Med «Øst, Vest» viser Salman Rushdie at han også behersker novellen som litterær sjanger. Samlingen er en slags oppvisning i ulike måter å tilnærme seg novellen på, og Rushdie gjør det skarpsynt, lekent og intelligent.

En freidig novellist

BOK: Salman Rushdie: «Øst, Vest» Oversatt av Kari Risvik. Aschehoug. 178 s. Kr 248.

Rekken av forfattere som har fornyet romanen, men samtidig vært påfallende tradisjonstro som novellister, er lang. James Joyce og William Faulkner burde være to gode eksempler.
En utpreget romanforfatter som Salman Rushdie hører imidlertid ikke med blant disse. Flere av novellene i «Øst, Vest» er skrevet av en forfatter som med stor frihet beveger seg innenfor en sjanger som har en tendens til å fange sine forfattere med vanskelig definerbare forventninger eller «krav» om hvordan en novelle bør være, noe han har til felles med f.eks. en av våre egne mestere i sjangeren, nemlig Hans Herbjørnsrud, eller for å namedroppe en annen personlig favoritt, argentineren Julio Cortazar.
I likhet med disse setter Salman Rushdie med sin høyt utviklede og personlige formbevissthet sitt umiskjennelige preg på denne sin første og foreløpig eneste novellesamling. Han tilpasser novellen sine behov for utfoldelse, i stedet for å tilpasse seg novellens behov for økonomisering, og fremstår som novellist med alle de kjennetegn som trofaste Rushdie-lesere kjenner fra før. Hans språklige eksesser, hans elegante omgang med historiske skikkelser og personer fra verdenslitteraturen, hans engasjement og hans overflødighetshorn hva angår det å fortelle historier.

Identitet
«Øst, Vest» ble utgitt i England i 1994, altså før fjorårets roman «Maurerens siste sukk», Rushdies egen Othello. Tematisk er de ni novellene beslektet med hverandre, et grunntema er menneskers forsøk på å finne identitet i en livssituasjon der de kulturelle betingelsene er sammensatte.
På en eller annen måte er personene vi møter fremmede overfor sine omgivelser, enten det dreier seg om miss Rehana som på snedig vis unngår å bli forenet med sin av familien utvalgte mann som venter i England, eller Shakespeares «Hamlet», for å ta ytterpunktene i Rushdies forfriskende og mildt sagt mangfoldige persongalleri.
Disse to novellene, «Gode råd er dyrere enn rubiner» og «Yorick», danner også ytterpunktene rent formmessig. Førstnevnte er en klassisk oppbygd novelle med et overrumplende sluttpoeng, så naturlig utført at jeg ikke oppfatter det som et behov for å tilpasse fortellingen en fastfrossen form. Sistnevnte er et vellykket eksempel på hva man kan gjøre med en novelle uten å bevege seg utenfor sjangeren, og dermed forlate den. Samlet gir «Øst, Vest» et ekko av både Hollywood, popindustrien, religiøst vanvidd, okkultisme, John le Carré, Shakespeare, Henry James og Laurence Sterne - for å nevne noe. Rushdie er med andre svært ord opplagt.

Oppvisninger
Det kan kanskje høres ut som om han har levert en samling oppvisninger i ulike måter å tilnærme seg novellen på. Det er i og for seg også det han har gjort. Å si at hver novelle har fått den formen den «måtte få», blir å mystifisere forfatterhåndverket.
Jeg har naturligvis bare min egen lesning å stole på, med alle begrensninger det innebærer, og jeg vet ikke om jeg våger meg på noen definisjon av novellen som sjanger. Det måtte i så fall være at en novelle er det forfatteren selv påstår er en novelle. Min vurdering kan dermed bare bli om jeg godtar forfatterens påstand, og for å komme til poenget: Rushdie påstår ganske freidig at hans tekster er noveller. I flere tilfeller, og etter min mening de beste, er det en ganske provoserende påstand. Men jeg er helt enig med ham. Dette er noveller. Og de fleste av dem både skarpsynte, lekne og intelligente.
Jeg har sansen for Rushdie når han viser seg så kunstnerisk rastløs og overrumplende freidig som det han gjør i flere av novellene i «Øst, Vest».

Terje Holtet Larsen


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet