklarer tålmodig - tålmodigheten er et av de viktige fortellertekniske grep - for eksempel «utelatelsen», forkortelsen, som en nødvendighet, og overraskende innslag, som historien om Tamar, som bokstavelig talt ligger seg inn i stammens historie.
Antagelig ville det ikke ha gått, dersom Thomas Mann ikke hadde holdt en overbevisende ironisk distanse til stoffet, personene og miljøet: Ikke slik at han tar avstand fra dem, men slik at han gjør dem tvetydige. Ikke minst går det ut over utenverkene, staffasjen, opptogene, krummelurene, de skriftlærdes uendelige seminarer om ingen ting, maktapparatets elendige korridorer: Når man atter en gang har opplevd et tilsynelatende tidsskifte, nå i Frankrike ved Mitterrands bortgang og turene før og etter, må det slå en hvor gyldig Thomas Manns iakttagelser er, enten han henlegger scenen til det gamle Egypt eller usagt bygger på sine egne erfaringer fra et Europa under dramatisk og uhyggelig omforming.
Mest handler det naturligvis om den tvetydige Josef, om forholdet mellom teokrati og realpolitikk, ikke minst i scenen der drømmetyderen legger forholdene til rette for sin egen opphøyelse og resolutte handlekraft: «En slik opphøyelse og innsettelse var nesten alltid forbundet med en forestilling om at en ny tid ble innledet, en på alle måter bedre tid.»
Mytisk
Og i mellomrommene får Mann sagt betimelige ting: Josef virket «smertelig klok», Farao hevder at «vi har tid, men vi har ingen tid å miste», og fortelleren selv mener at «kjærlighetens smerter er av et eget slag: Ingen som har vært hjemsøkt av dem, har noensinne angret», og at det «alltid er et element av tyveri i kjøpmannskap».
På det storslagne, mytiske plan som på det personlige, individuelle da og nå går man ikke forgjeves til denne episke gigant. Og oversetteren, Per Paulsen, følger ham i tykt og tynt, også en faraos skygge, med en omsorg og kjærlighet som bare kan vekke beundring.
Skjønt: Det var epiker, forteller, Thomas Mann var. Poet? Ja, i prosa. Men i rimet form? Det er et dikt, en forsiktig henvendelse til Jakob om at Josef likevel ikke er død: Også der har oversetteren fulgt mesteren til dørstokken. Det er heller ikke blitt bra.
Men takk for følget. De fire bindene er blitt en stor leseropplevelse.

Brikt Jensen