`Lyrisk spenning`

NY BOK: Kirsti Blom: «Delta». Cappelen. 61 s. Kr 169.

Kirsti Blom har utgitt fire romaner. «Delta» er hennes første diktsamling. Den består av 46 knappe dikt samt åtte fotografier som Blom selv har stått for. Diktene er trykt på pent, glansfullt papir, fotografiene er flotte og gjengivelsen utmerket. Beveger man seg fra den ytre overflate og inn i diktene, blir imidlertid inntrykket noe mattere.
Som lyriker hører Blom nærmest til de konkrete, selv om hun ikke rygger tilbake for metaforer og besjelinger. Hun har en forkjærlighet for landskaper og interiører. På ett unntak nær er det da også den type motiver hun har fanget opp som fotograf. Diktene, som er plassert på motsatt side av bildene, representerer da også forsøk på å gripe og formidle den samme atmosfæren som bildene utstråler.
Slik jeg leser samlingen handler den om en ambivalent søken etter å slå rot i et landskap eller gå opp i en sammenheng. Således avtegnes i flere enkeltdikt en kurve som beveger seg mot et punkt der det lyriske subjekt kan falle til ro, og diktet selv kan finne hvile i sin egen form, samtidig som det yter motstand mot den samme bevegelsen. Den samme uroen er nemlig også til stede ved diktets avslutning.
I Bloms poetiske univers er harmonien skjør, den trues både innenfra og utenfra. Diktene framtrer således som uttrykk for både et nedbrytnings- og et reparasjonsarbeid. De utsetter seg selv for farer som de samtidig søker å berge seg selv fra i en dialektisk bevegelse som ikke tar slutt. De setter på en måte et spørsmålstegn ved sin egen harmonisøkende impuls. Slik kan det komme til uttrykk i et dikt om hengivelse: «jeg gir meg over til deg / tida bestemmer / om jeg allerede er forrådt.» Enda tydeligere gir denne dobbelthet seg til kjenne i diktet «utålelig».
i rosagul
skjæring løper
rastløse fingre
i frostspengt fjell
vokser sildretuer
myke reder
overrisles
av isnende
klarnet
smeltevann
nå rykker det
i våte armhuler
Dette er et godt dikt, og myke reder bygd av rastløse fingrer i frostsprengt fjell er dessuten et bilde som kan sies å sammenfatte det lyriske prosjektet som hele samlingen utgjør. Det finnes flere slike dikt med en kontrastrik billedstruktur som holder spenningen og motsetningene ved like og dermed skaper en fruktbar usikkerhet som får den som leser til å reflektere videre. Men samlingen inneholder litt for mange tamme og intetsigende dikt til at den kan kalles vellykket. At Blom besitter en lyrisk åre hersker det imidlertid ingen tvil om.

Øystein Rottem