I tillegg til mange utmerkede gjendiktninger til norsk av Bernhards prosabøker, har Sverre Dahl nå oversatt Hans H£llers biografi «Thomas Bernhard - et liv», en introduksjon til Bernhard og hans litterære verden. Boka er ingen endelig levnetsskildring, men en kjærkommen og leseverdig studie av forholdet mellom Bernhards liv og hans diktning.
Thomas Bernhard er en dikter som får deg til å tro på at det han sier både er sant og livsviktig. Hans engasjement dekker over hans usaklighet, hans subjektive sannhet overskygger enhver offentlig versjon når han skriver om Østerrike og alt dets vesen. Hans retoriske kraft kan minne om den flengende og misantropiske ironien hos Jens Bjørneboe på sitt beste, men Bernhard er mer uttrykt rasende - for ikke å si raserende. Bernhard er en balansekunstner som bryter ned fortellingen samtidig som han holder den ved like.Skandaler
Med sine gjentatte angrep på den østerrikske staten og på den østerrikske mentaliteten ble Thomas Bernhard en slags forfatningsfiende i sitt hjemland. Motsetningen forsterket seg gjennom flere skandaler i forbindelse med litterære priser, enten fordi Bernhard benyttet anledningen til å skjelle ut østerrikerne eller fordi han ikke ble invitert til sine egne prismottakelser. Konflikten toppet seg med Bernhards testamente, der han krever at ingen av hans skrifter for framtida verken skal utgis eller oppføres innenfor grensene til den østerrikske stat.
Dette motsetningsforholdet, som kan synes å være et bærende motiv i Thomas Bernhards forfatterskap, er utgangspunkt for Hans H£llers analyse. Han påpeker at det innbitte fiendskapet ikke utviklet seg i takt med skandalene, men at det var til stede helt fra begynnelsen på 1950-tallet.
Ydmykelser
H£ller tar for seg Bernhards mytologisering av sin egen barndom i en fem binds selvbiografi, for tida under utgivelse på norsk. Som barn utenfor ekteskap ble Bernhard nært knyttet til sin bestefar, som også var forfatter. Han møter nedverdigelser og ydmykelser tidlig i livet, ikke minst i skolen, der han opplever skolesystemet som et mentalt barbari, først preget av nazistene, seinere i like brutal grad av katolikker. H£ller påviser at visse sider ved denne traumatiske barndommen er både overdrevet og direkte feilaktig skildret av Bernhard selv. Men den oppdiktede barndommen blir naturligvis like viktig for forfatteren som den faktiske.
H£ller påviser også hvordan det nærmest fysiske ubehaget ved samfunnet, som gnistrer fra Bernhards tekster, har sin motvekt både i litteraturen og i livet. Bøkene presenterer skikkelser som byr på positive kontraster til åndsforlattheten, flere av dem bygd på Bernhards få, intime venner. Den tilsynelatende uforsonlige misantropen kan også skrive at «ethvert menneske» er «alle tiders største kunstverk». Det er motsetningene og paradoksene i Bernhards bøker som gjør dem til uforliknelige kunstverk.
Husbygger
Bernhard selv drev en slags oppbyggelig virksomhet gjennom restaurering av ikke mindre enn tre større hus og eiendommer - like i nærheten av hverandre - tre gods som han møysommelig får satt i stand og pusset opp. Denne virksomheten er en «avbalansering av Bernhards urolige eksistens», som Hans H£ller kaller det.
Hans H£ller viser hvordan Thomas Bernhard omskapte sitt liv til kunst ved å mytologisere det. Slik kom hans selvbiografi til å likne det H£ller kaller en «kunstnerlegende». Her er H£ller på linje med andre som mener at kunstnerbiografien i vår tid har overtatt der hagiografien, helgenlegenden, slapp. Som mange store kunstnere hadde Thomas Bernhard også en høyt utviklet dødsbevissthet, tilegnet gjennom en livslang lungesykdom. Derav hans tidlige død, som berøvet Europa for en av dette århundrets virkelig betydelige fortolkere.
Fredrik Wandrup
