Stiene skjærer seg gjennom et drømmetungt nigeriansk landskap, der menneskene klamrer seg til håpet om en gevist i spill, innbrudd eller prostitusjon. De knytter ingen håp til politiet, eller de lokale eller sentrale myndighetene, som bare fortsetter å utøve kolonitidas ydmykende umyndiggjøring. Vilkårligheten råder. Når som helst kan døden inntreffe, gjerne ved en tilfeldighet.
Okris skikkelser er hele tida på vandring, fra landsby til landsby, fra bar til bar, der dansemusikken er støyende og oppslitende. Mekanisk utøver menneskene sine gledesløse samleier, likegyldigheten føder impotens, og åndemaningen og overtroen blir apatiske ritualer og minner om en fortid da man trodde framtida kunne endres. Mot nullpunktet
Formelt forløper handlingen i novellene som en reise uten begynnelse eller slutt, uten de klassiske aristoteliske høydepunkter. Språkrytmen er monoton, oppramsende inntil det suggestive, mangler adjektiver og utrop, og blir derfor konstaterende og registrerende. Mye av underteksten skapes av en enkel dialog som i sin banalitet utsier håpløsheten, fatalismen og undergangen.
Hovedpersonene er unge, arbeidsløse menn i drift. Slik som i den ypperlige novellen «I det røde støvets by» som handler om to unge, arbeidsløse menn som selger blod på sykehuset for å få en liten skilling som likevel ikke avhjelper en tøddel av den bunnløse gjelden de begge er havnet i.
Handlingen finner sted mens byen feirer guvernørens femtiårsdag med en feiende flyparade og sydende militær aktivitet. Bannere, leddelte lastebiler, jeeper og panservogner får veiene til å skjelve og minner om den afrikanske, for ikke å si den nigerianske, virkeligheten. Guvernøren holder sin tale, eskorten hans setter i gang sirenene. Men for de nedsløvede menneskene i baren, for de utsultede, og for ofrene for soldatenes kjønnsdrift er ingenting forandret.
Det skjer egentlig ingenting. Når storyen er slutt, er alt som før, de to heltene er i den samme grensesituasjonen, kanskje bare litt nærmere nullpunktet.
Korrupsjon
I «Blomstrende verdener» blir hovedpersonen, også det en ung mann, sagt opp fra jobben. Han kommer hjem, blir ranet av tre menn, men like etter oppsøkt av soldater med maskingevær som har arrestert tyvene, men som tror dem på deres ord om at hovedpersonen hører med til banden. Han blir sperret inne i samme celle som ransmennene, men bandittene kjøper seg fri med de stjålte pengene, mens det stakkars offeret blir igjen, og må til banken for å betale de korrupsjonspengene soldatene forlanger for å slippe ham fri.
Etter hvert glir handlingen over på det magiske plan. Hovedpersonen krasjer med en bil, svimer av, svømmer over en elv, kommer til en landsby han kjenner seg igjen i, og inn i en hytte som en vakker kvinne betegner som hans nye hjem. Han treffer også igjen sin avdøde kone og sine savnede naboer.
De uvirkelige stemningene i Okris noveller er alltid knyttet til den grufulle og svært nevefaste virkeligheten. Hans diktning er vitnesbyrd fra et inferno, men gir samtidig uttrykk for en språklig rikdom som gjennom en manende fantasi skaper vidunderlige fabler som vil overleve alle Afrikas militærguvernører.
Karsten Alnæs
