Innføring av reformasjonen, humanisme og kunnskapsvekst, befolkningsvekst, økonomisk vekst, samfunnsorganisatorisk vekst, vekst i sosial ulikhet knyttet til omfattende endringer i sosialklassesystemet, vekst i angst for fortapelse og hekseri, vekst i forbrytelser og straff.
Bindets tittel springer ut av et overordnet statshistorisk perspektiv, en «ny begynnelse» på en utvikling som fører fram til 1814 og 1905. Dette tidsrommet ble lenge forsømt av historikerne, og ble godt behandlet i et oversiktsverk for første gang av Sverre Steen i «Det norske folks liv og historie» (bd. 4) i 1930-åra, og fikk igjen et solid bind med mye nytt stoff skrevet av Rolf Fladby i Cappelens norgeshistorie (bd. 6, 1977).
Det er imponerende at Rian makter å skrive et nytt bind med mange og store faglige landevinninger, der han dels står på andres skuldre, men også kan øse av omfattende egenforskning. Han viser også stadig god evne til å sammenfatte og perspektivere andres og egen forskning til ny bredkalibret innsikt. Bindet står for meg som det beste bindet så langt i Aschehougs nye norgeshistorie. På bakgrunn av mine foregående anmeldelser er det da klart at jeg anser kvaliteten på bindene for høyst ujevn.
Utgangspunkt i politisk historie er da et gjennomgående trekk ved de historiske bindene i Aschehougs nye historieverk (Krag, Helle, Rian Kjelstadli). Men i større grad enn Helle forfølger Rian de samfunnsmessige sambandslinjene fra de politiske institusjoner nedover og utover i det norske samfunnet. Rian favner både bredt og dypt, og han har en sjelden sans både for strukturelle analyser og levende mennesker. Han skriver med genuin menneskelighet både om mennesker på samfunnets solside og maktens tinder og om småfolk og fattigfolk som er de raskest økende kategorier av mennesker i dette tidsrommet.Undergangen
Rian kan starte opp med skjebneårene i norsk historie der den langsiktige utviklingslinjen i seinmiddelalderen som vi kaller «Norges nedgang», i 1536 munnet ut i Norges undergang, avskaffelsen av det norske riksrådet og det norske rikets statsrettslige suverenitet. Og i det samme dokumentet der dette erklæres, innføres reformasjonen. Denne fortettede begivenhetsrike tid er også befolket med fargerike personligheter. Dette er den fargerike og dramatiske ouverturen til opprettelsen og utviklingen av det danske styret i Norge, et emne Rian stadig vender tilbake til i nye utviklingsfaser som springer ut av rask samfunnsendring i Norge og nye politiske behov, især i Danmark.
I en bok med mange gode historiefaglige kvaliteter vil jeg peke på den brede og pedagogisk fint gjennomførte redegjørelsen for de administrative, sosiale og finansielle sider av det danske styret i Norge både lokalt og sentralt som særlig nyskapende. Dette er det dynamiske kraftsentrum i Rians framstilling, og fra det kobler han seg videre inn på ulike andre viktige sider ved den samfunnshistoriske prosessen. Herfra åpner han dørene inn til de sosiale klassene som inngår i styringssystemet, både styringselitene og de styrte. Og herfra åpner han nye dører inn til bondeøkonomien og borgernes, embetsmennenes og adelens mangslungne engasjement i produktiv næringsdrift og handelsvirksomhet, som igjen finansierer staten og brødfør en stadig økende befolkning.
Rettsstat
Rians framstilling er fri for lettvinte nasjonale og antidanske betraktninger. Det er en dansk administrert rettsstat vi møter, forsåvidt i fortsettelsen av den norske middelalderske rettsstaten og på grunnlag av den samme lovboka, Magnus Lagabøtes landslov. Unntaket er i hovedsak de forordninger som la grunnlaget for hekseprosessene og en brutalisering av strafferetten i samsvar med tidas europeiske trender. Begge disse emnene behandles forøvrig godt. For de fleste vil det nok komme som en overraskelse at kvinner utgjorde bare en liten brøkdel av dem som ble henrettet i første halvdel av 1600-tallet, da trolldomsprosessene flammet opp i all sin gru. Det er alltid menn som i overveldende grad må bøte med penger, eiendom og lov.
Rians bind har også svakheter. De nye næringene, især innføringen av vassaga, den nye skogsdriften og trelastnæringen, som betydde enormt for bosetting og levekår i dette tidsrommet, er behandlet merkelig overflatisk og interesseløst. I hovedsak gjelder det også den nye bergverksnæringen, som dog ikke på langt nær hadde samme betydning. Dette svekker mulighetene for å forklare den sterke befolkningsveksten som preget tidsrommet og grunnlaget for videre rask befolkningsvekst utover middelalderens nivå, fordi disse næringene finansierte storstilet kornimport og ga livsgrunnlag for nye store sosiale underklasser, som husmannsfolket.
interesseløshet
Disse svakhetene knytter an til og forsterker det forhold at også presentasjonen av periodens demografiske historie har klare svakheter, både i de enkelte faktorer og i sammenfatningen til befolkningstrender. Rian synes å forholde seg med stor skepsis til de demografiske forutsetninger og utviklingslinjer som de demografiske historikerne har argumentert for, uten at han kan redegjøre for hvilke undersøkelser eller empirisk materiale han alternativt bygger på. La oss ta et eksempel:
En gjennomsnittlig befolkning på norske gårder i 1520 på syv personer er uten forankring i forskning, og kildematerialet er ikke presentert. Rian har åpenbart ikke tenkt igjennom hvordan denne gårdsbefolkningen skulle være sammensatt, og han er derfor neppe klar over at han med det forutsetter at det bodde to familier på godt over halvparten av alle gårdsbruk, og det kan da slås fast at han er på villspor.
Det er husmannsfamiliene som i registreringene i 1660-åra trekker størrelsen på gårdsbefolkningen sterkt opp til seks personer. Det var da nettopp den nye skogbruksnæringen og kornimporten som la forholdene til rette for multiple hushold på norske gårder utover i perioden, 17 000 husmannsfamilier knyttet til 57 000 gårdsbruk (pluss 4000 kårfolk).
Vi møter her altså igjen en svakhet som bunner i en viss interesseløshet både for de nye næringene og for demografiske grunnforhold, og derfor også for vekselvirkningen mellom dem, og den demografiske prosess som vokste ut av den.
Tomrom
Rian har et distansert forhold til reformasjonen. Han framhever blant annet flere ganger at avskaffelsen av de katolske festdagene for helgener og martyrer etterlot et emosjonelt tomrom. Han synes ikke å være bevisst at reformasjonen avskaffet en mengde urenhetsforestillinger, tabuer og skranker for emosjonell utfoldelse. Alle disse festdagene var omfattet av forbud mot seksuell omgang mellom ektefolk, det gjaldt også tre uker før jul, hele langfasten på 40 dager og tre uker etter pinse og fem dager før nattverden. Seksuell avholdenhet gjaldt også for alle fastedagene, altså fredager, og alle søndager.
Slik ble seksuell samhandling mellom ektefeller forbudt en stor del av året og forbundet med urenhet. Kvinner ble før reformasjonen ansett som urene når de menstruerte, var gravide, og 40 dager etter barsel. Sentrale sider av menneskelig emosjonalitet var i katolsk tid forbundet med omfattende forbud og gjennomgripende urenhetsforestilliger. Skriftemålet, der sogneprestene løftet på alle dyner og skinnfeller og under trussel om evig fortapelse framtvang sannheten om forbudte seksuelle gleder og ila botsøvelser, forsvant også. Slik privatiserte reformasjonen følelseslivet og åpnet for mindre restriktiv og angstfull emosjonell utfoldelse. Her tror jeg Rian med fordel kan tenke seg om.
Ole J. Benedictow
