I dag, mens hovedpersonen har begynt soningen av seks og et halvt års fengsel i Singapore, foreligger hans egen historie i bokform på mange språk.
«Børssvindleren» er en enkel historie om en frisk gutt fra den engelske arbeiderklassen som arbeidet i bank i City i rene skjorter som mamma strøk og i blanke sko som mamma pusset. Som gikk på hooliganfylla i helgene sammen med gutta, men som ville opp og videre fram, og som hadde nådd til topps og triumf om det ikke hadde vært for at noe må ha sviktet i hans karakter.Grundig
Hvordan forklarer han at han kamuflerte et tap på mange milliarder kroner uten å gi opp tidligere og uten å berike seg selv med ett eneste pund? I boka gjør han grundig og detaljert rede for hvordan han gjorde det, men han sier ikke mye om hvorfor. «Jeg klarte ikke tanken på en fiasko,» sier han, og beskriver hvordan han bet negler og spiste mer og mer sukkertøy på veien mot stupet. En dag tapte han 400 millioner kroner før han hadde åpnet den tredje sukkertøyrullen. Ellers spiste han en masse kaker, Kinderegg og tiramisu når han ikke var på pøbelfylla også der.
Den unge børstrader og wonderboy var bare midt i tjueårene da han opprettet Barings futures-avdeling i Singapore - som handler med såkalte futures og opsjoner. Første feil var at han ble satt til å lede både handelen og regnskapsførselen - noe som er i strid med hovedregelen på alle markeder og som skapte latterlig enkle muligheter til feil og falsknerier.
Leeson sier selv at han utnyttet dette til å skjule feil som ofte oppsto i bråket og vrimmelen på det hektiske børsgulvet, feil som kunne rettes opp igjen med blanke ark neste dag. En «feilkonto» i datasystemet var i begynnelsen godkjent fra London, men ble ikke lukket da Leeson fikk beskjed om det. Han lot den sove og vekket den igjen da en kollega hadde gjort en feil som førte til tap.
Ingen spørsmål
Og dermed var det gamle spillet i gang: Gamle tap ble forsøkt rettet opp med nye gevinster som ble til nye tap. I en uvirkelig verden der penger ikke er penger eller varer eller verdipapirer, men bare flimrende tall på dataskjermer, klarte unge Leeson ved hvert månedsskifte å kamuflere hva som egentlig foregikk. I London kunne man i månedsvis overføre hundrevis av milllioner hver dag til Singapore i tillit til et regnskap som viste eventyrlige inntekter og overskudd som ble generert i Singapore.
Intelligente journalister stilte spørsmål, sveitsiske banker og Bank of England stilte spørsmål, men ikke sjefene i Barings. De ville ikke slippe troen på den gode pengestrøm og karakteriseres nå som skjødesløse og ignorante og «bevisst blinde for sannheten». De beskyldes for løgn og for å besitte en «uakseptabel grad av apati». Men de gikk fri, og det britiske Økokrim - som har tålt mange fiaskoer for sin etterforskning - klarte å holde saken unna britiske rettssaler, og derfor sitter Leeson i Singapore.
Bøllete
Der har han kanskje ingen Kinderegg, men han biter ikke lenger negler. Han skriver at han har tilstått alt, er i gang med å gjøre opp for seg, vil legge alt bak seg og starte på nytt når han har sonet.
Han hevder altså at hele misèren kommer av at han ville redde kolleger, venner i bakrus og sitt foretakende og rennommé ved denne gigantiske svindelen. Han var så var for nederlag at han nektet seg selv å kaste kortene og gi opp mens situasjonen var noenlunde håndterlig. Wonderboyen fra Watford som hadde hatt slik suksess, klarte ikke å møte kameratene i puben etter nederlaget.
Nå avslører han hvordan unge smartinger kan lure gamle fossiler i den nye vidunderlige elektroniske verdenen - selv om også han til slutt måtte gripe til papir, saks, lim og falske underskrifter. Han avslører det jappete og delvis bøllete «trader»-miljøet med fyllekalas, Ferrarier og Ferre-klær og hvordan den elektroniske verdenshandelen kan trenge mennesker med mer sans for moral enn Mercedes.
Det er en god historie og den er godt fortalt, antakelig fordi Leeson har fått hjelp av den svært profesjonelle Edward Whitley. Den er også bra oversatt av Finn B. Larsen, som har gjort det børsfaglige noenlunde tilgjengelig for oss ikke-kyndige. Han er kanskje ikke så bevandret i det mer finkulturelle: Operaen Glyndebourne skrives med d.
Primitiv
Leeson avslører ikke særlig mye innsikt i egen sjel, og det er synd, for det er jo det som er det spennende ved denne fantastiske historien. Hvordan kan en ellers oppvakt gutt la seg fange i eget nett på denne måten? Han er utrolig smart, men tilsvarende enkel, for ikke å si primitiv, og det er kanskje ikke så mye mer sjeleliv å avsløre? Det er vel derfor han klarer å komme igjennom det, både nederlaget og straffen og det nye liv. Vi får gratulere ham, iallfall med dagen, og ønske ham et langt liv, for i dag er han 29 år og fremdeles et barn.
Markus Markusson
