For det er en sammenheng mellom helse og dannelse.
Det viser seg nemlig statistisk at jo høyere utdannelse folk har, desto bedre helse har de. Derfor gjelder det å se de to fagområdene i sammenheng: Et sykehus er en skole, undervisning er terapi, og en skole er et sykehus.
Dette er budskapet i den sterke beretningen om Daniel Alm i romanen «Daniel og dobbeltministeren» av psevdonymet Axel Gottwald. Vi følger Daniel fra han blir født under særdeles dramatiske omstendigheter, mens sykehuspersonalet er på seminar og jordmorvikaren, som antakelig ikke engang er norsk, setter gal sprøyte og tar livet av fru Alm. Men i dødsøyeblikket avkrever moren faren et løfte om at Daniel skal bli et dannet menneske.Postmoderne
Romanens videre utvikling dreier seg om Daniels gang gjennom livet og utdanningen, som er ett og det samme, siden skolen går ut på at man ikke skal lese bøker, men erfare, og til han ender som landets yngste statssekretær hos helseministeren, 22 år gammel.
Beretningen tegner et bilde av det postmoderne Norge, der dannelse er opplæring til å sno seg fram, der pedagogikken er redusert til et spørsmål om hvordan pultene skal stå, og der politikken handler om å ordne helsekøen innenfor de økonomiske rammer som stilles til disposisjon. Her kommer dobbeltministeren inn i bildet: «Den minister som har gitt landet en ny skole for alle, han måtte også kunne gi det en ny helse.» Og det ligger under: Han kan bare vedta at alle skal være friske, som han vedtok at alle skulle få gå på skole til de er blitt dannet. Utnevnelsen er en naturlig følge av at dannelse gir helse.
Lover
Beretningen drives også fram av et variert knippe av lover for det moderne mennesket, omtrent sånne som helseministeren i sin preministerielle tid ga ut. Således kan vi lese at «bak ethvert kateter befinner seg et mensa rotunda», «bak enhver teori finnes en helt annen praksis», «bak ethvert foran finnes det unektelig et bak», «bak ethvert barn befinner seg en voksen» osv. Som det heter i boka: «Hans lover hadde den fordelen at uansett hvilken han valgte, passet den til situasjonen og det de andre sa - og som han ikke hørte.»
Det mest spennende ved en psevdonymforfattet bok er å fabulere om hvem som har skrevet den. Jeg tror forfatteren er en stor pedagog, med sans for de klassiske dannelsesidealene. Han har lest mye, tenkt mye og lest mye. Blant annet må han ha lest «Gift» - en kjent pedagogisk roman, der den tragiske hovedperson heter Gottwald, som psevdonymet, og «Bondestudentar» - en roman om dannelse som teknikk, der hovedpersonen heter Daniel, som hovedpersonen her. Men mer: Handlingen utspilles i en småby på Sørlandet, med Arendals umiskjennelige trekk. Da tror jeg vi ender ved en av vår tids mest intelligente skolekritikere, den nyslåtte dr.philos. Egil Børre Johnsen.
Min anbefaling: Les, lær og le.
Gudleiv Forr
